Katastrofe og korrupsjon

Korrupsjon. Vi viker tilbake for begrepet. Jeg merker det selv også. Men har vi fastsatt en definisjon, må vi våge å bruke den – slik at vi ikke som Riksrevisjonen ender opp med å tilpasse virkelig­heten til skjemaet og gjøre menneskers død litt alvorlig, bare ikke så veldig. Så la oss ta steget opp fra det snevre forretningslivet og spørre: Ble noen frastjålet politiske, sosiale eller økonomiske goder som en følge av Alexander Kielland-katastrofen?

Nå vet vi at regelverket var for dårlig i utgangspunktet og ble dispensert fra i tillegg.

Det er ikke offshorekulturen som er mest betegnende for Kielland-saken. Det er den fortielseskulturen som gjorde seg gjeldende allerede i timene etter kantringen, og som aldri har sluppet taket. Det ble nedsatt en lukket granskningskommisjon, ikke åpnet sjøforklaring. Man hadde et valg mellom enten eller og både og. Valget falt på kun den lukkede prosessen – med et unntak som var katastrofalt for troverdigheten: De potensielt ansvarlige i Stavanger Drilling, Phillips Petroleum og Veritas fikk komme på innsiden.

I stillheten som fulgte mens granskningen pågikk, viser doku­mentene fra regjeringens indre liv at det straks dreide seg om å unngå kostnader og løpe fra ansvar, om det da ikke var motsatt. Dette gjaldt i likt monn enten statsministeren het Nordli, Brundt­land eller Willoch. Samtidig aksepterte man langt på vei at ope­ratøren Phillips og rederiet Stavanger Drilling gjorde det samme. Granskningskommisjonen fikk ikke mandat til å undersøke ansvar, politiet lot kommisjonen ha overoppsynet, og Regjerings­advokaten bekymret seg over myndighetenes egen tabbeliste. Så plasserte granskningskommisjonen ansvaret i Frankrike – i hvert fall kunne det oppfattes slik, og det var både regjering, Storting og oljebransjen sams om at det var greit å gjøre.

Men sant var det aldri. Nå vet vi at regelverket var for dårlig i utgangspunktet og ble dispensert fra i tillegg. Vi vet at driften av plattformen ikke var slik den burde vært, og slik operatør og rederi hadde ansvar for at den skulle være. Vi har til og med sterke indi­kasjoner på at sprekken i D-leggen var kjent og meldt i rapporter som siden forsvant – kanskje fordi verken politi eller gransknings­kommisjon sørget for å sikre beslag mens det var mulig. Og selv om mye av dette nå er bekreftet av Riksrevisjonen, var det kjent allerede i 1980-årene, særlig etter at den franske rapporten ble lagt frem.

Det har blitt sagt og skrevet at Kielland-katastrofen kunne ha «veltet» oljenasjonen Norge dersom det norske ansvaret ble gjort kjent. Absolutt ingenting i dialogen mellom de vekslende regjerin­gene og Stortinget tyder på at dette var noe annet enn retorikk i tragediens øyeblikk. Den norske oljevirksomheten var aldri truet. Men like klart er det at den tidligere så omstridte ekspansjonen nord for 62. breddegrad ble gjennomført på falske premisser om sikkerhet. Sannheten om det i det minste delte ansvaret for Kiel­land-katastrofen ble underslått.

Resultatet kan vanskelig tolkes som annet enn en klar innrømmelse av at mye ansvar lå på den norske siden.

Det er nær sagt umulig å tenke seg at Phillips Petroleum og Stavanger Drilling selv virkelig kan ha ment de var frie for ansvar. De ansatte visste selvsagt at de befant seg på en sjaber innretning – «Nordsjøens Bangladesh» – og på kontrollrommet så man selv hva som fungerte og ikke. At Phillips nærmest kastet penger etter folk som frasa seg muligheten til å gå til sak mot dem – småpenger til dem som lot seg lure, det tidobbelte eller mer i forlik til dem som ikke gjorde det – stinker om ikke av dårlig samvittighet, så i det minste av frykt for å bli konfrontert med hva det egentlig skulle innebære å være operatør. Og at man forsøkte å løpe fra operatør­ansvaret fra det øyeblikket Kielland ble tauet bort fra Ekofiskfeltet, er ikke en ondsinnet påstand: Det følger av den kommunikasjonen selskapet selv hadde med myndighetene, og har latt seg gjenfinne i statsminister Brundtlands arkiver.

Det jeg finner mest eklatant og ikke bare kritikkverdig, men uverdig, er mangelen på åpenhet hos ConocoPhillips og Veritas fra katastrofen inntraff, og frem til i dag. En ting er at historikerne som har banket på, alltid har fått nei – dem skal det tross alt være frivillig å forholde seg til. Men at også Riksrevisjonen har blitt avspist med tafatte forklaringer om arkiver man ikke har klart å sortere – og henvist til å spørre spesifikt om det man tror må fin­nes – det skriker omdømmetap lang vei.

Forliket som ble inngått mellom norske og franske interesser, dukket likevel opp, omsider, i 2021. Resultatet kan vanskelig tolkes som annet enn en klar innrømmelse av at mye ansvar lå på den norske siden.

Så mye av etterspillet etter Kielland-katastrofen dreier seg om at informasjon ble holdt borte fra dem den var aller mest rele­vant for.

En detalj som kom frem etter Riksrevisjonens granskning, var at Phillips Petroleums andel av kravet, som var på 200 millioner kroner (810 millioner i dag), også inkluderte de erstatningene som hadde blitt utbetalt til pårørende og overlevende. Her må man snu seg og spørre hva som hadde skjedd med disse erstatningene hvis de overlevende og pårørende hadde hatt samme kunnskap om ansvarsforholdene som Phillips Petroleum, Stavanger Drilling og forsikringspoolen (inkludert riggeier Storebrand) hadde. Forskjel­len mellom hva som ble tilbudt alle, og hva som tilkom den som ikke aksepterte tilbudet, forteller oss alt vi behøver å vite om det.

Så mye av etterspillet etter Kielland-katastrofen dreier seg om at informasjon ble holdt borte fra dem den var aller mest rele­vant for. Der ligger kimen til mistroen som ble så sterk. Der ligger underslaget av rettigheter så vel som rene penger – inkludert vår demokratiske rett til medbestemmelse basert på åpenhet.

Der ligger den mest alvorlige korrupsjonen. Det er ikke en kor­rupsjon som skyldes enkeltpersoner med onde hensikter eller ønske om personlig gevinst. Den har ingen enkelt påvisbar utlø­sende årsak, ingen ryddig énfaktorforklaring vi kan enes om.

Den er resultatet av en systemsvikt.

(Dette er et utdrag fra Frode Fanebusts bok Katastrofe og korrupsjon, Res Publica 2022. Forlaget og magasinet tilhører samme selskap, Agenda Res Publica Media.)