Naiv gassoptimisme

Til tross for at det skjer store endringer i det europeiske energimarkedet er norske politikere optimistiske på vegne av norsk gass, også på lang sikt.

I debatter vil du ofte høre påstander av typen «alle seriøse framskrivninger viser at halvparten av verdens energi vil komme fra olje og gass i 2040». Dette er hentet fra World Energy Outlook, en rapport som utgis hvert år av IEA (det internasjonale energibyrået). I Norge har denne rapporten stor gjennomslagskraft.

Selv i de mest offensive scenarioene undervurderte IEA hvor mye solkraft som ville bli bygget ut.

Mange forsøker å bruke World Energy Outlook som et sannhetsvitne på at det vil være etterspørsel etter norsk gass langt inn i fremtiden. Men som IEA selv påpeker, er det ikke et forsøk på å forutsi fremtiden, men et forsøkt på å si noe om utviklingen fremover under noen forutsetninger. Skal vi ha full nytte av scenarioene, må vi forstå forutsetningene som legges til grunn.

I tillegg må vi ha i bakhodet at det alltid er knyttet stor usikkerhet til scenarioer som forsøker å beskrive hvordan noe vil se ut så langt inn i fremtiden. Særlig når det forsøker å beskrive noe så komplekst som verdens energisystem. En utfordring med slike fremskrivinger er at det er vanskelig å forutsi innovasjon. Det har IEA fått erfare med den fallende prisen på fornybar energi.

Det siste tiåret har de konsekvent undervurdert hvor raskt fornybar energi vil bli bygget ut, og hvor raskt prisene på solkraft og vindkraft ville falle. En forskergruppe fra det anerkjente universitetet Massachusetts Institute of Technology gikk i forbindelse med sin studie «Future of Solar Energy Study» gjennom fremskrivinger for solkraft i IEAs hovedscenarioer. De viser at allerede i 2012 nådde verden den samlede mengden installert solkraft IEA i 2006 trodde vi ville nå i 2030. I 2014 var det i verden installert mer solkraft enn IEA i 2011 trodde det ville være installert i 2020.

Selv i de mest offensive scenarioene undervurderte IEA hvor mye solkraft som ville bli bygget ut. Det er umulig å si hvordan denne utviklingen vil fortsette fremover i tid. Og ikke minst er det umulig å spå om det vil komme andre teknologiske gjennombrudd som vi ikke er i stand til å forutse i dag.

Karbonfangst og -lagring

En teknologi IEA derimot er svært optimistisk på vegne av i sine scenarioer, er karbonfangst og -lagring. Det som i Norge skulle bli den store månelandingen på Mongstad. Karbonfangst og -lagring er en viktig forutsetning for at det fortsatt skal være plass til gass i energimiksen etter hvert som vi nærmer oss 2050. Det er ganske intuitivt. Dersom vi er i stand til å fjerne en stor andel av klimagassutslippene som kommer når vi brenner gass, er det mulig å brenne mer innenfor rammene av Parisavtalen.

Det vil være så godt som umulig å holde den globale oppvarmingen under 2 grader uten karbonfangst og -lagring. Det er stor usikkerhet knyttet til hvor mye det vil koste, og hvor raskt industrien er i stand til å bygge ut karbonfangstanlegg.

Dersom utviklingen av karbonfangst og -lagring går tregere enn det IEA anslår, vil det bety at vi er nødt til å omstille andre deler av økonomien raskere. For eksempel ved å bygge ut fornybar energi raskere eller bruke mer biogass.

Så langt har utviklingen av karbonfangst og -lagring gått langt tregere enn det IEA legger til grunn i sitt «Sustainable Development Scenario». Det er noen tegn til fremgang. For eksempel i Norge, hvor det skal gjennomføres forprosjekt for bygging av to anlegg for karbonfangst og -lagring: på energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud og på sementfabrikken i Breivik.

Også i Storbritannia er det planer om å bygge ut karbonfangstanlegg. Blant annet er det en del av den britiske regjeringens plan for grønn vekst. Det er også noen anlegg under bygging andre steder i verden. Men dette er langt fra den massive utbyggingen av karbonfangst og -lagring som IEA legger opp til i sitt scenario.

Negative utslipp

En grunn til at verden trenger karbonfangst og -lagring for å holde oppvarmingen under 2 grader, er behovet for såkalte negative utslipp. Som følge av at vi allerede har sluppet ut store mengder klimagasser i atmosfæren, og at arbeidet med å kutte utslipp går sent, viser de fleste scenarioene at vi må ta CO2 ut av atmosfæren for å holde oppvarmingen under 2 grader.

Mot slutten av århundret kan det bli behov for veldig store negative utslipp.

Mot slutten av århundret kan det bli behov for veldig store negative utslipp. Det er foreslått flere ulike teknologier for å få til negative utslipp. Den som brukes mest i scenarioene, er bioenergi kombinert med karbonfangst og -lagring.

Skogplanting er en annen måte å ta CO2 ut av atmosfæren. Ideen med negative utslipp er forlokkende. Det gjør at vi kjøper oss tid til å omstille samfunnet. For fossilprodusentene gjør det at de kan selge mer kull, olje og gass. Men det er selvsagt flere utfordringer med negative utslipp. Skogplanting er den eneste metoden som er godt testet, og både skogplanting og bioenergi med karbonfangst og -lagring krever mye areal.

I takt med at vi har utsatt nødvendige utslippskutt, har behovet for negative utslipp økt. Anslagene varierer, men de mest optimistiske anslagene er at vi trenger et område på størrelse med India (2 973 190 km²). De mer pessimistiske mener vi trenger et område på størrelse med Canada (9 093 510 km²) for å dyrke biomasse til å brenne med karbonfangst og treplanting for å binde opp CO2.

I perioden 2017 til 2022 skal de plante 11 millioner nye trær i England.

Storbritannina er et av landene som tar dette på alvor. I perioden 2017 til 2022 skal de plante 11 millioner nye trær i England. Committee on Climate Change har anbefalt regjeringen at de bør videreføre arbeidet med treplanting for å binde opp CO2. Dersom vi skal basere oss på en stor grad av negative utslipp, er dette en debatt som er nødt til å komme i flere land. Det vil få stor innvirkning på hvordan vi bruker areal, og ikke minst på landbruket.

IEAs scenario slutter i 2040. Siden det er mot slutten av århundret behovet for negative utslipp kommer, sier World Energy Outlook lite om det. IEA erkjenner at deres fremskrivinger trolig gir behov for negative utslipp dersom vi skal nå målet i Parisavtalen om å begrense oppvarmingen til under 2 grader.

Dersom vi ønsker å redusere behovet for negative utslipp, er vi nødt til å kutte utslipp raskere.

Det kan selvsagt komme teknologiske gjennombrudd som gjør det mindre krevende å oppnå negative utslipp, men det er stor risiko knyttet til å satse på det. Dersom vi ønsker å redusere behovet for negative utslipp, er vi nødt til å kutte utslipp raskere.

Denne debatten er fremdeles umoden. I takt med at det kommer mer forskning på feltet og flere beslutningstagere forstår hvor store negative utslipp vi er i ferd med å legge opp til, vil debatten tvinge seg frem. Dersom svaret blir at vi ikke kan basere oss på store negative utslipp, betyr det at vi kan brenne mindre olje, gass og kull.

Så spørsmålet vi må stille oss er: Tror vi landene i Europa kommer til å føre en politikk som kutter utslippene raskt nok til å holde oppvarmingen under to grader. Deretter om vi tror utviklingen av karbonfangst og lagring kommer til å gå så raskt som IEA tror. Og til slutt hvor stor grad vi kan basere oss på negative utslipp.

Dersom svaret er ja på at Europa vil lykkes med en grønn omstilling vil svaret på de to andre bety mye for hvor stor etterspørselen etter norsk gass vil være i fremtiden.

Med tanke på hvor tregt det har gått med utbyggingen av karbonfangst og -lagring er det god grunn til å tro Europa er nødt til å finne alternativer for å nå klimamålene sine. Det er ikke usannsynlig at alternativet blir en raskere utfasing av gass fra oppvarming og kraftsektoren.

Teksten er et omarbeidet utdrag fra Hustveits nye bok, Europa uten gass.