Kjemper mot rørledninger

Klokka ni er sola allerede høyt oppe på himmelen i Kavala i Hellas. Et 40-talls bønder venter i skyggen av noen høye valnøttrær. Det er en ladet stillhet, stillheten før noe skal skje. På denne tiden av dagen jobber vanligvis bøndene med avlingene sine, men i dag har de en viktigere jobb å gjøre. Overfor dem står 15 arbeidere lent mot en gammel traktor. Ikledd gule og røde vester, vernehjelmer på hodene og med spadene klare venter de på å kunne fortsette arbeidet sitt.

Tidlig på morgenkvisten ble de stoppet av bøndene som krevde å se en bygningstillatelse. Et papir som gir arbeiderne rett til å legge ned rør fra den transadriatiske rørledningen under åkrene til bøndene. «Dere får ikke lov!» roper Themis Kalpakidis, lederen for landbruksforeningen, som nå står foran inngangen til kornåkeren.

Vi kjemper ikke bare for vår egen skyld, men for hele samfunnet vårt.

Bøndene og arbeiderne krangler om noe som ennå ikke finnes: den transadriatiske rørledningen som skal transportere naturgass fra et gassfelt i Aserbajdsjan til Europa. Det som skal åpne for flere energikilder til europeerne fra 2020, er like ved å bli en slåsskamp i den glitrende morgensola i regionen Kavala i Hellas. Arbeiderne og bøndene lener seg over panseret til en hvit jeep med sammenbitte tenner. Bøndene leser skeptisk gjennom dokumentene som arbeiderne har lagt fram. Helt til den ene arbeideren i sin irritasjon bretter sammen utbyggingsplanen og bærer plaststolene og måleinstrumentene tilbake inn i jeepen.

I dag har bøndene vunnet, men kampen om rørledningen er på ingen måte avgjort.

Tre dager tidligere sitter biogass-bonden Themis Kalpakidis i den blå traktoren sin og pløyer opp lange spor i en åker. For noen uker siden blomstret rapsen lysegult, men nå er jorda dekt av mørkebrun gjødsel. «Jeg har trivdes i åkeren helt siden jeg var liten», sier Kalpakidis. «Vi elsker landet vårt og kjemper mot rørledningen fordi vi frykter at den vil ødelegge regionen vår.»

I fem år nå har han kjempet denne ujevne kampen.

Vinduene er et skjold mot den sterke stanken. Han tørker bort svetteperlene på panna med bakhånda. Fingrene som griper rattet er nedslitte, huden er ru. Kalpakidis (51) med sitt solbrune ansikt, grå hår og tredagersskjegg, åpner et kart på smarttelefonen sin. En rosa strek krysser den mørkegrønne skjermen, som Kalpakidis gjerne skulle ha slettet. Det er den planlagte ruten for rørledningen, et transnasjonalt infrastrukturprosjekt med blant andre britiske BP og SOCAR, Aserbajdsjans statlige oljeselskap involvert.

«The transadriatic pipeline» (TAP), referer ikke bare til selve rørledningen, det er også navnet på selskapet som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet.

«Vi kjemper ikke bare for vår egen skyld, men for hele samfunnet vårt, for barna våre», sier bonden.

I fem år nå har han kjempet denne ujevne kampen. Han har ikke noe imot selve rørledningen, men snarere hvor den skal legges. Den skal nemlig gå rett gjennom åkrene, i middelhavsregionen som er kjent for næringsrikt og fuktig jordsmonn, og som sikrer bøndenes levebrød. Som formann for landbruksforeningen, kjenner Kalpakidis et personlig ansvar for åkrene. Det kommer ikke på tale å gi seg.

517 kilometer vest for Kavala, i den lille landsbygda Strum i Vest-Albania, sitter Festim Malka på vannmelonåkeren sin. Med grove bevegelser prikker han først ut et rundt lokk fra melonen, så skjærer han ut en søyle slik at det saftige, røde kjøttet kommer til syne.

Men nå står vannmelonene og tomatene i fare for å drukne.

«Ekte økologisk vare, kom og prøv!», roper han med sin raspete stemme, rullingsen er på plass mellom tennene. Med skinnsandaler og beige capribukser ser ikke Malka ut som en stereotypisk bonde. Til forskjell fra hans greske kollega Themis Kalpakidis, har han allerede tapt kampen mot rørledningen.

I nesten ett år nå har rørene vært under bakken. Rørledningen går under tomta hans på to meters dyp. Når folkene fra Abkons, TAPs albanske underleverandør, først kontaktet ham for to og et halvt år siden, nektet han å skrive under. Men så refererte de til loven som sier at de kan gjøre om tomta til statlig eiendom. Han skrev under. Siden da har han fått 350 euro i leieinntekter i året.

«Hvis jeg hadde produsert vannmeloner på denne åkeren de siste tre månedene, ville jeg ha tjent minst 2800 euro på ett år», sier Malka.

Men nå står vannmelonene og tomatene i fare for å drukne. Når det regner, hopes opp vannet i åkeren og renner ikke vekk. Årsaken er dårlig drenering fra når rørledningen ble lagt og endret vannets naturlige flyt. Demningene, som han har laget siden, tåler ikke vannmengdene. Malka har varslet fra om dette til de som la ned rørledningen. Men å engasjere en advokat koster for mye, og advokatene er uansett for langt unna. Han har ikke tid til å reise til Tirana. Så sier han med en resignert latter: «Og når har de små fiskene noensinne klart å spise den store, særlig her til lands?»

Ifølge organisasjonen Bankwatch, som har gransket hvilke implikasjoner rørledningen har hatt, rammes om lag 80 lokalsamfunn i Albania, som er i høy grad avhengig av jordbruk. TAP påpeker at av totalt 10 585 tomter langs TAP-ruten i Albania ble 22 prosent, eller 2374, ekspropriert for å legge ned rørene. Ifølge TAP er dette siste utvei og brukes først og fremst i tilfeller der landeierne og -brukerne ikke kan framvise de relevante dokumentene. I likhet med Malka mangler mange albanere de offisielle dokumentene og skjøtene over eiendelene sine.

Hvilke ofre bør et slikt prosjekt kunne akseptere, og hvordan bør de håndteres?

«Det tilhørte familien min, men ikke meg. Jeg har drevet med landbruk her i 20 år, men nå må jeg få papirene på plass for å bevise at jeg eier jorda», sier Malka. Den resterende 80 prosenten har leid eller solgt tomta si til TAP – slik Festim Malka også endte opp med å gjøre.

Mer enn to tredjedeler av rørene i hele TAP-ledningen er allerede gravd ned, så prosjektet er snart ferdigstilt. Fra 2020 vil den frakte naturgass fra et gassfelt i Aserbajdsjan til Italia. Derfra vil gassen transporteres via allerede eksisterende gassrør til andre europeiske land. For Europa betyr rørledningen som går gjennom Hellas, Albania og Italia, først og fremst en ting: delvis uavhengighet fra russisk gass, som nå dekker omtrent 34 prosent av den europeiske etterspørselen på 548 milliarder kubikkmeter.

Dermed er den russiske andelen av Europas gassimport høyere enn noen gang før. I de kommende årene vil etterspørselen etter naturgass i EU fortsette å øke ettersom broteknologi forventes å erstatte gass, kull og atomkraft i overgangen til fornybar energi. For å redusere den russiske andelen, gir EU store summer til prosjektet: TAP er nå det største og dyreste infrastrukturprosjektet i EU med en estimert totalkostnad på 4,5 milliarder euro. På veien fra øst til vest passerer TAP totalt 19 060 eiendommer og møter på 45 000 landeiere.

Det geotekniske foreningen i Hellas har også studert ruten TAP har valgt, og understreker skaden den vil påføre landbruket.

TAP: et storstilt energiprosjekt som skal være til det beste for europeiske borgere, men som samtidig aksepterer at prosjektet setter en gruppe bønder i en vanskelig situasjon. Dermed illustrerer den transadriatiske rørledningen spørsmålene: Til hvilken grad bør flertallets beste påtvinges et mindretall misfornøyde? Hvilke ofre bør et slikt prosjekt kunne akseptere, og hvordan bør de håndteres? Hvem sitter med det siste ordet?

Som en underjordisk slange strekker rørledningen seg i 870 kilometer gjennom avsidesliggende albanske fjellandsbyer, tett skog og tidligere arkeologiske funnsteder. Like før du kommer til Philippi, en historisk romersk by på UNESCOs verdensarvliste, stopper rørledningen ved foten av Lekani-fjellene. I en strekning på 11 kilometer, som går på tvers av Tegani-dalen, har 70 prosent av landeierne nektet å skrive under på en leie- eller salgsavtale med TAP. Det geotekniske foreningen i Hellas har også studert ruten TAP har valgt, og understreker skaden den vil påføre landbruket. Lisa Givert fra TAP-AG på sin side skriver at de har valgt ruten som skal ha minst utslag på miljøet og lokalsamfunn.

Spyros Prousaef er en av bøndene som er uenige med ruten for rørledningen. Bonden som står ved solsikkeåkeren sin, som venter på å bli biodrivstoff, var den første til å kjenne på maktesløsheten i møte med storkonsernet. «De har tatt seg til rette på åkeren min uten mitt samtykke», sier Prousaef. Han engster seg ikke bare for hvordan TAP kan skade landbruket hans, han er også sint for at TAP prøver å overbevise bøndene ved å tilby dem penger i stedet for å sette seg ned med dem og finne en løsning som gagner alle parter. TAP, hevder han, har aldri kontaktet ham, og heller aldri spurt ham om å signere en kontrakt.

TAP, på sin side, påstår at de har hatt flere åpne og individuelle møter siden 2013 for å informere de som berøres av prosjektet om hvilke rettigheter de har, og om historien til rørledningen. Bare i tilfeller der man ikke har kommet til enighet, har selskapet benyttet seg av retten til å entre tomta uten samtykke fra eieren.

Hvorvidt gassen vil ende opp hos den albanske forbrukeren, er fortsatt uvisst.

Loven som ligger til grunn for denne praksisen er en såkalt «tvungen prosess», en praksis innlemmet i det greske lovverket. Til forskjell fra ekspropriasjon vil ikke eieren miste eierskapet etter TAP; etter arbeidet er ferdig, vil tomta gis tilbake til de rettmessige eierne og brukerne. En tidsavgrenset ekspropriasjon, så å si.

Men burde man egentlig ivareta interessene til et hundretalls mennesker, hvis det er i Europas interesse å bli mindre avhengig av Russland når det kommer til energi? Loven er tydelig i sitt svar: Når det kommer til fellesskapets beste – i dette tilfellet en sikker tilførsel av naturgass – kan grunnleggende rettigheter knyttet til eiendom eller natur innskrenkes. I startfasen av en slik prosess vurderer man gevinstene og tapene. Hva er viktigst: at bonden tjener pengene sine eller at prosjektet gjennomføres? Denne prosedyren er også vanlig praksis i Norge. For eksempel når en ny offentlig vei skal utbygges. Demokratiet har en løsning i slike konflikter. Kort fortalt: Flertallet vinner.

Særlig når det er snakk om mer enn et veiprosjekt. «Med TAP vil det for første gang være en rørledning som frakter naturgass fra den kaspiske regionen til Europa», sier Kersten Westphal, energiekspert fra Science and Politics Foundation i Berlin. «Det kobler oss til en spennende region, Turkmenistan, Iran og det østlige middelhavsområdet, der det finnes store gassreserver. Dette er viktig geopolitisk sett.» Særlig siden Europas egne gassreserver minker.

Norge, som tidligere eksporterte om lag 25 prosent av gassen til Europa i 2017, skal redusere eksporten i framtida. Tallene er estimert til å være halvert innen 2035. Ikke minst siden krisen i Ukraina, som førte til flaskehalser i gasstilbudet, har spørsmålet om Europas avhengighet av russisk gass vært presserende. Med den tredje energimarkedspakken distanserer EU seg fra Russland for første gang. Blant annet inneholder den et forbud mot at operatøren av en rørledning samtidig kan være gassleverandøren. Denne reguleringen er klart rettet mot det russiske gassmonopolet Gazprom, som hittil har hatt begge funksjoner.

Er det i det hele tatt mulig å gjennomføre et slikt prosjekt uten at enkeltmennesker rammes?

Men man skal imidlertid ikke overvurdere viktigheten til TAP, sier energieksperten: «TAP vil overføre ti milliarder kubikkmeter naturgass til Europa hvert år. Sammenliknet med Russland, som leverte 187 milliarder kubikkmeter i fjor, er dette bare en liten andel, men det bidrar til et mer mangfoldig marked.» TAP endrer ikke det store bildet.

Skrapar-regionen er et av de mest fattige områdene i Albania. Den har vært isolert av dårlige veier og har derfor utviklet seg sakte. «Takket være TAP har livet vårt endret seg», sier Krenar Xhaferraj, sjef for turisme og utenlandske forbindelser. Siden arbeidet med rørledningen begynte for fire år siden, har foreningen gjort store investeringer i nye veier og andre prosjekter. Nå er de klare til å ta imot turistene: for eksempel for å ta seg en rafting-tur på Osum-elva. Mer enn 1000 innbyggere har fått en jobb gjennom TAP, og selskapet støtter samfunnet med investeringer på 60 millioner euro. Hvorvidt gassen vil ende opp hos den albanske forbrukeren, er fortsatt uvisst.

For Themis Kalpakidis, formannen i landbruksforeningen, krever kampen mot TAP sitt. Men han nekter han å gi seg. Han vakler idet han eskorteres til retten i Kavala 27. juni. Dagen i forveien ble han og sju andre menn arresterte da de saboterte arbeidet med rørledningen. Han hadde sultestreiket i åtte dager, i protest mot de tomme løftene til politikerne og passiviteten fra juridisk hold. I rettsalen kollapser han, og saken utsettes til desember. Han og kameratene løslates.

Themis hylles som en helt av barna i landsbyen. Innbyggerne ruster seg til kamp. Igjen og igjen lykkes bøndene med å hindre utgravingene med sittestreik – og fordi løyvene til byggeselskapet ikke lenger er gyldige og arbeiderne har funnet levninger fra en historisk vei.

Så hva skal man kalle rørledningen – en forbannelse eller en velsignelse? Det er to svar på dette spørsmålet, og begge har gode argumenter. Til slutt er det som oftest hensynet til mindretallet som ofres for flertallets beste. I denne historien er det bøndene som blir ofret på vegne av Europas energipolitikk. Engstelsen deres, samme hvor forståelig den er, er lite verdt sammenliknet med omfanget til prosjektet.

Hvilke skader den har gjort på veien, vil nok forbigå i stillhet.

Er det i det hele tatt mulig å gjennomføre et slikt prosjekt uten at enkeltmennesker rammes? Hvis det er tilfellet, så har TAP-prosjektet mislyktes.

Mellom strandbaren og menneskene i solsenger, går den transadriatiske rørledningen fra Albania mot Italia. Senere vil den forlenges til adriaterhavområdet. Fergen tar ti timer fra den nærmeste kaia Vlora til Brindisi i Italia. Naturgassen, som vil reise omtrent samme avstand under havet om to år, vil ta halvparten så lang tid. Fra 2020 vil 200 grader varm gass fraktes langs denne strekningen.

Europa er fornøyd, og om to år vil rørledningen bli tatt imot med brask og bram. Media, politikere, alle, vil feire TAP den dagen, som en viktig energitilførsel til EU.

Hvilke skader den har gjort på veien, vil nok forbigå i stillhet.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)