Far må få slå mor i barnekunnskap

Når du ikke gidder å drikke opp pilsen din fredag klokken halv ti, men heller går og legger deg, så vet du at du har småbarn. Jeg er far til en 1,5 år gammel tass som heter Olav og denne uken har vi to vært alene hjemme. At det har gått bra, er ikke veldig imponerende – mange aleneforeldre har vanskeligere forhold året rundt – men for meg har det betydd mye.

«Høyre vil fjerne fedrekvoten». Frp skriver at mindre tid bør være øremerket til far. Forskning viser at «Den delbare permisjonen brukes i all hovedsak av mødre. Øremerket permisjon for far brukes derimot av fedre».

Dagens fedre trenger hjelp for å bli likestilte med mor på hjemmebane og lang pappaperm er et godt hjelpemiddel i den kampen. Å redusere fedrekvoten kan få negative konsekvenser for de berørte barna.

Så det hadde jo vært fint om regelverket gjorde utfordringen enklere.

Olav og jeg har overlevd aleneuken uten å gå på veggen, fordi vi kjenner hverandre godt. Jeg hører på gråten hans om han er trøtt, har slått seg eller bare vil bæres litt. Når jeg tar ham med inn på badet for et stinkende bleieskift, så vet jeg på forhånd om han kommer til å være umulig eller enkel på stellebordet, og kan ta mine forholdsregler.

Vi to er blitt godt kjent fordi jeg har kjempet for, og fått lov til, å slå mor i barnekunnskap. Det tok lang tid. Etter ni måneder med tett symbiose, etterfulgt av tolv måneder som primæransvarlig og overordnet prosjektleder, kjente mor barnet vårt mye bedre enn meg. Jeg var assistenten. Jeg kunne legge og skifte bleier, men hadde ikke melk eller vinnende argumenter å komme med når en uenighet omkring logistikk og barnets rutiner fant sted: «Skal vi følge rutinen med å legge til vanlig tid, for så å kjøre hjem om en time, eller skal vi kjøre nå, la han sove i bilen og satse på at det ikke ødelegger for kvelden?».

At man har forskjellige roller innad i familien kan være en styrke, men når kunnskapsnivået og bestemmelsesretten er ujevnt fordelt, så utnytter man heller ikke forskjellene optimalt.

Det finnes fortsatt representanter fra manneslekta som mener at «bleieskift er kvinnfolkarbeid».

Skal man få reell likestilling i hjemmet er det en forutsetning at den finkornede og nyanserte kunnskapen om det felles barnet er likt fordelt. Begge foreldre må ha lik rett til å identifisere utfordringer og til å foreslå løsninger. Det må være gjensidig tillit til at den andre parten kan løse alle oppgaver med like høy kvalitet som seg selv.

Dit kommer man aldri dersom far aldri har overtatt prosjektlederrollen, blitt tvunget til å fatte alle beslutningene og leve med konsekvensene. Tre uker ut i pappapermen forsto jeg hvorfor det var helt uaktuelt å møte Nils og pappaen til Nils før formiddagsduppen; utfordrer du dupperytmen, så utsetter du matinntaket for unødvendig risiko som forplanter seg gjennom dagen. I verste fall kan du se frem til en våkennatt bestående av vogntrilling, flaskemelk og anger, mens mor ligger med ørepropper og smiler søtt i søvne.

Ikke alle fedre angriper situasjonen med gnissende tenner og blikket fast festet på prosjektledertittelen. Jeg er blitt fortalt at fedre sjelden gjorde det på 80-tallet, og det finnes fortsatt representanter fra manneslekta som mener at «bleieskift er kvinnfolkarbeid». Det er heller ikke sikkert at alle mødre vil gi fra seg suveren vetorett i alle diskusjoner eller rollen som meieribestyrer. Det er kanskje litt sårt å se at tassen, etter å ha falt ned fra sofaen, helst vil opp til pappa en dag. Så det hadde jo vært fint om regelverket gjorde likestillingsutfordringen enklere.

Vi to er blitt godt kjent fordi jeg har kjempet for, og fått lov til, å slå mor i barnekunnskap.

Jeg mener det er helt nødvendig at far får stelle hjemme og at denne forordningen finner sted så tidlig som mulig i barnets liv. Perioden må være lang og den må være sammenhengende. Hvis ikke vil tidligere prosjektleder, med all sin erfaring og intuisjon, få for gode muligheter til å parkere den nye sjefen.

Jeg har ikke doktorgrad i barneoppdrett, men for meg er det umulig å forstå hvordan man skal lære seg å ta beslutninger på barnets vegne om man ikke selv må leve med konsekvensene. Jeg kan ikke fatte hvordan noen kan lære seg den ikkeverbale og dritvanskelige kommunikasjonsformen som babyer foretrekker uten å ha timevis med alenetid med sin egen baby.

Perioden må være lang og den må være sammenhengende.

Videre virker det komplett ulogisk for meg at man skal kunne utvikle et tett og godt forhold til sitt voksende barn, dersom man har utfordringer med kommunikasjonen. Og når tassen er blitt stor og skal flytte for seg selv, så tror jeg ikke han vil få den beste støtte dersom han ikke stoler like mye på pappa som på mamma.

Å se på hjemmet som kamparena hvor man kontinuerlig forsøker å slå den andre i barnekunnskap, er ikke noe å trakte etter. Men om far ikke gis muligheten til å konkurrere i barnekunnskap, eksempelvis ved hjelp av pappaperm, så vil han kanskje aldri tangere mors kunnskapsnivå og kanskje ikke realisere sitt fulle pappapotensial. Hvis det er slik at mange fedre ikke melder seg på konkurransen selv, bør dagens pappapermordning forlenges – ikke fjernes.

(Artikkelforfatter har for enkelhets skyld brukt begrepene mor og far, men ønsker å understreke at kjønnsforskjeller ikke er poenget. Artikkelforfatterens eget bilde er gjengitt med tillatelse og teksten er godkjent av fungerende prosjektlederassistent, mor.)