Omsorg i et likestilt samfunn

Barnehageplass er et gode som tas for gitt i dag. Plass i barnehage når foreldrepermisjonen er over, er en selvfølge. Slik har det ikke alltid vært.

En gang var barnehageplass bare en drøm for de fleste familier. For barn under tre år var det en umulighet. Alternativet var dagmamma – ofte i et svart marked uten innsyn og uten tilsyn. Likevel fortsatte mammaene å storme ut i arbeidslivet.

Da jeg som statsråd presenterte stortingsmeldingen «Likestilling for 1990-årene» høsten 1992, understreket jeg brytningstiden vi var inne i:

“90-årenes samfunn er så grunnleggende annerledes enn 60- og 70-årene. Vi må ta inn over oss virkningen av den stille kvinnerevolusjonen fra 70- og 80-årene da kvinner toget inn på arbeidsmarkedet. Det påvirker kvinners stilling, det påvirker menns stilling, og ikke minst barnas situasjon. Det er helt grunnleggende endringer som må gjøres når den videre kursen stakes ut. I 90-årene vil god likestillingspolitikk være god familiepolitikk”.

Over natta hadde jeg blitt barne- og familieminister. Den største utfordringen på min egen hjemmearena var barnehageplass.

I overgangen fra husmorlandet Norge til likestillingslandet Norge, ble barnehagen på mange måter selve broen. Fra det gamle og tradisjonelle til det nye og moderne. For spørsmålet vi måtte stille oss, var dette: Hvordan former vi omsorgen i et likestilt samfunn?

Vi hadde kommet for kort i arbeidet med reformer som gjorde kombinasjonen barn og jobb mulig. Det svakeste leddet i utviklingen av det likestilte samfunnet var mangel på tilsynsordninger som gjorde det mulig å være både mor og yrkesaktiv også i småbarnsfasen.

Dette reduserte valgfriheten og grep dypt inn i folks hverdag. Kvinnene på venstresiden i norsk politikk var overbeviste om at hjelp fra det offentlige var nødvendig for gi folk en hverdag de kunne leve med. Kvinnene i Arbeiderpartiet hadde ideer og strategi, mot og makt til å gå løs på oppgaven. Ja, det gnistret av glød og engasjement. Andre satte bremsene på, og ville styre samfunnet i en annen retning.

 

En ny samfunnsmodell ble formet

Debattene om barnehager viste klarest de barne- og likestillingspolitiske skillelinjene. For det var skarpe debatter med til dels kraftige beskyldninger. Det ble hevdet at barnehager var et svik mot barna, og at de minste under tre år ikke burde sendes i barnehage. I enkelte debatter lå det et slør av beskyldninger om dårlig håndtering av morsrollen hvis du sendte barnet ditt i barnehage – påføring av skyld og dårlig samvittighet i en presset hverdag der organisering av familieliv og arbeidsliv var en stor nok utfordring fra før.

Heller ikke denne gangen kunne jeg risikere beskyldninger om å snike i køen.

Hos enkelte var engasjementet mot barnehagene så stort at de arrangerte postkortaksjoner. I en av mine første uker på jobb som barneminister, måtte jeg ta imot en sekk postkort som en del av et opprop mot barnehager. Det var Norges Husmorforbund som sto bak. Aksjonen fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, og når det gjaldt meg og mitt syn på barn og familie, var det som å skvette vann på gåsa.

Et samfunn med stadig flere utearbeidende foreldre uten en trygg nok plass for barna, var ikke et godt nok samfunn. Kvinnene skjønte det. De opplevde mangel på barnehage for sine egne barn, og de skjønte at dagmammaordningen var en uholdbar nødløsning. Dette vekket mange til politisk engasjement, både i bygd og by. Inne i kommunestyrene og bystyrene, gjennom debatter og budsjettvedtak, startet byggingen – plass for plass.

Barnehagepolitikken ble formet videre i programkomiteer og langtidsprogram, i landsmøtedebatter og vedtak. Rettesnoren var tid, trygghet og tilsyn. Det som skulle bli en helt ny samfunnsmodell, ble formet i disse årene.

Og grepene som ble tatt, gjorde Norge til et foregangsland: moderne og likestilt, der kvinnene skulle ha de samme mulighetene som menn, der kvinnene kunne være økonomisk uavhengige, der menn skulle ta sin del av omsorgsansvaret, der barna var sikret en god og trygg omsorg fra småbarnsårene og godt inn i skolealder – rett og slett et samfunn hvor man kunne kombinere barn og jobb. Det er ganske unikt, sett i et historisk perspektiv. Og det er bra jobbet, sett i et kvinneperspektiv.

 

Skillelinjene i synet på omsorg

For det var ikke gitt at Norge skulle velge denne retningen. På 1980-tallet, under regjeringen Kåre Willoch, var fortsatt mye politikk tilpasset husmorsamfunnet – der debatten dreide seg om økt barnetrygd, nytt småbarnstillegg, engangsstønad for hjemmeværende, oppvurdering av husmorens rolle og så videre.

I debatten om barnehagene dreide det seg mer om kristen formålsparagraf og korttidsplasser enn om framtidige behov for heltidsplasser. Debatten om barnehagenes formålsparagraf engasjerte sterkt og mange, og overskygget det diskusjonene om barnehager egentlig burde dreie seg om: utbyggingstakt og det økende behovet.

Forventningen til Arbeiderpartiet og regjeringen var stor. Vi måtte levere.

Debatten dreide seg også om statstilskudd: Hvor mye skulle staten bidra med i utbyggingen, om staten overhodet skulle bidra? De politiske skillelinjene kom klart og tydelig fram. For eksempel var Fremskrittspartiet imot statlige barnehagesubsidier, og ville avskaffe fødselspermisjonen. Statlige overføringer til barnefamiliene skulle ifølge Frps familiepolitikk samles i en barnetrygd lik for alle barn (Innst. S. nr. 263,1984–85). Barnetrygden skulle altså erstatte både foreldrepermisjon og barnehagestøtte. Parallelt gikk debattene i de andre partiene, både om størrelse på statens bidrag per plass og hvorvidt kommunene skulle ha utbyggingsplikt.

Ifølge rapporten «Familiepolitikkens historie – 1970–2000» (Gerd Vollset, NOVA-rapport nr. 1/11) var det i løpet av den første halvdel av 1980-årene blitt plass til 20 000 flere barn i barnehagene. Spriket mellom småbarnsmødrenes yrkesaktivitet og tilbudet om barnehageplass hadde økt, både for barn over og under tre år. Og det fortsatte å øke.

Så kom våren 1986 og Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering. Det endret så mye. Forventningene var store, ambisjonene også. Arbeiderpartiet hadde lovet 10 000 nye barnehageplasser i den såkalte velgergarantien ved valget i 1985. Barnehagene var et av de utvalgte områdene det skulle satses på.

Behovet økte – flere barn i kø

Selv om de første årene på 1980-tallet hadde gitt 20 000 flere barnehageplasser, var behovet så enormt mye større, for flere og flere kvinner gikk ut i lønnet jobb. Mangelen på barnehageplasser var stor. Den gangen var det et tydelig skille mellom aldersgruppene: Det ble regnet som «naturlig» at mor var hjemme med barna til de var tre år.

Paradoksalt nok ble privat barnehage min redning når det gjaldt begge våre jenter.

På midten av 1980-tallet ble antall barn passet av dagmammaer fordoblet i løpet av en fireårsperiode – fra 30 000 til 60 000 (St.meld. nr. 4. 1988-89, Langtidsprogrammet 1990–1993). Det var altså minst 60 000 barn i kø for barnehageplass. På den tiden var foreldrepermisjonen på bare 18 uker.

Etter vel fire måneder permisjon var det ut i jobb igjen for mødrene, liten mulighet for barnehageplass og et usikkert tilbud med dagmamma. Fedrene kunne ta en del av fødselspermisjonen, men veldig få benyttet seg av det; bare én prosent. Det var jo egentlig ikke noe å dele på, heller. Mødrene trengte den lille permisjonstiden som fantes til seg selv og barnet.

 

Barnehage for alle innen år 2000

Kvinneregjeringen tok fatt på utfordringene. Arbeiderpartiet hadde gått til valg på kommunal utbyggingsplikt som ett av tiltakene for å skaffe 10 000 nye plasser i året. Men regjeringen hadde ikke flertall i Stortinget, og Fremskrittspartiet satt på vippen. Fremskrittspartiet var som nevnt imot statstilskudd til barnehager den gangen.

Gro-regjeringen fremmet en egen stortingsmelding om barnehager, «Barnehager mot år 2000». Den kom i 1988, og det var Gro og statsråd Anne-Lise Bakken som presenterte den. Det var stort, og det var kvinnepolitisk viktig. For første gang ble det fastslått et årstall for målet om full barnehagedekning. Med full barnehagedekning mente regjeringen «plass til alle barn mellom ett år og skolealder der familiene ønsket en slik plass».

Som ung kvinne – ennå ikke mamma, men engasjert i og oppglødd av likestillingspolitikk – var jeg så stolt. Endelig en regjering som viste vei! Kvinneregjeringen så hvilke veivalg vi sto foran med en konkret og omfattende barnehagemelding med tydelige virkemidler og mål. Undersøkelser på den tiden viste at anslagsvis 70 prosent av familiene ville ønske seg barnehageplass i årene fram mot 2000.

Valget mellom barn og jobb må kvinner i mange land fortsatt ta den dag i dag.

I stortingsmeldingen ble det satset enda høyere, og det ble argumentert for at man i framtiden ville ønske barnehageplass for 90 prosent av barna. Debatten raste. Dette var et hinsides urealistisk mål, mange mammaer ville jo fortsatt være hjemme med barna sine, ble det hevdet i debatten.

Men regjeringen så over til Sverige og Danmark. Der hadde de kommet lenger både når det gjaldt kvinners yrkesaktivitet og behovet for barnehager. Flere av mammaene i Sverige og Danmark var i jobb enn i Norge, og flere av barna var i barnehage. Regjeringen var framtidsrettet i sitt anslag. Vi vet i dag at Gro-regjeringen fikk rett. Men vi skulle komme godt inn på 2000-tallet før målet var nådd.

 

Fra 30 til 90 prosent dekning – urealistisk?

Knapt 30 prosent av barna gikk i barnehage på det tidspunktet stortingsmeldingen ble lagt fram. I lys av dette var det kanskje ikke så merkelig at anslaget på 90 prosent dekning vekket oppsikt og debatt. 70 prosent barnehagedekning ville bety 175 000 nye barnehageplasser fram til år 2000 for barn mellom ett og seks år. De 55 000 plassene som den gangen allerede fantes, regnet man med ville dekke behovet for korttids- og delstidsplasser.

Utfordringen var altså å få bygget 175 000 nye heltidsplasser. Mye av mangelen gjaldt småbarnsplassene, de mest krevende og kostbare plassene både for staten og kommunene. For kvaliteten i barnehagene måtte ikke svekkes. Barnehageplass i Norge skulle være godt for barna og trygt for foreldrene.

Gro-regjeringens barnehagemelding gikk greit gjennom i Stortinget. Det ble flertall for forslagene, selv om Kristelig Folkeparti i sin merknad ba Regjeringen bruke de statlige barnehagepengene til kontantstøtte for barn under tre år. Senterpartiet ba Regjeringen utrede ulike varianter av kontantstøtten. SV fikk bare sine egne stemmer på forslaget om å lovfeste barns rett til barnehageplass.

Man blir jo lett stemplet som vanskelig å samarbeide med når man reagerer slik.

Som statsråd forsøkte jeg meg noen år senere på å få gjennomslag for lovfestet rett til barnehage, men det gikk ikke den gangen. I dag er også det på plass.

Det var klart for en storstilt utbygging av barnehageplasser. Vedtak var fattet og det langsiktige målet var satt: Full barnehagedekning innen år 2000. Det var mange barnehager som måtte bygges for å oppnå målet og få på plass en av de viktigste stenene i byggingen av et likestilt og moderne Norge. Staten måtte bidra, kommunene fikk den største utfordringen, og vi måtte ha med de private barnehagene. Et bredt samarbeid måtte til for å klare både utbygging og målsetting.

 

Private barnehager – ja eller nei?

Vi hadde hatt debatten både i AUF og i Arbeiderpartiet: Kunne vi akseptere private barnehager? Burde vi som sosialdemokrater stå for kun offentlig utbygging og sikre et kommunalt barnehagetilbud til barna? For mange var dette en ideologisk viktig debatt. For enkelte var til og med bedriftsbarnehager ideologisk uakseptabelt.

Jeg var likestillingsansvarlig og nestleder i AUF – og veldig engasjert. Jeg ble så irritert over disse holdningene at jeg forlot AUF-møtet da vi behandlet saken. Man blir jo lett stemplet som vanskelig å samarbeide med når man reagerer slik. Men for meg var det allerede da viktig å ha en realistisk tilnærming til barnehageutbyggingen.

Det viktigste var å sikre kvinnene mulighet til en trygg plass for barna mens de var på jobb, og slippe dagmammaordningen som alternativ. Kvinnene måtte få en reell mulighet til å skaffe seg inntekt, og med det økonomisk uavhengighet.

Statsråder måtte som alle andre stille seg i barnehagekø,

Jeg hadde vært i Ungarn med en AUF-delegasjon, og blant annet besøkt en bedriftsbarnehage. Den hadde sine lokaler ved fabrikken, og foreldrene leverte barna samtidig som de kom til jobben, og hentet barna når arbeidsdagen var over. Tenk, så praktisk. Vi kunne vel ikke utelukke det som et bra barnehagealternativ i Norge?

Jeg hadde også vært på kibbutzbesøk i Israel i AUF-regi. Vi besøkte flere barnehager. Alle barna var i barnehage mens foreldrene jobbet. I en av kibbutzene var barna til og med flere timer i barnehagen daglig enn hos foreldrene: Foreldrene hadde barna hjemme i cirka fire timer på ettermiddagen, resten av døgnet var barna i barnehagen.

Etter timene hjemme på ettermiddagen, ble de levert tilbake til barnehagen for å sove. Hvorfor? Jo, fordi foreldrene skulle være sikret en god natts søvn slik at det å ha barn ikke gikk utover arbeidsinnsatsen. Muligens en besnærende idé i perioder med mye nattevåk og barneskrik, men det var utelukket som et barnehagealternativ i Norge.

Var jeg interessert? Gjett om! Jeg er evig takknemlig.

I min barnehagetilnærming tenkte jeg nok mer pragmatisk enn ideologisk når det gjaldt spørsmålet om privat eller offentlig tilbud. Likevel var jeg svært så ideologisk når det gjaldt likestilling, på kvinnene og familienes vegne. Jeg var opptatt av muligheten til å kombinere barn og jobb, og at alle skulle ha friheten til å velge begge deler. Valget mellom barn og jobb må kvinner i mange land fortsatt ta den dag i dag.

Paradoksalt nok ble privat barnehage min redning når det gjaldt begge våre jenter. Døtrene våre fikk aldri tilbud om kommunal plass. Statsråder måtte som alle andre stille seg i barnehagekø, og den var for lang til at vi kunne nå fram. Vår lille familie fikk i praksis oppleve at også private tilbud var gode tilbud.

 

Barnehageminister – uten barnehageplass

For plutselig var jeg statsråd, nærmere bestemt barne- og familieminister, med ansvar for barnehagene. Ansvar for å få den gigantiske barnehageutbyggingen på plass, og ansvarlig for de lange barnehagekøene. Forventningen til Arbeiderpartiet og regjeringen var stor. Vi måtte levere.

Jeg var altså en av dem som sto i barnehagekø. Jeg hadde fått en liten datter. Med en åtte måneder gammel baby skred jeg til verket, uten barnehageplass.

Jeg hadde jobbet på Statsministerens kontor (SMK) som rådgiver for Gro før jeg gikk ut i permisjon. Det var første gang en (kvinnelig) medarbeider i politisk stab på SMK fikk barn. Jeg hadde fått forlenget permisjonen, ulønnet. Jeg hadde også fått tilbud om en overgang med seks timers arbeidsdag i seks måneder. De la godt til rette for overgangen mellom permisjon og jobb.

Over natta hadde jeg blitt barne- og familieminister. Den største utfordringen på min egen hjemmearena var barnehageplass.

Løsningen ble at min samboer Per tok to måneders ulønnet permisjon. Barnehageplass kunne vi bare glemme. Jeg måtte – som titusenvis av andre – ut på dagmammamarkedet. En fra barselgruppen min som jeg hadde blitt litt kjent med, stilte opp.

Deretter ble det midlertidig plass i familiebarnehage, så en annen familiebarnehage, så en tredje familiebarnehage. Måneder og år med mye skifte av sted og personale for den vesle jenta. Som så mange andre opplevde jeg fortvilelsen og usikkerheten. Men vi hadde ikke noe valg.

Representanter med barn i Stortinget hadde tilkjempet seg barnehageplass – stortingsbarnehageplass. Flott! Men det gjaldt ikke regjeringens medlemmer. Det var ingen ordning for statsråder med små barn. Det var heller ikke aktuelt å skaffe slike plasser. Man var redd for å bli beskyldt for å snike i køen.

Så en dag fikk jeg endelig beskjeden: Barne- og familiedepartementet var tildelt tre barnehageplasser (bedriftsplasser). Det var plasser for ansatte – byråkratene. Ordningen gjaldt ikke statsråder eller andre i politisk ledelse. Plutselig var den siste departementsplassen ledig, for hun som hadde rett til denne ville forlenge permisjonen sin. Var jeg interessert? Gjett om! Jeg er evig takknemlig. Barnehagen viste seg dessuten å ligge i nærområdet vårt, med fem minutters gange til og fra. Det var som å ha vunnet i lotto.

Det var årets julegave. Og enda bedre: Jentene våre hadde fått plass i samme barnehage.

Det hører med til historien at samboer Per på den tiden jobbet i NRK. Der var det bedriftsbarnehage. Han søkte om plass for jenta vår, men NRKs barnehageordning var forbeholdt kvinnelige ansatte, som et likestillingstiltak. Der fikk vi den midt i fleisen.

Vår egen barnehagehistorie slutter ikke med at Anni endelig fikk plass. Etter 10 måneders permisjon med pappa skulle lillesøster Oda stabbe ut i barnehagelivet. Fortsatt var det ingen ordning for statsråder. Heller ikke denne gangen kunne jeg risikere beskyldninger om å snike i køen.

Vi søkte. Ingen plass å få. Vi annonserte etter praktikant. Ingen respons. Det nærmet seg jul, Per skulle ut i jobb igjen fra 1. januar. Tiden begynte å renne ut. Jeg vurderte å gå av som statsråd. Men kunne barneministeren søke avskjed på grunn av mangel på barnehageplass? I likestillingslandet Norge? Det ville jo virkelig være beviset på mislykket barnehagepolitikk. For ikke å snakke om mislykket likestillings- og kvinnepolitikk. I dagene før jul så jeg likevel ingen annen utvei. Jeg kunne jo ikke ta med ettåringen på jobb.

Lille juleaften fikk vi besøk fra Annis barnehage. Var vi interessert i en plass til Oda? Ett av barna hadde fått kommunal plass og skulle bytte barnehage. Kommunale plasser var billigere den gangen, så fikk man kommunal plass, sa man ja til det.

Gode forslag, men for kostbart i den økonomiske situasjonen landet var i, ble det hevdet.

Det var årets julegave. Og enda bedre: Jentene våre hadde fått plass i samme barnehage. Det var uvanlig den gangen, men det forenklet hverdagsorganiseringen vår. Det var lykke.

Jeg hadde kjent på frustrasjonen som så mange foreldre kjente den gangen. Køer, avslag, nytt avslag, midlertidige ordninger, tilfeldige ordninger, nødløsninger. Hvordan fikk vi hverdagen til å henge sammen?

 

Stimuleringstilskudd for flere plasser

Erfaringene fra egen og andres hjemmearena forsterket overbevisningen om hva som måtte på plass. Vi måtte få bygget enda flere barnehager. Vi måtte satse høyere enn 10 000 nye plasser i året.

I departementet kjørte vi hva remmer og tau holdt. I Arbeiderpartiet hadde vi en strategiplan der barnehager var et av satsningsområdene. Her inngikk stimuleringstilskudd; kommunene skulle få et ekstra tilskudd for hver nye barnehageplass som ble bygget. En gulrot som fungerte svært bra. Vi var oppe i både 16 000 og 22 000 nye plasser årlig, og skolestart for seksåringene var en reform som også ga barnehageplasser til de yngre.

I budsjettkonferansene var det harde kamper for å skaffe penger til utbyggingen, ofte tre omganger i året. Selv om du hadde fått gjennomslag for penger til nye plasser og stimuleringstilskudd, hendte det at det var redusert når sakspapirene til budsjettkonferansene i mai og i august kom. Finansdepartementet hadde en lei tendens til å glemme målsettingen om full barnehagedekning og strategiplanen vår.

Vi trakk fedrene hjem til barn og hus gjennom fedrekvoten og utvidet rett til ulønnet permisjon.

Ja, det var økonomisk krevende tider for landet, og flere aviser advarte på lederplass mot å bygge barnehagene, utvide foreldrepermisjonen og satse på skolefritidsordning. Gode forslag, men for kostbart i den økonomiske situasjonen landet var i, ble det hevdet.

Jeg er stolt over at vi likevel prioriterte slik vi gjorde, tross alle innvendinger og økonomiske advarsler. Stolt over å ha tatt kampene, stått på og bidratt til grepene som ble gjort; utvidet foreldrepermisjon, økt valgfrihet og fleksibilitet gjennom tidskontoen. Vi trakk fedrene hjem til barn og hus gjennom fedrekvoten og utvidet rett til ulønnet permisjon. Vi ga seksåringene skolestart og småskoleelevene tilbud om skolefritidsordning. Barnehagene fikk rammeplan.

Barnehageansatte ble pålagt å vise politiattest for å sikre barna mot overgrep. Familiebarnehagene ble forbedret, men vil nok i et lengre perspektiv stå igjen som en overgang til full barnehagedekning. Vi hadde formet en omsorgkjede som ga tid, trygghet og tilsyn for barna, og for mor og far.

 

Et viktig likestillingspolitisk tiltak

De fleste kvinnene var yrkesaktive allerede høsten 1992 da vi la fram «St.meld. nr. 70 (1991–92) Likestillingspolitikk for 1990-årene». Kvinnene gikk mer og mer fra deltids- til heltidsarbeid, også mødre med små barn.

I Likestillingsmeldingen slo vi fast følgende:

“Utbygging av barnehager er et viktig likestillingspolitisk tiltak. Tilbud om barnehageplass er grunnleggende for at begge foreldrene skal ha muligheter på arbeidsmarkedet og trygghet for at barn har god omsorg.” (s. 26)

Vi var tydelige på at en politikk for et helhetlig omsorgs- og tilsynstilbud for barn inntil 10 år er en forutsetning for at vi skal kunne gjøre fremskritt i likestillingsarbeidet. I dette lå prioritering av barnehagetilbud til alle barn.

Nå er pappaperm for mange en selvfølge i småbarnslivet.

På den tiden hadde Høyre blitt inspirert av sitt svenske søsterparti Moderaterna, som gikk inn for at det offentlige ga verdikuponger eller kontantoverføringer til barnefamiliene, slik at de som ønsket det kunne kjøpe seg plass på dagis. En slik ordning ville betydd full privatisering av barnehagene. Heldigvis fikk ikke ideen gjennomslag i Norge.

Senere på 90-tallet fikk dessverre Kristelig Folkeparti gjennomslag for kontantstøtten, da Senterpartiet bøyde unna for KrFs krav om kontantstøtte som forutsetning for å danne ny regjering høsten 1997. Det ble liggende som en klave rundt likestillingsdebatten og -politikken i mange år.

Da Likestillingsmeldingen (St.meld. nr. 70) ble behandlet i Stortinget, viste de politiske skillelinjene seg nok en gang. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti gikk imot forslaget om å utvide foreldrepermisjonen med sju uker. Riktignok understreket de tre partiene at det ikke handlet om prinsipper, «men at den økonomiske situasjonen landet for øyeblikket er inne i, ikke gjorde det forsvarlig å prioritere en slik reform». Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sikret flertall for utvidelsen av permisjonstiden, og prioriterte riktig selv i en tid da den økonomiske situasjonen var krevende.

Høyre og Fremskrittspartiet gikk også imot innføring av fedrekvote på fire uker. Men mot deres stemmer fikk Norge likevel en unik fedrekvote – en «kjærlig tvang» for å få flere menn hjem til barn og hus. Norge var det første landet i verden som innførte dette likestillingsgrepet, og det var en suksess fra dag én.

Fedre kunne jo allerede fra 1977 ta deler av foreldrepermisjonen, men som tidligere nevnt var det bare én prosent som benyttet seg av muligheten. Nå fikk de en lovfestet rettighet, og allerede etter ett år hadde over 30 prosent benyttet seg av denne. Etter to år hadde over 70 prosent gjort det samme.

Veien fram til full behovsdekning ble lang, og årene ble mange.

Nå er pappaperm for mange en selvfølge i småbarnslivet. Ikke bare benyttet stadig flere fedre seg av retten til pappaperm, politikerne prioriterte også å utvide den til 14 uker på 2000-tallet. Det varte helt til Høyre og Fremskrittspartiet kuttet den ned til 10 uker så snart de inntok regjeringskontorene.

Pappapermen har vært med på å forandre samfunnet, arbeidslivet og hverdagen vår – fra ytterst til innerst. I dag er den et symbol på en moderne likestillingspolitikk, også i internasjonal sammenheng. Mange land har innført egne fedrekvoter, om enn ikke så mange uker som i Norge.

Arbeiderpartiet og SV fastslo i sine merknader til Likestillingsmeldinga at “hovesatsninga skal vere barnehagetilbod til alle aldersgrupper, og at andre tilbod som er nemt bør etter desse medlemer si meining vere suplement og valalternativ for dei som ynskjer det.” (Innstilling S. nr. 148 – 1992–93, s. 16)

Av supplementene som ble nevnt, var familiebarnehager, gode praktikantordninger og dagmammaordninger eller flergenerasjonsløsninger.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti hadde kontantstøtte med som et alternativ.

 

Over 90 prosent av barna er i barnehage

Debatten om behovet for barnehager gikk høylytt på slutten av 1980-tallet. Mange mente at 70 prosent dekning var et altfor høyt anslag. Gro-regjeringen la seg på 90 prosent i Barnehagemeldingen i 1988. La meg helt enkelt si det slik: Gros kvinneregjering var framtidsrettet. De så hva som var på gang, og hvilke behov vi mange år senere ville møte.

Veien fram til full behovsdekning ble lang, og årene ble mange. Vi tok fatt på utfordringen å skaffe 170 000 nye barnehageplasser i overgangen fra 1980-tallet til 1990-tallet. Målet var å ha det på plass innen år 2000. Det klarte man ikke. I 2003 samlet partiene i Stortinget seg til det store barnehageforliket, etter initiativ fra SV og Fremskrittspartiet. Målet var økt tempo i utbyggingen. Endelig var det en bred, felles forståelse for at barna, foreldrene og samfunnet trenger barnehagene.

Så hvor står vi i dag? Tallene fra 2016 viser at 282 649 barn har plass i offentlige og private barnehager. Det er 112 000 flere barn enn anslaget i utredningene i 1980-årene.

Barnehagene vil alltid være et av de viktigste fundamentene i likestillingssamfunnet.

Barnehagedekningen var i 2016 på 91,1 prosent (Utdanningsdirektoratet). For ettåringer var den 71,1 prosent, for toåringer 92,3 prosent og for tre- til femåringer 96,9 prosent. Kun tre prosent av foreldre til barn over tre år velger altså i dag bort barnehage.

For en tidsepoke vi har vært med på, og for en unik utvikling! Dette skal vi takke kvinnene for. Kvinnene som med mot og kraft presset på og aldri ga seg, som viste vei og som tok kampene, vant debattene og formet virkemidlene. Som tok beslutningene, satte politikken ut i virkeligheten, og med det ga barn og foreldre de unike ordningene vi har i dag.

Vi er de mange som bidro til vår generasjons store hamskifte – fra husmorsamfunnet til likestillingssamfunnet.

Det finnes ennå utfordringer, og en del ting kan fortsatt gjøres bedre. Men barnehagene vil alltid være et av de viktigste fundamentene i likestillingssamfunnet.

(Denne teksten er hentet fra den nye antologien “Kampen om barndommen” (Tove Heggen Larsen, redaktør), utgitt på Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica tilhører samme selskap, les mer her. Den er gjengitt med tillatelse fra Bergets ektemann.)