Mindre verdt enn en blomsterbukett

Francesca Mannocchi har vært i Libya sammen med nyhetsorganisasjonen Middle East Eye. Denne artikkelen er basert på samtaler med kvinner hun møtte i byen Sirte.

---

Wered er seksten år gammel, fra Eritrea. I likhet med så mange andre, hadde hun en drøm om å starte et bedre liv i Europa. Hun skulle betale en smugler, sette seg i en båt, krysse Middelhavet og ankomme Lampedusa i live.

Wereds reise tok slutt i Sirte, helt nord i Libya.

Hun ble en sexslave for IS. Over flere måneder ble hun misbrukt, voldtatt og truet av fire forskjellige menn. I dag er hun gravid. Hun vet ikke hvem faren er og ønsker ikke å bli mor. Hun ønsker en abort.

– Jeg vil ikke ha dette barnet, sier Wered.

– Dette er et ondskapens barn. Jeg vil bare glemme. Jeg vil glemme at jeg har blitt voldtatt, jeg vil glemme at jeg ble solgt som en gjenstand, jeg vil glemme at jeg har blitt behandlet som søppel.

Hvis jeg dør, dør du. Du vil aldri få en fremtid.

Wered kaster opp hver morgen. Andre kvinner prøver å hjelpe, men hun klarer ikke å stoppe å skrike. Alle vet at Wered vil måtte få barnet hun ikke ønsker seg.

– Den siste mannen som brukte meg som slave, fortalte meg: Du må glemme at du hadde et liv, du er min eiendel og hvis jeg rømmer blir du med meg. Hvis jeg dør, dør du. Du vil aldri få en fremtid.

– Nå har jeg flyktet og er trygg, men jeg vil aldri få en verdig fremtid, sier hun.

 

Fra ett fengsel til et annet

Sør for Misrata ligger det en militærleir for det libyske luftforsvaret. Her finnes et fengsel med hundrevis av kvinner og barn. De har alle flyktet fra Sirte og sitter fengslet i påvente av forhør. De libyske styrkene vil undersøke om de har kontakt med IS-medlemmer og hva de vet om den Islamske Staten.

De fengslede er fra Eritrea, Fillipinene, Syria og Irak. Noen av dem bodde og arbeidet i Sirte, men for mange var Sirte et dobbeltfengsel.

Dusinvis av eritreere ventet i Libya på båten som skulle frakte dem over Middelhavet, og ble kidnappet av en gruppe menn i ørkenen. Da de ankom Sirte innså de at dette bare var begynnelsen på marerittet. I dag pågår det militærangrep i Sirte, og livet oppleves som et paradoks: etter måneder med terror flyktet de rett inn i et fengsel, med fare for å bli returnert til Eritrea.

 

Tvunget til å konvertere

Én av de libyske soldatene tar Middle East Eye med til sykestua. De har verken medisiner eller ressurser til å ta vare på kvinne og barna. Sønnene deler celler med mødrene, barna sitter på den skitne bakken mens de spiser tørt brød og drikker melkepulver utblandet med kaldt vann.

Kvinnene blir forhørt. Mest sannsynlig har ingen av dem gjort noe kriminelt. Barna har i hvert fall ikke gjort noe kriminelt. Likevel lever de innelåst i en celle.

Tecle sitter på sengen i en av cellene i første etasje. Hun bærer et sjal rundt ansiktet som kun avslører et par triste øyne.

Jeg flyktet fra sult og diktatur. Nå er jeg her, innelåst i en libysk celle.

– Jeg er kristen, men de tvang meg til å konvertere. De fortalte meg at de kristne er djevelen. At vi aldri vil komme til paradis, men brenne i helvete. De fortalte meg at hvis jeg ikke konverterte ville de brenne meg som fortjent, forteller hun.

– Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg flyktet fra Eritrea for familien min er veldig fattig. Vi hadde ingenting å spise. Jeg lovte dem at når jeg ankom Europa ville jeg sende dem penger for å få et bedre liv. Jeg var redd for å drukne i Middelhavet, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville ende opp i hendene til IS. Jeg flyktet fra sult og diktatur. Nå er jeg her, innelåst i en libysk celle.

Tecle gråter og tårene forsvinner bak det svarte sjalet.

Hun senker ansiktet mot bakken og gjentar:

– Jeg har ikke gjort noe, jeg har aldri gjort noen vondt. Hvorfor er jeg her?

Det er ingen av dem som har en telefon, og kan ikke ringe familiene og fortelle at de er trygge og i live.

 

Fanget i frigjøringen

Yemane er 25 år gammel. Hun var én av dem som ble kidnappet i ørkenen og fraktet til Sirte.

– Jeg har blitt solgt flere ganger til forskjellige menn. De overleverte meg som en gave, mitt liv var verdt mindre enn en blomsterbukett. Da de ga oss til andre menn ble vi fortalt at om vi ikke oppførte oss, ville vi få bank. Vi var ikke mennesker lengre, vi var ikke engang dyr. Vi kunne ikke forlate huset, men var gjenstander for deres behov og til deres frie bruk, forteller Yemane.

– En av de som voldtok meg var fra Sudan. Han holdt meg fanget i fire måneder og utsatte meg for vold av alle slag. Han fortalte meg aldri noe om hva som skjedde på utsiden, han sa bare at livet mitt ikke var verdt noe.

Etter måneder med vold og trusler er disse kvinnene fengslet til tross for at militærangrepet for å frigjøre byen pågår.

– Ting endret seg etter mai, fortsetter Yemane.

Etter å ha fått voldsom bank har jeg ikke prøvd å rømme på nytt.

– Vi hørte lyder fra begynnende kamper utenfor. Vi kom oss ikke ut, men ble sittende til lyden av bomber og skytevåpen. Jeg var livredd. Det er et mirakel at vi er i live.

Noen av kvinnene prøvde å rømme. I et forsøk på å unnslippe gjennom et vindu, brakk Mesmer beinet.

– En tidlig morgen forsøkte jeg å flykte. Jeg gikk i flere kilometer før de klarte å fange meg. Etter å ha fått voldsom bank har jeg ikke prøvd å rømme på nytt, forteller Mesmer til Middle East Eye.

Da den libyske hæren klarte å frigjøre deler av byen, oppsøkte kvinnene noen soldater. Noen forteller at de viftet med hvite tørklær, i overgivelse.

– Vi ville at de skulle forstå at vi var sivile som trengte å bli reddet og hjulpet, at vi ikke hadde våpen eller var farlige, forteller Mesmer videre.

Én av den libyske hærens utfordringer er frykten for at IS-medlemmer gjemmer seg blant flyktningene fra Sirte og at de kan bære bombebelter. Så da kvinnene oppsøkte soldatene ble de fraktet til interneringssenteret. Noen av dem har sittet innelåst i over to måneder. Beskjeden fra soldatene er stadig den samme. De må vente å bli forhørt.

(Teksten er oversatt fra engelsk av Ingunn Walderhaug.)