Brexit-avtalen er ingen målestokk for Norge

Debatten om Storbritannias nye handelsavtale med EU går for fullt. Noen mener den er en katastrofe. Andre mener den er en befrielse og et åpenbart alternativ til Norges EØS-avtale. Spørsmålet som bør stilles er om denne avtalen i det hele tatt er relevant sett med norske øyne.

Allerede her faller påstanden om at EU og Storbritannias handelsavtale er bedre enn EØS-avtalen på sin egen urimelighet.

Avtalen mellom EU og Storbritannia er mer eller mindre en vanlig handelsavtale. Den består av to parter og er et resultat av forhandlinger partene imellom. I denne enkle beskrivelsen ligger det betydelige ulikheter og utfordringer som i stor grad overses i den norske debatten.

At det er to parter som forhandler betyr først og fremst at det er to ulike interesser som møtes. Resultatet av dette vil være unikt. Ingen handelsavtaler er like av den grunn. Resultatet av EU og Storbritannias forhandlinger vil være ulikt resultatet av EUs forhandlinger med for eksempel Australia. Det skyldes landenes ulike import og eksportprofiler som påvirker landenes offensive og defensive interesser. I dette eksemplet vil også den geografiske avstanden ha en betydning for hva som ligger på forhandlingsbordet.

Allerede her faller påstanden om at EU og Storbritannias handelsavtale er bedre enn EØS-avtalen på sin egen urimelighet. Norge har en annen eksportprofil sammenlignet med Storbritannia og EU vil ha andre offensive interesser ovenfor Norge sammenlignet med Storbritannia. Dermed vil en eventuell handelsavtale med EU se annerledes ut for Norge enn for Storbritannia. Norge og Storbritannia har også ulike næringsstrukturer som påvirker våre eksportbehov. En sammenligning av en avtale mellom EU og Storbritannia og en hypotetisk avtale mellom Norge og EU vil være en svært vanskelig øvelse.

Det første vi vil møte er usikkerhet og uforutsigbarhet. Det var klart fra dag en på den britiske siden.

Denne påstanden bidrar med veldig lite ny og fornuftig kunnskap inn i den norske debatten. At enkelte, kun få dager etter at de 1246 sidene med handelsavtale ble offentliggjort, kom med påstanden om at avtalen er bedre enn EØS-avtalen får stå for deres egen regning. Hovedmålet for disse meningsbærerne er nok å unngå regelverksutviklingen som gjør EØS-avtalen til en dynamisk avtale som stadig er i utvikling i både bredde og dybde. Det er et legitimt politisk standpunkt, men det sier ingenting om for eksempel de økonomiske sidene ved en forhandlingsprosess og en eventuell ny avtale. Ei heller sier påstanden noe om de forhandlingspolitiske utfordringene vi vil møte.

Det vi kanskje kan si noe om er hva denne avtalen betyr for EU og Storbritannia. Og ikke minst prosessen de har vært gjennom. Prosessen har vært fulgt av mange og det er skrevet masse. De konkrete konsekvensene av selve avtalen for EU og Storbritannia vil tiden vise. Dette betyr antagelig at det er prosessen så langt som Norge i hovedsak kan lene seg på og som vi kanskje kan si har noen sider som er overførbare til norske forhold skulle vi begi oss ut på samme ferd.

Det første vi vil møte er usikkerhet og uforutsigbarhet. Det var klart fra dag en på den britiske siden. Det så vi for eksempel i britisk bilindustri hvor investeringer har blitt utsatt eller stopp helt, og at produksjon av nye modeller har blitt flyttet tilbake til Japan.

Hvorfor Norge skulle kommet noe bedre ut av slike forhandlinger er rimelig uklart.

Dette er en relevant problemstilling for norsk industri også. Det er ikke slik at vi forhandler en ny handelsavtale innenfor rammen av EØS-avtalen. EØS-avtalen må først sies opp. Det er først da vi kan gå i gang med forhandlinger. I en slik situasjon ville vi antagelig ha vært i mer eller mindre samme båt som det Storbritannia har vært de siste årene. En situasjon hvor markedsadgang er både uavklart og i spill.

Det er ytterligere et moment som vi må ha med og det er at store deler av industrien står ovenfor en krevende grønn omstilling. Norsk industri krever betydelige investeringer for å lykkes med omstillingen. Disse investeringene risikerer man å sette på spill hvis det oppstår usikkerhet og uforutsigbarhet rundt tilgang til viktige eksportmarkeder. Dermed settes også arbeidsplasser på spill.

En annen åpenbar erfaring er at en slik prosess åpner for forhandlinger og koblinger mellom områder som i dag ikke er tilfelle, og ei heller ønskelig. I dag forhandler Norge med EU om fisk separat. Dette gjøres i en situasjon hvor Norges markedsadgang er avklart og avtalefestet med EU. Det vi så i forhandlingene mellom EU og Storbritannia var at EU nettopp koblet fisk og markedsadgang i forhandlingene. Dette var et av de mest krevende områdene og resultatet kan ikke sies å være en seier for Storbritannia. Hvorfor Norge skulle kommet noe bedre ut av slike forhandlinger er rimelig uklart.

Med andre ord så er det kostnader knyttet til en forhandlingsprosess.

Det samme kan sies om landbruk. I dag forhandler vi om markedsadgang på landbruksvarer innenfor rammen av EØS-avtalen. Fra disse forhandlingene vet vi at EU har betydelige offensive interesser på dette området. I en forhandlingssituasjon med EU utenfor EØS-avtalen vil disse interessene settes opp mot andre interesser. Norge risikerer da å møte krav om at bedre markedsadgang på fisk skal gjengjeldes med for eksempel bedre markedsadgang for EU på landbruk. Denne situasjonen har vi ikke i dag, men vi vil kunne få den hvis vi åpner den døren.

Med andre ord så er det kostnader knyttet til en forhandlingsprosess. Spesielt hvis formålet med forhandlingsprosessen er å innføre nye handelshindre slik det var i Storbritannias tilfelle. Det vil også være kostander knyttet til substansen i en handelsavtale. De kostandene vet vi ikke noe om før en eventuell avtale er på plass og vi ser hva som er annerledes enn i EØS-avtalen. Men det er først og fremst uklokt og uforsvarlig å fremme EU og Storbritannias handelsavtale som et reelt alternativ til EØS-avtalen. For den avtalen vil i liten grad være lik den Norge ville ha fått i møte med EU.