Har islam noe med terror å gjøre?

Med eller uten religion vil gode mennesker oppføre seg godt og onde mennesker vil gjøre onde ting; men for at gode mennesker skal gjøre onde ting – det krever religion.

Dette sitatet, som tilskrives den amerikanske fysikeren Stephen Weinberg, har fått en ny dagsaktualitet. Siden ISIS’ felttog i Irak i 2014, Charlie Hebdo og terroren i Paris, har det gått en frisk debatt om hvorvidt Islam som religion, eller eventuelt visse varianter av islamisme, «har noe å gjøre med» islamistisk terror.

Debatten preges av så mye forvirring at flere toneangivende aktører på begge sider ikke en gang har et klart begrep om hva det vil si at bestemte religiøse oppfatninger kan ha en effekt på forekomsten islamistisk terror. Dermed er det heller ikke klart hvilke typer bevis som kan begrunne at islam har (eller ikke har) «noe å gjøre» med fenomenet. Debatten trenger en metodologisk guide.

Selv om forvirring hersker, er meningene bastante. For noen måneders tid siden uttalte David Cameron at «å benekte en kobling mellom religionen islam og ekstremisme går ikke.». I Norge kunne vi nylig lese Per Edgar Kokkvold argumentere for en klar årsakssammenheng mellom religionen islam og terror, og at å se bort fra dette var å «benekte fakta».

For det første må det skilles mellom normative og deskriptive versjoner av spørsmålet.

På den andre siden av denne diskusjonen finner vi en rekke kommentatorer som nekter for at slike koblinger kan finnes, og stempler slike ytringer som «islamofobe». Internasjonalt har kjente kommentatorer på venstresiden, som Glenn Greenwald og Reza Aslan, gått i front for en slik kampanje. I Norge har politikere fra venstre til høyre lenge anlagt samme linje (en viss endring spores etter Paris), og ideen om at grupper som ISIS ikke «har noe med islam å gjøre», har inntil nylig dannet et slags tverrpolitisk konsensus.

Men hva menes når vi snakker om at islam, for eksempel i salafistisk variant, kan ha noe med terror å gjøre? Jeg vil peke på fire områder for forvirring rundt dette spørsmålet som må ryddes opp i for at debatten kan komme videre:

For det første må det skilles mellom normative og deskriptive versjoner av spørsmålet. Selv om dette er blitt nevnt (blant andre av Torkel Brekke), er det såpass vanlig å glemme denne at det krever en gjentagelse. Den enkleste måten å gripe dette skillet på, er gjennom en analogi.

Mellom 1917 og 1933 utførte bolsjevikene i Sovjet, under ledelse av Lenin (og Stalin), programmet for «dekosakkisering». Målet var å knuse kosakkene, gruppen som frem til revolusjonen var styringseliten i Tsar-Russland. Dette ble gjort på en brutal måte, som fordrev og drepte tusenvis. For bolsjevikene utgjorde kossakene et hinder for revolusjonen, og måtte tilintetgjøres, i tråd med rådende kommunistiske teorier om klassekrig.

Hadde dekosakkiserings-programmet noe med kommunismen «å gjøre»? I én forstand kan man si at, jo, det var drevet av overbevisninger som kunne spores til teser om klassekamp og revolusjon. I en annen forstand kunne man si at, nei, undertrykkingen av kosakkene var ikke i tråd med kommunismens «essens» som normativ teori, riktig forstått. Den første forstanden er deskriptiv, og gjør det høyst sannsynlig at kommunistisk ideologi spilte en rolle. Den andre forstanden er normativ, og her er det ikke åpenbart at handlingen følger av kommunismen.

Denne forvirringen er uheldig.

Skillet mellom deskriptiv og normativ, kommer sjeldent til uttrykk i debatten. Mens det deskriptive spørsmålet er det som oftest står på spill, er det normative svaret den vanligste reaksjonen. I Norge er utenriksminister Børge Brende kanskje den fremste bæreren av denne forvirringen, når han, på svar på ulike varianter av det deskriptive spørsmålet, svarer slik: «ISIL har ingen ting med islam å gjøre. Det er så langt unna islam det er mulig å komme. De misbruker islam».

Denne forvirringen er uheldig. På samme måte som vi kan skille deskriptive spørsmål om konsekvensene av nyliberal tenkning, marxisme eller nasjonalisme fra normative diskusjoner av disse ideologienes innhold, bør dette skillet trekkes for spørsmål som omhandler religion. Denne truismen går fullstendig i glemmeboka når det er snakk om islam og terror.

En andre forvirring knytter seg til hvilken årsaksfaktor det er snakk om. På metodespråket handler dette om hvordan vi skal definere uavhengig variabel.

De som sverger til den «teologiske tilnærmingen», mener vi må gå til de religiøse tekstene for å påvise en sammenheng mellom religion og adferd. I dette perspektivet er det relevant å konsultere teologer og andre eksperter på meningsinnholdet i religionen, for å undersøke om dette innholdet enten; a) som helhet ikke foreskriver voldelige handlinger, b) ikke nødvendigvis foreskriver voldelige handlinger, c) ikke foreskriver voldelige handlinger i det hele tatt, eller d) ikke foreskriver voldelige handlinger når tolket på rimeligst mulig måte.

Dette perspektivet har gitt opphav til en liten industri for teologer og religionshistorikere som, basert på en av alternativene (a-d), uttaler seg om de ideologiske drivkreftene til islamistisk terror.

På den andre siden finner vi dem som fokuserer mindre på det teologiske og mer på bestemte religiøse ideer, slik de finnes hos menigmann, og hvordan disse kan kobles til innholdet i religionen gjennom relativt «naive» dagligspråklige tolkninger. I dette perspektivet vil man for eksempel kunne anta en kobling mellom religion og drap på ateister, hvis vi kan påvise at a) en dagligspråklig tolkning av gitte doktriner i religionen tilsier at «vantro», alt annet likt, bør drepes, at b) denne ideen fastholdes (på den relevante måten) hos gruppen hvis adferd man studerer, samt at c) ideene står i et årsaksforhold til adferden (det siste vil diskuteres nedenfor). I denne «naive» tilnærmingen er altså religiøse ideer, manifestert hos individer, den relevante analyseenheten.

Av den «naive» og «teologiske» tilnærmingen, bør vi forkaste den siste. Selv om denne sikkert er relevant for en rekke oppgaver – som for å forstå hvordan religionsinnholdet kan gjøres så fredelig som mulig eller adferden til religiøse eliter som formodentlig preges av de mest sofistikerte tolkningene av religionen – er den dårlig skikket for å svare på om det er årsaksforbindelser mellom konkrete religiøse oppfatninger og terror. Her må det «naive/dagligspråklige»-perspektivet tas i bruk. Vi må se på hva relevante aktører sier og gjør; ikke hvilke tolkningsmuligheter som ligger i religionen.

Dette erkjennes heldigvis i den empiriske samfunnsvitenskapen: Få studerer sammenhengen mellom kristne oppfatninger og prevensjonsadferd gjennom å konsultere kristne teologer, og det samme bør gjelde i spørsmål om islamistisk terror.

Ingen av disse argumentene er relevante for hvorvidt vi kan påvise en årsakssammenheng.

For det tredje hersker det forvirring rundt hva det innebærer at en gitt religiøs doktrine kan være årsak til terror. Dette reflekteres på begge sider av debatten. Blant islam-kritikere hører vi ofte at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer» (blant annet foreslått av Carl I. Hagen), mens det fra motsatt kant blir påpekt, som riktig er, at et flertall av verdens muslimer (selv blant konservative) ikke støtter terror, og at jihadismen kun har appell blant en marginal gruppe.

Ingen av disse argumentene er relevante for hvorvidt vi kan påvise en årsakssammenheng. I vitenskapen identifiseres årsakssammenhenger ideelt sett gjennom kontrollerte eksperimenter: Man gir en vilkårlig valgt gruppe en behandling, og sammenligner deres tilstand med kontrollgruppen som ikke fikk behandlingen. Forskjellen i gjennomsnittlig utfall mellom gruppene tolkes som effekten som kan tilskrives behandlingen.

Med andre ord: Hvis vi finner en gjennomsnittlig forskjell i individers tilbøyelighet til å støtte terror, og vi kan utelukke at denne ikke skyldes andre faktorer enn bestemte religiøse oppfatninger, kan vi snakke om en årsakssammenheng. At «alle terrorister er muslimer» (som jo er beviselig feil) eller at «ikke alle muslimer er terrorister», har ingenting med saken å gjøre.

I dette perspektivet er det viktig å innse at islamistisk ideologi kan være årsak til terror, selv om den samspiller med andre årsaker. Når noen hevder at ISIS’ propaganda først og fremst lokker «sårbar ungdom» uten fremtidsutsikter, er dette ikke et argument mot at ideologien spiller er kausal rolle, kun for at effekten betinges av andre forhold.

På samme måte som vi er åpne for at sykdommer har effekter på helse selv om disse varierer med faktorer som livsstil, alder, gener, og så videre, bør vi være åpne for at radikal islam har en effekt (f.eks på å sende ungdom til Syria) selv om noen individer er mer mottagelige enn andre. Dette er grunnleggende kunnskap som uteblir fra debatten.

En fjerde forvirring knytter seg til det faktum at også andre faktorer enn ideologi gir opphav til terror. Forhold som diskriminering av muslimer, amerikansk utenrikspolitikk og økonomisk marginalisering blir ofte nevnt som hovedkandidater for å forklare islamistisk terror. I tråd med dette peker mye systematisk forskning på en rekke objektive politiske og økonomiske faktorer som mulige årsaker til terror.

Selv om dette først og fremst dreier seg av studier på landnivå, og studier av individer gir mer blandede resultater, tyder det meste på at forhold som politisk ekskludering, menneskerettighetsbrudd og (ofte berettiget) harme overfor egne myndigheters politikk, har noe å si for hvem som blir terrorister og hvilke land som eksporterer dem.

Ideologi kan spille en rolle, selv om andre forhold også gjør det.

Samtidig kan dette faktum lede oss fullstendig galt av sted. Det sier nemlig absolutt ingenting om hvorvidt religiøs ideologi har en kausal effekt eller ikke, bare at andre forhold også spiller inn. For at påpekningen av disse faktorene skal kunne gjendrive påståtte koblinger mellom religiøse oppfatninger og terror, må disse bakgrunnsfaktorene forklare all variasjonen i alle islamistiske oppfatninger som kan motivere terror. Dette finnes det liten støtte for.

Vi bør altså slutte å snakke om islamistisk ideologi og objektive forhold som om disse er gjensidig utelukkende årsaker. Ideologi kan spille en rolle, selv om andre forhold også gjør det.

Når de nevnte forvirringene løftes vekk, er det tydelig hva slags bevis som trengs for å koble islamistisk ideologi til terror. Det må svare på det deskriptive spørsmålet, ikke det normative. Det må baseres på systematiske studier av religiøse forestillinger, slik de faktisk forekommer i befolkninger, og ikke på dyptgående tolkninger av religiøst innhold. Videre må det baseres på stringente undersøkelser av årsakssammenhenger, som også kan ta høyde for andre årsaksfaktorer.

Dessverre finnes det for få slike studier. Studier på landnivå gir rimelig sterk støtte for at religiøse spenninger predikerer terror, selv når andre bakenforliggende faktorer tas høyde for. Det virker også som at sterk religiøsitet er assosiert med den fundamentalismen grupper som ISIS trekker på, basert på spørreundersøkelser fra ulike regioner og land.

Psykologiske studier av islamistiske terrorister konkluderer også med at disse ofte drives av spesifikt religiøse klagemål, men det er vanskelig å avdekke om disse klagemålene selv er produkter av forutgående faktorer. Dette er imidlertid langt fra konkluderende bevis, og forskningen på årsakene til islamistisk terror er fortsatt preget av for lite data (blant annet i Norge) og manglende design for å få øye på årsakssammenhenger.

Uansett er det liten grunn til å avfeie teologisk-religiøse årsaksfaktorer, som venstresiden har tendert til å gjøre, eller til å konkludere skråsikkert at disse forklarer alt. Først når vi rydder opp i de nevnte forvirringene, kan vi bevege oss videre.