Innblikk i skilsmissens historie

Helmer: Du er først og fremst hustru og mor.

Nora: Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først

og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, – eller iallfall

at jeg skal forsøke på å bli det.

fra Henrik Ibsens  Et dukkehjem

 

Ibsen skrev den verdensberømte skilsmissehistorien om Nora og Helmer i 1879. Stykket handler om Nora Helmer som forlater mannen sin i en tid da så å si ingen gjorde det. I perioden 1876−80 ble det i landet som helhet gitt 39 skilsmissebevillinger. Jeg ble født 100 år etter at skuespillet først ble utgitt og oppført. Jeg leste stykket som 16-åring. Det var pensum på gymnaset i min hjemby Lahti i Finland i 1996.

Nora er kanskje den mest berømte skilte damen i litteraturhistorien, men folk skilte seg i Norge allerede før hennes tid. Historiker Hanne Marie Johansen har forsket på separasjoner og skilsmisser i Norge i et historisk perspektiv. Reformasjonen endret oppfatningen av ekteskapet, har Johansen funnet ut. Luther fremstilte det å ha en familie som den store lykken i livet, men ville likevel tillate skilsmisse. Katolikkene lærer fremdeles at ekteskap er et sakrament, mens protestantene under reformasjonen gikk vekk fra prinsippet om at ekteskap er uoppløselige.

Grunnlaget for å tillate skilsmisse fant Luther og andre reformatorer i Bibelen. Det var tre årsaker som kunne gi skilsmisse: utroskap, impotens og desertio – som betyr at en av partene forsvinner eller rømmer. Norges første lov om skilsmisse fra 1582 tillot skilsmisse i tråd med disse tre bibelske grunnene. Loven fra 1582 ble stående helt til 1909.

Det var imidlertid ikke mange som ble skilt i Norge på denne tiden. Det var kanskje fire-fem skilsmisser i året mot slutten av 1500-tallet, og rundt ti i året på 1600-tallet. Hovedårsaken til at man søkte om skilsmisse var desertio. Dette gjaldt i to tredjedeler av sakene. Frem til 1700-tallet var det flest kvinner som søkte om skilsmisse etter at mannen forsvant. Resten av sakene handlet om utroskap.

På 1870-tallet var det syv ektepar i året som skilte seg i Norge.

Med dagens briller kan man undre seg over at vold i ekteskapet ikke var en skilsmissegrunn. Heller ikke Luther støttet det. I noen saker var det tydelig at den egentlige grunnen for skilsmisse var vold, men det måtte kamufleres som noe annet. Man trengte for eksempel utroskap å henge det på for å få innvilget skilsmisse, stadig ifølge Johansen. I loven stod det derfor at det måtte undersøkes at det ikke var snakk om utroskap med vilje − for å få skilsmisse.

I forhold til størrelsen på befolkningen var skilsmisse vanligere i Norge i begynnelsen av 1600-tallet enn i 1880-årene. Som nevnt: Ibsens Et dukkehjem kom ut i 1879. På 1870-tallet var det syv ektepar i året som skilte seg i Norge. Først fra 1890 økte antallet skilsmisser gradvis i befolkningen. Skilsmisse var et marginalt fenomen før 1900-tallet. Johansen forklarer de lave skilsmisseratene til langt ut på 1900-tallet med at mange kvinner var avhengige av ektemannens inntekt. Det var også en frykt for det sosiale stigmaet knyttet til det å være en skilt kvinne. I tillegg var det manglende kulturell erfaring med skilsmisser og manglende tillit til det juridiske apparatet blant kvinner.

 

Skilsmisseeksplosjonen

«Og du tenker ikke på hva folk vil si?» lurte Helmer på i sin tid. Det tenkte man nok på da – og det gjør man den dag i dag også.  Hva folk vil si, er noe man først og fremst tenker før, under og straks etter bruddet. Ingen av de skilte som hadde vært skilt i noen år tenkte lenger på hva folk tenkte og snakket om deres skilsmisse. «En stund er man kanskje snakkis i en liten by, og så går det over. Det kommer nye skilsmisser å snakke om», sa en kvinne i 30-årene jeg snakket med i forarbeidet til boken min.

Slik er det gjerne i dag. Slik var det nødvendigvis ikke i 1879. Et dukkehjem var likevel med på å endre synet på skilsmisse. En normendring i folkets oppfatning var på gang, og det førte til en kraftig liberalisering av skilsmisseloven, først i 1909, deretter i 1918. Man trengte ikke lenger noen spesifikk grunn for å skilles. De kulturelle endringene gikk hånd i hånd med de juridiske: Antallet skilsmisser økte jevnt og trutt gjennom denne perioden. Frem til midten av 1960-tallet var økningen i skilsmissetallene likevel ganske moderat. Så kom studentopprøret, den seksuelle revolusjonen, kvinnefrigjøring og abortlov.

Mens ekteskapsbrudd skjedde sjeldent i begynnelsen av 1900-tallet, ender cirka fire av ti ekteskap med skilsmisse i vår tid.

Disse dype samfunnsendringene førte til en «skilsmisseeksplosjon». Antall skilsmisser økte jevnt gjennom hele 1900-tallet, men veksten var ekstra sterk fra 1960-tallet. Fra 1965 til 1975 økte antall skilsmisser med hele åtte prosent i gjennomsnitt per år. På midten av 1970-tallet passerte antall skilsmisser for første gang 5000 og siden 1990 har tallet ligget enten på litt over 10 000 eller de siste årene litt under. Med få unntak økte antallet skilsmisser hvert år fra slutten av 1950-tallet til år 2000.

Skilsmissestatistikken endret seg altså dramatisk i løpet av 1900-tallet. Mens ekteskapsbrudd skjedde sjeldent i begynnelsen av 1900-tallet, ender cirka fire av ti ekteskap med skilsmisse i vår tid. Slik har det vært siden 1970-tallet. Skilsmisseeksplosjonen kan sees i lys av fremveksten av den nordiske velferdsstaten i samme tidsperiode. I Noras og Helmers tid var skilsmisse noe som kunne forekomme i den økonomiske og kulturelle eliten. Den var veldig liten. Til tross for at skilsmisser var relativt uvanlige i begynnelsen av 1900-tallet, hadde mange høyinntektsgrupper som jurister, journalister og ingeniører skilsmissetall som tilsvarer det man finner for hele befolkningen i dag, ifølge forsker Glenn Sandström, som har forsket på skilsmisseendringen i Sverige. Det var først velferdsstaten som gjorde det mulig for alle å skille seg og klare seg uten ektefellens inntekt.

Sandströms avhandling viser at perioder med kraftig økning i antallet skilsmisser sammenfaller med tidspunktene hvor velferdsstaten utviklet seg mest. Utjevningen i inntekt som har skjedd mellom sosiale klasser og mellom kjønn på 1900-tallet har bidratt til å gjøre skilsmisse til et reelt alternativ, mener Sandström. Siden 1960-tallet har det vært flest ekteskapsbrudd i lavere samfunnslag.

Økt rikdom og individualisme har sannsynligvis også bidratt til at mange ekteskap mislykkes.

Den nordiske velferdsstaten er basert på et velferdssystem som ikke er knyttet til familien, men til individet og dets arbeidsmarkedsdeltakelse. Den økonomiske modellen har også gått fra én forsørger til to. Denne utviklingen har gitt begge ektefeller innpass på jobbmarkedet utenfor hjemmet. Ifølge Sandström har utviklingen bidratt til demokratisering av tilgangen til skilsmisse, spesielt for kvinner og mennesker med lav inntekt.

Skilsmisseeksplosjonen, som forskerne kaller det, kan likevel ikke forstås bare i lys av økonomi og samfunnsinstitusjoner. Det har også vært en utvikling i verdisynet. Sandström påpeker i sin avhandling på at det var særlig på 1940-tallet og slutten av 1960-tallet at det skjedde store forandringer i holdninger og normer rundt familie, ekteskap og seksualitet. Individualistiske og sekulære verdier spredde seg og fikk legitimitet.

En annen måte å se statistikken på, er å tenke på hvordan økonomisk velferd bidrar på samfunns- og individnivå. Økt rikdom og individualisme har sannsynligvis også bidratt til at mange ekteskap mislykkes. En vestlig tankegang som legger vekt på individet, kan gå på bekostning av relasjoner og fellesskap, deriblant ekteskap. Man tenker først og fremst på seg selv, deretter andre. Slik sett har den økonomiske velferden og velferdsstaten ikke bare muliggjort skilsmisseeksplosjonen, men også vært en årsak til den.

I Norge har skilsmisselovgivningen, med unntak av noen mindre endringer, vært uendret gjennom mesteparten av 1900- og 2000-tallet. Lov om adgang til å oppløse ekteskapet var, da den kom i 1909, en for sin tid moderne skilsmisselov. De samme lovreglene ble relativt uendret videreført i ekteskapsloven av 1918. Den kontinuerlige økningen i skilsmissene gjennom dette århundret, og den kraftige oppgangen fra slutten av 1960-tallet, var for det meste hjemlet i denne loven, en lov som i utgangspunktet så ekteskapet som en oppsigelig institusjon.

De siste ti årene har andelen brutte ekteskap gått ned. En slik nedgang har aldri tidligere skjedd i Norge.

Først i 1993 fikk Norge en ny ekteskapslov. Etter den nye loven ble det i noen situasjoner raskere og enklere å få skilsmisse. Det gjaldt for eksempel i de tilfellene der ektefellene ikke var enige om å oppløse ekteskapet, hvor det etter den nye loven bare kreves ett års separasjonstid, mot tidligere to år. Kravet om obligatorisk mekling ble også lempet på. Etter loven fra 1993, er det bare par med felles barn under 16 år som må møte til mekling, hvis funksjon er å ivareta barnas situasjon etter en eventuell skilsmisse.

De siste ti årene har andelen brutte ekteskap gått ned. En slik nedgang har aldri tidligere skjedd i Norge. Hva det skyldes, er vanskelig og kanskje også for tidlig å si. Jeg hadde en informant i Oslo som mente at folk i store byer gjerne holdt sammen på grunn av boligprisene. Han hadde opplevd det i vennekretsen.

Å etablere seg alene i samme strøk kunne være beintøft, til og med umulig, så derfor var det enklere å bite tennene sammen og holde ut. Samtidig kan det godt hende at antall brudd har vært noenlunde likt – det finnes jo ikke statistikk over samboerskap som går i stykker. Ekteskapskullet som har skilt seg mest er parene som giftet seg i 1984. 29 år etter bryllupene hadde 42,6 prosent gått gjennom en skilsmisse.

Juridisk og statistisk sett er skilsmisse i dag en ganske enkel prosedyre. Alt – med unntak av den obligatoriske meklingen – kan gjøres på nett, og er bare få tastetrykk unna. Selv vitnene kan vitne elektronisk bare de har Bank ID. Ekteskap er lett oppløselig, i det minste teknisk sett, om ikke nødvendigvis emosjonelt og praktisk.

 

Når og hvorfor blir man skilt?

Hvorfor man blir skilt – eller lar være å bli skilt – kan ha tusen individuelle forklaringer. Alle gifte og skilte har dem i hodet og hjertet sitt: begrunnelsene for enten å gå eller å bli. Det finnes imidlertid noen statistiske risikofaktorer som gjør skilsmissen mer sannsynlig.

Det er for eksempel en større risiko for å bli skilt om man ikke har felles barn. Torkild Hovde Lyngstad ved Universitetet i Oslo gjorde en undersøkelse på 54 178 norske ektepar som giftet seg mellom 1980 og 1990. Analysen hans viste at et felles nyfødt barn reduserte skilsmisserisikoen. Sannsynligheten for skilsmisse vokser imidlertid etter hvert som barnet blir eldre.

Når barnet var syv år eller eldre, var risikoen den samme som hos et ektepar uten felles barn. Men skilsmissetallene reduseres også med antall barn. Samlivsterapeut Frode Thuen mener at barn fungerer som lim i forholdet til par som sliter, mens barnløse ikke har samme forpliktelse til familielivet som par med barn.

Det er særlig velutdannede menn med mange kvinnelige kolleger som har økt risiko for skilsmisse.

Det finnes også data som tilsier at de med mange kolleger av motsatt kjønn oftere blir skilt. Det er særlig velutdannede menn med mange kvinnelige kolleger som har økt risiko for skilsmisse. Er det mange mulige partnere på arbeidsplassen, øker det altså sjansen for å bli skilt.

I en stor studie fulgte forskere samtlige danske par som ble gift mellom 1981 og 2002, altså en periode på 21 år. Forskerne så på hvilke par som ble skilt ut fra hvilken sektor de arbeidet i. De fant det samme mønsteret for både menn og kvinner: Kvinner i de mest mannsdominerte sektorene, for eksempel innen IT, har om lag ti prosent større risiko for skilsmisse enn kvinner i de mest kvinnedominerte sektorene. Det samme gjelder for menn: Menn med lang utdannelse og som er ansatt i en kvinnedominert sektor, har dobbelt så stor risiko for skilsmisse som menn som er ansatt i en mannsdominert sektor.

Det er også høyere sannsynlighet for å skille lag om man har tidligere ekteskap eller samboerforhold bak seg. Det er med andre ord mer sannsynlig å bli skilt for annen gang enn for første gang. Spesielt par som har barn fra tidligere forhold har større sannsynlighet for å skille seg. Bonus- eller stefamiliedynamikken kan være krevende.

Selv om utdannelse historisk sett har betydd flere skilsmisser, så går de med høyere utdannelse sjeldnere fra hverandre enn de med lavere. Det kan skyldes at de med høyest utdannelse gifter seg senere i livet – noe som igjen beskytter mot skilsmisse. En stor aldersforskjell er også skilsmissefremkallende. De som har en større aldersforskjell enn fire år har også større sjanse for å skille seg. Har man lik bakgrunn, alder og utdannelse, er det lavere sannsynlighet for å skille lag.

Skilsmisseraten er høyest blant menn i alderen 45−49 år, mens det for kvinner er flest skilsmisser i alderen 40−44 år.

Skilsmisse går også i arv. Hvis en av partene har skilte foreldre, så har man dobbel risiko for skilsmisse. Par der begge har opplevd foreldres skilsmisse, har tre ganger så stor risiko for å bli skilt i voksenlivet som par der begge foreldre fortsatt er gift. Som voksen gjentar man sine foreldres atferdsmønster. Det kan skyldes at brudd sees på som en mulig og relativt nærliggende løsning.

Av de cirka 10 000 årlige skilsmissene i Norge er ekteskapene som har vart fra fem til ni år på toppen av skilsmissestatistikken. På andreplass er ekteskap som har vart fra 10 til 14 år.

Skilsmisseraten er høyest blant menn i alderen 45−49 år, mens det for kvinner er flest skilsmisser i alderen 40−44 år. Det er varigheten av ekteskapet som gjør at flest skiller seg i disse aldersgruppene. Syvårskrisen er med andre ord reell, for sannsynligheten for å skille seg når toppen etter seks til syv år, ifølge Kenneth Aarskaug Wiik, sosiolog og forsker ved Statistisk sentralbyrå. Deretter holder skilsmissesannsynligheten seg ganske høy og synker igjen for de parene som har vært aller lengst gift.

De såkalte golden divorces – etter fylte 60 – er imidlertid blitt vanligere de siste årene. Hvis man sammenligner dagens situasjon med slutten av 1980-tallet, har det skjedd en dobling av antall skilsmisser blant par over 60 år. Golden divorces har fått et norsk navn: Den grå skilsmisserevolusjonen.

Likevel er det vanligste å bli skilt cirka halvveis i livet, dvs. i 40-årene. Det kan sees i sammenheng med midtlivskrisen. Halvparten av livet er levd, og mange stiller seg spørsmålet om hvordan resten av livet skal se ut. Det handler også om at man ikke lenger kan skjule eller undertrykke sine egne ønsker. Samtidig kan ideen om noe nytt være en illusjon. Et nytt menneske gjør oss ikke nødvendigvis lykkeligere, uansett hvor i livet vi er.

Samlivsterapeut Bjørk Matheasdatter sier at det finnes mennesker som angrer på skilsmissen sin. Det er kanskje ikke så overraskende. Det er fullt mulig å angre på andre store livsvalg også. Matheasdatter får støtte av den finske professoren Osmo Kontula. I en stor finsk undersøkelse blant de skilte var det en tredjedel som mente at skilsmissen skjedde for lett, og en del angret på den.

 

Skilt og syk

Man blir ikke mindre skilt av å være sykmeldt, sa Erna Solberg i 2009 da Høyre kritiserte sykmeldinger som ble brukt som mestringsmekanismer i hverdagen. Solberg har rett – skilsmissen består, til tross for sykmeldingen. Men det Solberg ikke skjønner er hvor stor og gjennomgående livskrisen ved et samlivsbrudd kan være.

Én av fire får psykiske problemer som følge av bruddet. De varer ved i minst to år etter bruddet. Én av fire blir også sykmeldt. Hele 14 prosent av nordmenn i arbeid er langtidssykmeldt det året de skilles. Mange blir deprimerte, nedfor og fortvilt. Selvmordsrisikoen er fire til seks ganger høyere etter et brudd. Skilsmisser er heller ikke kun en forbigående livskrise. De som skiller seg har langt høyere sykefravær enn de som fortsatt er gift, også seks år etter skilsmissen. For noen blir det kronisk, og for kvinner med barn er det verst. Det er de som har det største sykefraværet på grunn av samlivsbrudd.

Samtidig finnes det internasjonale data som gir et noe mer håpefullt bilde. Forskerne Jonathan Gardner og Andrew J. Oswald konkluderte i en studie fra 2006 med at mens partene er ulykkelige året de skiller seg, er de allerede året etter lykkeligere enn de var da de var gift.

Mange blir knust i bruddet, men nesten like mange blir hele igjen – dog ikke uten sår, arr, plaster og lim.

Følelsen av lykke og det å være sykmeldt utelukker imidlertid ikke hverandre. Jeg snakket med en skilt kvinne i 40-årene som ga tydelig uttrykk for at hun hadde det bedre nå, etter bruddet, men samtidig opplevde hun hverdagen som tyngre og mer krevende. Hun var delvis sykmeldt på grunn av belastningen. «Jeg puster lettere og har det bedre inni meg av ikke å være sammen med ham lenger», sa hun. «Men jeg er også alene om alt, absolutt alt, nå. Det tar på.» Kvinnen jobbet i psykiatrien og hadde hovedomsorg for tre barn.

For noen kan den sykeliggjørende effekten av et brudd vare lenge. Cirka ti prosent blir slått ut og greier ikke å komme seg videre. De klarer seg generelt ganske dårlig etter en skilsmisse. Rundt 20 prosent går det mye bedre for etter skilsmissen, mens de fleste havner i kategorien «godt nok», ifølge skilsmisseforskeren Mavis Hetherington, som har forsket på langtidsvirkninger av skilsmisse.

Ingen av de skilte jeg snakket med til Skilsmisseboken var helt utslått. Selv dem som jeg intervjuet i det umiddelbare kaoset, mistet ikke håpet fullstendig. Mange blir knust i bruddet, men nesten like mange blir hele igjen – dog ikke uten sår, arr, plaster og lim.

 

Kilder (foruten artiklene som er lenket til i teksten): 

Hanne Marie Johansen: “Separasjon og skilsmisse i Norge 1536-1909: en familie- og rettshistorisk studie” (2001)

Glenn Sandström: “Ready, Willing and Able: The Divorce Transition in Sweden 1915-1975”

Gardner&Oswald: “Do Divorcing Couples Become Happier by Breaking Up?” Journal of the Royal Statistical Society 2/2006

 

(Dette er et utdrag fra Sanna Sarromaas bok «Skilsmisseboken», utgitt på forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)