Livet på lina

Både blant de røde og grønne partiene hører man ofte snakk om alternativ økonomi – men sjelden om bransjene som allerede utgjør et alternativ. Det tradisjonelle havfisket er en av disse bransjene, der det finnes overleverte, kollektive bruksformer.

I 2020 snakket jeg med Geir Borgundvåg og Per Årvik, to veteraner fra linefiskermiljøet på Stadtlandet. Målet var å høre hva de kunne fortelle om denne unike kulturen. De har begge to arbeidet på dekk, for senere å ende som lineskippere. Selv har jeg også vært aktiv i yrket, mellom 2010 og 2018.

Som linefisker får man ikke betalt per time, men i form av lott, altså en andel av utbyttet.

Det som mest av alt preger mitt inntrykk av miljøet, er en dyp tvetydighet. Yrket tiltrekker seg både spenningssøkere og folk som søker stabilt arbeid. Mange rederier har en paternalistisk omsorg for hjembygden, samtidig som de konkurrerer på et globalisert marked.

Når det gjelder arbeidet på dekk, kommer den samme tvetydigheten frem; noe er automatisert, mens andre deler er like avhengig av rå, fysisk kraft som alltid. Hverdagen består av små rykk av voldsom spenning, etterfulgt av perioder med kjedsomhet. Man lokkes alltid av håpet om den uforutsette, eventyrlige fangsten – man drømmer om oljepriser som synker og fiskepriser som stiger.

For som linefisker får man ikke betalt per time, men i form av lott, altså en andel av utbyttet. Dette er hovedgrunnen til at det å være fisker er noe annet enn å være ansatt. Mannskapet er også med på å dekke utgifter til drivstoff, proviant og utstyr (vegn), noe som gjør at hver mann er involvert i økonomidriften.

De raske pengene tiltrekker ofte folk som har vært på kant med loven.

Rederienes interesser har derfor ligget nærmere mannskapenes enn det som ofte er tilfelle ellers. Veien fra fisker til skipper er fortsatt overkommelig for den som kan arbeide.

Lottordningen stammer fra en tid lenge før det vi i dag ville kalt sosialisme, og har sitt utspring fra den gangen hver mann stilte med egne vegn (line, garn, kniver, tauverk etc.). Det har gitt mening å fordele utgiftene, med den følgen at inntektene ikke har kunnet samles på båteierens hender.

Ordningen er altså en levning etter en arkaisk fordelingsform, som man i dag kunne forstått som arbeidereierskap til deler av produksjonsmidlene. Dette innebærer at veien fra fisker til båteier har vært kortere enn andre steder; man har ikke hatt et skarpt skille mellom arbeider og kapitalist, men heller forskjellige grader av eierskap.

Folkene

De raske pengene tiltrekker ofte folk som har vært på kant med loven. I løpet av min egen tid som fisker reiste jeg med alt fra halliker, rusmisbrukere, spillavhengige, alkoholikere og voldsforbrytere. Det er noe med livet på sjøen som gir en viss type mennesker en følelse av å lure systemet. Som i alle former for gambling, er sjansen for å treffe jackpot alltid tilstede, selv om realiteten ofte er mindre glamorøs.

Men linefisket er som nevnt motsetningsfylt. Det som for noen er spenning og raske penger, er for andre en stødig jobb. Bildet av yrket preget av programmer som Deadliest Catch, som er klippet slik at hverdagen faller bort.

«Å gå på sjøen før var eit helvete»

For selv om det å fiske er et av de farligste yrkene man kan ha, er ikke alt bare drama. Det er vel så mye slit, lange vakter og kjedsomme overfarter. Tvetydigheten stikker også dypere; for samtidig som livet som sjømann byr på mye usikkerhet, er sjøen også en arbeidsplass som for mange fremstår som mindre usikker enn mye annet.

Da jeg selv arbeidet for rederiet Ervik Havfiske, gikk særlig ett mantra igjen: «Har du først fått jobb i Ervik, har du jobb for resten av livet». I et ellers usikkert jobbmarked kan linefisket fremstå som en sikker havn. Mange er villige til å tåle usikkerheten som kommer av vær og fiskelykke, så lenge de finner en annen sikkerhet i fast arbeid. På de fleste båter finner man derfor en hoveddel av fiskere med lang fartstid, ved siden av en jevn flyt av unge menn som bare er innom i noen få år.

Dette er man ærlig om blant fiskerne. Per Årvik er i dag medeier av to båter. Han er pensjonert, men er en av dem som har drevet sjøen hele sitt yrkesaktive liv.

Dette hadde aldri gått uten videreutdannelse: «Eg var 66 år før eg gav meg, men eg hadde aldri holdt ut så lenge på dekk. Det er så hardt arbeid at det er berre ungdomen som gjer det». I de fleste bransjer ville denne modellen bli oppfattet som rovdrift, men forskjellen er at drivkraften kommer like mye fra mannskapet selv som fra eierne.

Siden arbeid er lik utbytte, ønsker alle å holde på et høyt trykk.

Rasjonalisering

Fagorganisering blant havfiskerne er lav, noe som kan skyldes den nevnte nærheten mellom eiere og arbeidere. Men det finnes også andre grunner – først og fremst har den økende automatiseringen av driften stort sett vært positiv for mannskapene.

Noen av tradisjonene har gått tapt, men mye av det gode er fortsatt igjen.

Siden 1950-tallet har båtene gjennomgått flere moderniseringsrykk. Felles for alle nyvinningene er at de har gjort arbeidet mer effektivt, samtidig som de ikke byr på noen full automatisering. Følgen er at arbeidet kan ordnes bedre; det er mer forutsigbart, men like intensivt.

Ikke minst kreves det like store mannskap som før. For en vanlig fisker, har utviklingen ført til at arbeidet har blitt lettere og mer oversiktlig, mens utbyttet har blitt større. Med andre ord har mannskapene samme motivasjon som rederne, ikke bare til å holde trykket oppe, men også til å prøve ut ny teknologi.

Moderniseringen er altså en solskinnshistorie – men optimismen kan være villedende. For mye av grunnen til de gunstige forholdene, er en hard rasjonalisering.

Siden 50-tallet, har de forskjellige klassene av fartøyer gått gjennom utallige omfordelinger av kvoter – kalt struktureringer. Det dreier det seg om en gradvis innsnevring av hvilke båter som får kvoter og dermed har livets rett. Det at automatiseringen av enkeltbåter ikke er noen trussel for arbeidsplassene til mannskapene, er altså en falsk sikkerhet. Utviklingen har gjort redskapene så effektive at det trengs færre båter.

Mannskapene som kunne hatt grunn til å klage hører man ikke fra – fordi de ikke lenger finnes. På 80-tallet var oljeindustrien ennå blomstrende, og kunne tilby arbeid til tidligere fiskere. Den gangen kunne oljen også tilby høyere lønninger – med dagens oljepriser og et grønt skifte i emning, er det uvisst om denne sikkerhetsventilen vil finnes i fremtiden.

For den sentimentale, er det lett å bli nedslått av den stadige effektiviseringen. Men slike refleksjoner ligger fjernt fra de fleste fiskere – sannsynligvis med rette.

Når jeg har spurt folk om endringene i yrket, er det andre syn som fremmes. Arbeidet har blitt sikrere, mer forutsigbart og mer lønnsomt, noe som skyldes både teknologi, regulering og profesjonalisering.

De utenlandske arbeiderne er ofte høyt ansett.

Årvik er blant dem som ikke savner de gode, gamle dagene: «Forandra seg har det i massevis. Då vi begynde, hadde vi ikkje system på vaktene. Somme tider sov vi ikkje i det heile tatt. Vi somna ved bordet, vi somna nede på dekk. Men då vi fekk egnemaskina, kunne vi sove 6-7 timer per døgn. Vi fekk system, og det skal vi vere glade for. For drifta før var umenneskeleg».

Det har dessuten skjedd en forandring når det kommer til både alkohol og narkotika. Så sent som på 90-tallet, utgjorde særlig alkohol et problem på mange båter.

«Å gå på sjøen før var eit helvete», forteller Geir Borgundvåg: «Det var alltid ein tre-fire stykker vi måtte bære ombord. Men det er det heilt slutt på no. Alkoholen er ute av flåten».

Bransjen har altså gjennomgått en lignende normaliseringsprosess som resten av arbeidslivet, om enn noe senere. Noen av tradisjonene har gått tapt, men mye av det gode er fortsatt igjen. På spørsmål om hvordan de ser på den nye generasjonen, er det stort sett bare godt å høre: «Kulturen er den same. Vi har ein flotte ungdom», mener Årvik. «Eg har vore borti å ha ombord narkomane, men ikkje monge. Dei fleste er bra folk; det er heilt klart eit godt linemiljø her».

Den største forandringen i Årviks øyne, er hvor folkene kommer fra: «Då eg begynde, skulle mannskapet helst vere herifrå. Men så fekk vi folk frå alle mulege plassar. Då oppdaga vi at dei var ikkje annleis enn vi var. Først fekk vi inn folk frå Russland, frå Murmansk, og det er jo greitt, dei er jo fiskarar. Seinare fekk vi inn folk frå Østerrike, Polen, Litauen og Latvia».

Integrerende arbeidsinnvandring gjør det vanskeligere for rederiene å drive med sosial dumping.

De utenlandske arbeiderne er ofte høyt ansett. Mye av grunnen er at lovverket har lagt til rette for et gunstig kompromiss når det kommer til fremmedarbeidere. Man kan hente fiskere fra hele verden, men vil man ha norske kvoter, kan ikke antallet overstige femti prosent av mannskapet.

Dette gir rederiene en viss fleksibilitet, men innenfor klare rammer. Det gjør ordningen gunstig på mange vis – ikke bare fordi den bevarer norske arbeidsplasser. Den sørger også for at kontinuiteten bevares, da fremmedarbeiderne integreres i en levende norsk arbeidskultur. Ikke minst forhindrer dette at yrket oppstykkes, slik som for eksempel i jordbruket, hvor særlig høstingen har blitt til et separat, underbetalt yrke, som ingen nordmenn tar del i.

Denne formen for integrerende arbeidsinnvandring gjør det vanskeligere for rederiene å drive med sosial dumping. Flere av linebåtene fra Stadtlandet har russiske skippere og maskinsjefer, noe som ville vært utenkelig for eksempel i jordbruket eller i anleggsbransjen.

Det gode samarbeidet med Russland, strekker seg ikke bare til fiskerne. Helt siden den kalde krigen, har kvotene på den øst-arktiske torskebestanden blitt fastsatt av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Samarbeidet er unikt, fordi det kartlegges på tvers av territorialfarvannene. I og med at bestandens vandringer går frem og tilbake mellom norsk og russisk farvann, ville en ordning som bare omfattet Norge hatt liten effekt.

Samtidig har den økende fiendtligheten i storpolitikken begynt å merkes også i nord. Geir Borgundvåg er en av dem som har vært i russisk sone. Han har merket toneskiftet: «Det har vorte dårlegare forhold, men vanskeleg har det alltid vore. Til tider er det berre nokre få reiarlag som tør å gå inn, av di lovverket er så vanskeleg å tolke. Vi merkar at dei ofte har pressa militære øvingar opp til dei områda der vi har fiska. Så det er politikk i det, det er det inga tvil om».

Foreløpig fortsetter kvotesamarbeidet mellom landene – men hva krigen i Ukraina vil få å si for fiskerne i nord på lengre sikt, er umulig å forutse. Enn så lenge tjener norske sjøfolk godt på krigen og de økte matprisene.

Til tross for vanskelighetene, har altså de siste årene vært gode for linefiskerne. «Lina» har blitt et høystatusyrke, med lotter som er gode nok til å hoppe av fra oljenæringen. Sikkerheten er bedre, og det er lenge siden vaktene var slik at dekksfolkene «somna på dekk og ved bordet», som Årvik sa.

Enn så lenge står linefiskeriet igjen som en levning fra tiden da forskjellen mellom fisker og reder var et spørsmål om grad. Bransjen kan slik sett fungere som et eksempel på at det finnes alternative fordelingsformer som ikke er utelukkende teoretiske; det finnes historisk presedens for at en større grad av arbeidereierskap har fungert over tid.