Svensk løsning for bedre ytringsklima: Straff de som styrer Facebook-grupper

«DOM ÄR JU MER APOR ÄN MÄNNISKOR, MEN DÅ SKA MAN HA DOM I BURAR.» Dette, med store bokstaver, og andre lignende kommentarer om muslimer, kunne du lese jevnlig om du var en av de 230 000 følgerne av den svenske Facebook-gruppen Stå upp för Sverige høsten 2017.

Flere av ytringene var brudd på svensk straffelov. I juni i fjor ble en 55 år gammel mann fra Eskilstuna dømt for denne og flere andre ytringer. Han hadde ikke skrevet noe av det selv. Lovbruddet hans var at han latt være å fjerne ytringene fra Facebook-gruppen han administrerte.

Denne artikkelserien undersøker konkrete løsninger på det som Amnesty har kalt den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge i dag: Hat og hets på nettet. Rundt om i Europa lages det nå lover som trekker opp grensene for hvordan sosiale medier skal fungere. I Tyskland kan Facebook og andre sosiale medier-selskaper få inntil 500 millioner kroner i bot dersom de ikke følger opp innholdet på egne plattformer. Det konkrete spørsmålet lovene prøver å svare på, er hvem som skal holdes ansvarlig for at loven følges i kommentarfelt og innlegg. Et større spørsmål lurer like bak: Er straff og reguleringer riktig vei å gå for å få mindre hets og mer folkeskikk på nettet?

Den svenske dommen, og loven som ligger bak, er en ganske ukjent, men veldig interessant tilnærming for å undersøke disse spørsmålene nøyere. For å forstå den, reiser vi tilbake til slutten av 1990-tallet.

Med lov skal hets fordrives? Les mer om bakgrunnen for denne artikkelserien her

Hele verden på gutterommet

Alt du trengte, var å kjøpe en server og en ekstra telefonlinje eller to. Så spredte du telefonnummeret ditt, og vips, så hadde du ditt eget datanettverk. Der kunne du diskutere alt du ville – politikk, religion, sex, film eller nazisme – helt fritt, med helt fremmede mennesker.

Slik skildrer forfatter og IT-utvikler Bjørn Stærk sitt første møte med internett i 1995, i boka Ytringsfrihet annotert. Som 16-åring koblet han seg for første gang til en BBS – et Bulletin Board System, eller elektronisk oppslagstavle på norsk. Dette var den første versjonen av dagens sosiale medier, et datanettverk der man ringte opp en server og koblet seg til et diskusjonsforum. BBS-ene var «mitt første møte med et ytringsfrihetsanarki, en verden hvor du kunne slippe unna med å si nesten hva det skulle være», skriver Stærk.

Nå har ytringsfrihetsfetisjismen forsvunnet litt, og man prioriterer igjen sikkerhet og trygghet.

Samfunnet for øvrig brydde seg lite om hva som foregikk på BBSene, ifølge Stærk. Da Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin 250 sider lange utredning i 1999, var utviklingen på nettet viet seks sider.

I Sverige var myndighetene mer opptatt av hvordan dette nye ytringsrommet skulle reguleres. I 1998 vedtok Riksdagen «Lagen om ansvar för elektroniska anslagstavlor», eller BBS-loven. Den fastslo at alle som driver en elektronisk oppslagstavle – definert som en «tjeneste for elektronisk formidling av beskjeder» – har ansvar for at det ikke foregår noe ulovlig der.

Loven fikk hvile i fred i 20 år, før noen fant ut at den kunne brukes på dagens versjon av BBS: Facebook-grupper.

En «ganske smart» lov

– Loven kom da internett var nytt. Det er også en forklaring på at den i det hele tatt var mulig å vedta. I mange år var det umulig å snakke om regulering av nettet. Nå har ytringsfrihetsfetisjismen forsvunnet litt, og man prioriterer igjen sikkerhet og trygghet, sier Mårten Schultz, jusprofessor ved Stockholms universitet og leder for organisasjonen Institut för Juridik och Internet.

Han mener BBS-loven er «ganske smart» i måten den forener balansen mellom ytringsfrihet og ytringsansvar: For å dømmes for brudd på loven, må man som ansvarlig for en oppslagstavle enten bevisst eller gjennom «grov uaktsomhet» la være å fjerne et lovstridig utsagn etter å ha blitt gjort oppmerksom på det.

Du er altså ikke ansvarlig for alt som står i et forum du administrerer. Men hvis du blir varslet om trusler, hets mot folkegrupper, hatefulle ytringer eller annet innhold som strider mot svensk lov, og lar være å gjøre noe med det – da kan du bli holdt strafferettslig ansvarlig.

I  2017 bestemte et knippe aktivister seg for å teste dette ut.

Da Peter Springare skrev på Facebook

«Jag är så jävla trött. Det jag kommer att skriva här nedan, är inte politiskt korrekt. Men det skiter jag i».

En februardag i 2017 logget politietterforskeren Peter Springare i Örebro seg inn på Facebook og forfattet et frustrert innlegg om egen arbeidshverdag. Der listet han opp en rekke forbrytelser han etterforsket – voldtekt, utpresning, trusler mot politiet og mye mer – og fulgte opp med en liste fornavn og landbakgrunner han hevdet dominerte blant de mistenkte.

Det ble bråk. Masse debatt, og en politianmeldelse for hets mot en folkegruppe. Raskt opprettet en da 53 år gammel mann fra Eskilstuna støttegruppen Stå upp för Peter Springare på Facebook. Der tok debatten så fyr at Springare selv tok avstand fra gruppa og kalte den rasistisk.

53-åringen byttet navn på gruppa til Stå upp för Sverige og drev den videre for å «avslöja politikers flathet mot den allt mer misslyckade integrationen». Innen tre måneder hadde gruppen fått 226 000 medlemmer. I løpet av ett år ble det postet over tre millioner kommentarer. Sammen med et knippe andre mennesker, var 53-åringen gruppens administrator, og hadde mulighet til å skru av og på kommentarfelt, slette innlegg og utestenge brukere.

Jeg tror i og for seg at i visse av disse store gruppene med mye rasisme, kan det påvirke administratorene litt.

Flere aktivister fulgte med på gruppen, og varslet jevnlig administratoren om innhold de mente burde slettes. Blant disse var kommentarer som «man borde skjuta dom apskallar». Da kommentarene ble stående, anmeldte aktivistene 53-åringen.

I juni i fjor falt dommen. Eskilstuna tingrett fastslår at administratoren har et ansvar for innholdet etter BBS-loven, og at flere av innleggene bryter svensk lov. Selv forsvarte han seg med at han ikke hadde sett kommentarene, eller åpnet meldingene fra aktivistene som varslet. Han hadde ikke sjanse til å følge med på alle kommentarene som strømmet inn – det kunne være 1500 stykker under ett enkelt innlegg, og i innboksen hans var det tusen uleste direktemeldinger, forklarte han.

Forklaringen holdt ikke, fastslo retten: Han hadde selv deltatt aktivt i kommentarfeltet der flere av ytringene sto – og om det stemte at han ikke hadde åpnet meldingene han fikk, hadde han i så fall vært grovt uaktsom i å skjøtte ansvaret som administrator.

Mannen ble dømt til betinget fengselsstraff og bot.

Les også: Truer Facebook med kjempebøter. Viser Tyskland vei i sin kamp mot nettgigantene?

Lov som ansvarliggjør?

– Det er gledelig at det ble en dom her, sier jussprofessor Mårten Schultz. Han mener lovbruddet var åpenbart: Ytringene var klart straffbare, og det var tydelig at administratoren i beste fall hadde vært grovt uaktsom, som også er straffbart etter loven.

Men bidrar en slik dom til at de som styrer store Facebook-grupper tar et større ansvar for hva som folk skriver i gruppen deres?

– Jeg vet ikke, svarer Schultz.

– Jeg tror i og for seg at i visse av disse store gruppene med mye rasisme, kan det påvirke administratorene litt, det kan få dem til å bli strengere. Men jeg tror det trengs flere dommer, denne ene vil ikke få stor effekt i seg selv.

For Stå upp för Sverige fikk dommen en klar konsekvens: Administratoren la ned gruppen. Han orket ikke mer, sa han.

– Vi tror at straff har en holdningsdannende eller avskrekkende effekt. Dette gjelder et område hvor folk har stor mulighet til å endre egen atferd. Blir det straffet, vil det skje i mindre grad. Det er påtalemyndighetens tese.

Det sa statsadvokat Kristine Herrebrøden da hun i januar prosederte for norsk høyesterett i den første saken der hatefulle ytringer i kommentarfelt på Facebook var opp til prøving. Retten fastslo at alle de tre ytringene som ble behandlet, var å regne som brudd på norsk straffelov, blant dem kommentaren «Fandens svarte avkom…din korrupte kakkerlakk».

Men: Underveis i rettssaken leste aktor opp en rekke ytringer som framsto minst like nedsettende, fra samme kommentarfelt. De var ingen dømt for. Om målet er å drive holdningsdannelse, skulle det heller vært administratoren for Facebook-gruppen Vi som støtter Sylvi Listhaug, der kakkerlakk-utsagnet ble skrevet, som sto for retten?

Et annet eksempel tyder på at ansvarsfølelsen ikke nødvendigvis er så stor blant dem som styrer Facebook-grupper.

Den som kjøper pistolen

I september i fjor ga den europeiske menneskerettighetsdomstolen en norsk biologisk mor medhold i et søksmål mot staten i en barnevernssak. Kort tid etter strømmet det ut hets i ulike Facebook-grupper, både mot adoptivfamilien i den konkrete saken og barnevernet generelt. Flere av kommentarene ble postet på Facebook-siden til den biologiske morens talsperson, som har 15 000 følgere. Aftenposten spurte ham, som de omtaler som «eksadvokat» Marius Reikerås, hva han syntes om det.

– Det har jeg ingen mening om, det er mange som ytrer seg der. Jeg har ansvar for hva jeg selv legger ut, ikke for hva andre gjør, var Reikerås’ svar.

Dersom noen av ytringene var lovstridige, og ikke ble fjernet etter oppfordring, hadde det vært teoretisk mulig å tiltale for eksempel Reikerås. Det finnes et generelt medvirkeransvar i norsk lov: Den som kjøper pistolen som brukes til drap, kan dømmes for dette. Den som legger til rette for den straffbare ytringen, kan også dømmes for dette – i teorien.

Dette er – nesten – blitt testet ut: I fjor vår anmeldte advokat Arvid Humlen Sylvi Listhaug for medvirkning til spredning av trusler og hatefulle ytringer, etter at en drapstrussel mot ham ble stående i et kommentarfelt på hennes Facebook-side i flere måneder. Da politiet tok kontakt, ble kommentaren fjernet, og det har ikke kommet noen tiltale.

Redaktørens ansvar

Det BBS-loven gjør, er på et vis å minne Facebook-moderatorer og bloggere med kommentarfelt om at de har et ansvar. Inviterer du 230 000 mennesker til å skrive på en arena du selv administrerer, er du på sett og vis en ansvarlig redaktør.

De vi vanligvis tenker på som ansvarlige redaktører – avisredaktørene – har levd med dette ansvaret i mange år. Medieansvarsloven fastslår at en ansvarlig redaktør kan straffes for lovstridige ytringer i publikasjonen redaktøren er ansvarlig for – selv om redaktøren ikke var klar over lovbruddet.

Men, da den moderniserte medieansvarsloven ble lagt fram av regjeringen før jul, forlenget den ikke det samme ansvaret til avisens kommentarfelt. Der er redaktøren bare ansvarlig for lovbruddet dersom hen er blitt gjort oppmerksom på en kommentar og bevisst har latt være å fjerne den – altså samme type ansvar som for eksempel en administrator i en Facebook-gruppe har etter den svenske BBS-loven.

Norsk Journalistlag ønsket opprinnelig å gjøre dette ansvaret strengere, og ha det samme ansvaret for redaktøren i kommentarfelt som i selve avisen. Redaktørforeningen var mot. Departementet falt ned på redaktørenes side, med begrunnelsen at et slikt ansvar kunne føre til at avisene slutter å ha kommentarfelt. Departementets konklusjon var at et slikt ansvar i praksis ville bety et krav om forhåndsmoderering – at alle innlegg må sjekkes før de blir publisert – slik papiravisenes leserbrevspalter fungerer . Det ville være for mye å kreve.

Få varsel om nye artikler i serien: Abonnér på Agenda Magasins ukentlige nyhetsbrev 

Forbrytelse og … straff?

Det er Facebook som har ansvaret, forsvarte 53-åringen seg med i Eskilstuna tingrett. De som hadde noe å utsette på kommentarfeltet, burde klage til dem, så fikk de bestemme hva som skulle gjøres.

Denne ansvarstenkningen ligger bak loven det tyske parlamentet har vedtatt om sosiale mediers innholdsansvar (les mer om loven, og debatten rundt, i denne artikkelen). Flere land er i ferd med å følge Tysklands eksempel. Den svenske loven skiller seg ut ved at den plasserer ansvaret mye nærmere de straffbare ytringene: Hos dem som driver en Facebook-gruppe, en blogg eller en annen form for «oppslagstavle» – ikke hos selskapet som leverer den tekniske løsningen.

Jo lenger jeg har jobbet med dette, jo mer demoralisert blir jeg over muligheten for å løse noe gjennom juss.

– Jeg synes er mye farligere å innføre et strafferettslig ansvar for Facebook-sjefer enn å ha en foretaksstraff. Da er risikoen for selvsensur mye større, sier Mårten Schultz.

Men så er det det enda større og vanskeligere spørsmålet: Er straff egentlig veien å gå? Hjelper det i det hele tatt å dømme folk – enten det er moderatorer eller de som skriver – for å bekjempe netthets? Er det en fare for at myndighetene begynner med «kommunikasjonskontroll istedenfor å løse sosiale problemer», som den tyske medieforskeren Wolfgang Schulz uttrykte det i en tidligere artikkel i denne serien?

– Det er tusenkronersspørsmålet. For min egen del tror jeg vi har overdreven tro på strafferett. Jo lenger jeg har jobbet med dette, jo mer demoralisert blir jeg over muligheten for å løse noe gjennom juss, sier juristen Mårten Schultz.

Hva er hans løsning? Det kan du lese mer om i dette intervjuet.

Om kildene i saken: Omtalen av størrelsen på Facebook-gruppen, innholdet i den og den domfeltes forklaring er hentet fra tingrettsdommen fra Eskilstuna Tingsrätt. Den er ikke åpent tilgjengelig på nett, men kan bestilles her.