Bygg det norske hjem

Boligskatten er økonomenes hellige gral. De drømmer om et rettferdig skattesystem der alle former for kapitalinntekt skattes likt, uavhengig av om du har plassert pengene i banken, aksjer eller eiendom. Mangelen på boligskatt øker klasseskillene, øker forskjellene mellom by og land og gjør det vanskeligere for folk å komme inn på boligmarkedet.

Med boligskatt kan vi alle jobbe litt mindre, bo litt billigere, spare samfunnet for penger og få mer penger til nye bedrifter og samfunnsnyttige investeringer. Hvem er det som ikke faller for det?

Nordmenn bor i egen bolig, betalt med egne penger, og syns det er uaktuelt å betale skatt for det.

Vel, stort sett alle. Boligskatt er dødt i norsk politisk debatt. Nordmenn bor i egen bolig, betalt med egne penger, og syns det er uaktuelt å betale skatt for det. Ingen store partier i landet kommer til å gå inn for det. Lik det eller ei: Her følger partiene folkets røst.

Hannah Gitmarks nyutgitte Det norske hjem viser med journalistens misunnelsesverdige formuleringsevne hvorfor dette er dårlig. Men selv om jeg regner meg selv som progressiv i spørsmål om skatter og avgifter, og har tro på mulighetene for å overbevise folket gjennom opplyst samtale, så har jeg ingen tro på dette prosjektet. Så liten tro har jeg, at jeg nå til og med bruker krefter på å desillusjonere folk som har sett lyset etter å ha lest Gitmarks gode bok.

 

Ikke lett å ha lite penger

Hele opplegget burde egentlig bekymre folk på venstresida. I alle større norske byer, der folk flest faktisk bor, sier vi nå at folk skal bo tett og miljøvennlig, med minst mulig transportbehov og god tilkobling til kollektivknutepunktene. Vi setter opp bompenger og gjør det vanskeligere å kjøre bil for de som ikke vil bo sånn.

Alt dette er riktig. Vi får både bedre byer og bedre klima på denne måten. For lenge har vi lagt opp til at folk skal bo suburbant og kjøre til byen, mens de som bor i byen skal betale i form av støy, forurensning og utrygge, utrivelige gater. Det er bra dette har snudd.

Mens politikken forteller oss at vi skal bo sentralt, forteller boligprisene oss at det blir stadig vanskeligere å ha råd til det.

Bekymringen er at boligmarkedet ikke følger med. Mens politikken forteller oss at vi skal bo sentralt, forteller boligprisene oss at det blir stadig vanskeligere å ha råd til det. Folk med dårligere råd ender opp med å bo på mindre sentrale steder, hvor de blir mer avhengige av bilen, og samfunnet straffer dem med høyere avgifter. Det skal ikke være lett å ha lite penger.

I min politiske levetid har hovedsvaret fra venstresida vært å flikke litt på problemet: Litt mer startlån, litt flere ordninger så flere kan kjøpe seg inn. Men hvis problemet er at prisene bare stiger og stiger fordi etterspørselen er høy, så er ikke løsningen at flere skal få mulighet til å låne mer. Det hjelper kanskje noen få, men øker bare prisene for alle andre. Hvis du vil hjelpe ungdom og studenter med å ha råd til bolig, så er ikke løsningen mer studielån som de kan betale til boligeieren. Det er flere boliger de har råd til å bo i.

 

Stabilt marked umulig uten regulering

Så, hva gjør vi da, når vi ikke kommer til å gjøre det vi burde gjøre? Målet er fortsatt det samme, å skaffe folk et godt sted å bo og å holde prisveksten nede. Da må det nok boliger til. De må bygges jevnt og trutt med en moderne kvalitet og standard. Men hvordan?

I boligdebatten i Oslo er det viktigste mantraet fra eiendomsbransjen at reguleringstakten må opp. Hvis kommunen bare klarer å regulere nok tomter raskt nok, sørger bransjen for nok boliger raskt nok.

Hvis man ønsker stabil boligbygging, må man redusere risikoen.

Jeg tror ikke på dette. Det vil si, det er en sammenheng. Men like lite som arbeid til alle kommer ene og alene ved hjelp av markedets usynlige hånd, kommer boligmarkedet til å sørge for stabil regulering av tilbud og etterspørsel uten offentlig innblanding.

Grunnen er at eiendomsbransjen er en konjunkturutsatt bransje dominert av risikovillige kapitalister. Investeringer i nybygg er avhengig av at noen med penger har tro på prosjektet og vilje til å stille opp med kapitalen som trengs. Det betyr at det er flere som vil bygge når prisene stiger, og færre som vil bygge når kjøperne er lunkne. Samtidig er dette en bransje hvor det tar lang tid å utvikle et prosjekt. Vurderinger gjort under lavkonjunkturen i 2016, har betydning for boligtilbudet i 2020. Det blir aldri en helt stabil tilførsel av boliger på denne måten.

 

Offentlige garantier en mulighet

Risiko er problemet. Hvis man ønsker stabil boligbygging, må man redusere risikoen. De som investerer kapitalen må vite at de faktisk får avkastning på pengene sine. Jo mer de vet, jo tryggere framstår investeringen. Den blir ikke ikke nødvendigvis mer lønnsom, bare sikrere.

Her kan det offentlige komme inn. Hvis det offentlige, gjennom stat eller kommune, tar en større del av risikoen, er det mulig å øke tempoet i boligbyggingen. Et kommunalt investeringsselskap kan for eksempel si at det er villig til å ta en eierandel på opptil 25 prosent av et kommende boligprosjekt, mot at det blir ferdigstilt innen et gitt antall år.

Vil du ha nok boliger i en tid med økende etterspørsel, så må du faktisk bygge boliger.

Når prosjektet er fullført, får selskapet så sin del av utbyttet og reinvesterer det i nye prosjekter. Dette er en potensiell investeringsmaskin som kan sørge for nye boliger jevnt og trutt i Oslo. Det blir en markedsregulator som ikke belaster kommunekassa.

Dette klinger kanskje ikke like godt i venstreorienterte ører som en tredje boligsektor, allmennboliger eller lavere kommunal husleie. Problemet er bare at ingen helt har svart på hvordan sånne tiltak skal virke for Oslos befolkning, uten at kommunens skattebetalere stiller med store subsidier. Og de har hvert fall ikke svaret på hvor pengene skal komme fra. I tillegg løser det ikke et annet fundamentalt problem: Vil du ha nok boliger i en tid med økende etterspørsel, så må du faktisk bygge boliger.

 

Folk vil bo sentralt

Oslo kommune investerer allerede en del i boligmarkedet. Det er et paradoks at Oslo kommunes store oppkjøp av kommunale leiligheter de siste fem årene først og fremst har handlet om å kjøpe eksisterende leiligheter. Dette er penger som burde bidratt langt mer til ny boligbygging i byen. De kan det i framtida, hvis vi bare investerer slike midler rett.

Hva med kvalitet og standard? Hvordan ønsker vi egentlig å bo? Som Gitmark skriver i boka, har Arbeiderpartiet en lang historie med å være opptatt av at folk skal ha gode boliger å bo i. Husbankstandard er fortsatt et begrep mange nordmenn nikker gjenkjennende til. Men her vil jeg dra min lille kjepphest inn i boligdebatten: Vi er veldig opptatt av formell kvalitet, men ikke så opptatt av de reelle kvalitetene som folk faktisk søker.

Det mest merkbare skiftet i byen er hvordan folk strømmer tilbake til bykjernen, og blir der stadig lenger.

I dag er de mest populære boligområdene i Oslo de eldste delene. Det mest merkbare skiftet i byen er hvordan folk strømmer tilbake til bykjernen, og blir der stadig lenger. Oslo er ikke alene, det er en europeisk trend hvor indre by blir revitalisert. Smogen og slummen har mistet grepet om sentrum. Folk har tatt over.

Om det nå gjelder bygårder og kvartaler på Frogner, Grünerløkka eller Tøyen, så har de aller fleste av dem én ting til felles: Det hadde vært helt umulig å bygge dem med dagens krav til kvalitet og boligstandard.

 

Hvem definerer boligkvalitte?

Det er ikke vanskelig å bli sjarmert av de klassiske bygårdene og den helhetlige planleggingen på Torshov, enda et eksempel på et boligområde og en boligstil som i dag ikke kunne blitt til. Enten det er hensynet til lysinnslipp, grøntareal eller støy som til slutt blir avgjørende, så sier bygningsreglene våre at dette ikke er gode nok boliger til moderne mennesker. Kvaliteten er for lav.

Det bygges altfor tett, sies det. Sannheten er vel heller at tettheten i nye boligområder som Nydalen eller Løren er lavere enn i den klassiske bygårdsbebyggelsen i indre by. Det bor rett og slett færre mennesker per kvadratmeter der enn i boligområdene som ble bygd rundt forrige århundreskifte. Utformingen er imidlertid så annerledes at opplevelsen er at det er tettere. Fordi vi har så strenge krav til «kvalitet», må det nemlig bygges høyere for å oppnå samme tetthet.

Boformen som en masse bymennesker vil ha, er altså ikke bra nok for dem.

Vi bygger ikke kvartaler lenger fordi hjørneleilighetene får for lite sol, bakgården har for lite grøntareal, noen av leilighetene ikke blir gjennomgående – eller hva det nå er som gjør at det blir satt en stopper for slike prosjekter. Boformen som en masse bymennesker vil ha, er altså ikke bra nok for dem. Da bør man kanskje spørre seg om det er myndighetenes eller innbyggernes krav til kvalitet som er riktige?

Sentralitet er også en kvalitet. Gateliv, uteliv og byliv er kvaliteter. Å kunne bo nærme alle de opplevelsene man ønsker å ta del i, er viktig for mange mennesker. I valget mellom 60 kvadratmeter på Hovseter og 35 på Tøyen, så velger de det siste. Selv om alle formelle kvalitetskriterier tilsier at den første leiligheten er den beste.

 

Flere boliger folk faktisk vil ha

Likevel er man på venstresida i Oslo ganske samstemt om at vi ikke skal bygge boliger for disse menneskene. Leilighetsnormen ble innført for å sørge for at det ikke ble bygd så mange små leiligheter. Selv moderate endringer som ble foreslått for et par år siden, har blitt avvist. Vi burde bygge mer smått. Folk burde få mulighet til å bo på 30-35 kvadratmeter i områder hvor de faktisk har lyst til å bo. Det gir dem kvaliteter de verdsetter i en periode av livet, og er en inngangsport inn i boligmarkedet.

Ønsket om å unngå små leiligheter, er drevet av noble hensikter. Først og fremst av at man vil unngå forslumming, og bidra til stabile bomiljøer. Men vi trenger ikke åpne for leiligheter på 18 kvadratmeter selv om vi bygger flere på 30. Vi trenger heller ikke bygge bygårder som består av bare ettromsleiligheter. Det er vanskelig å se at Majorstua blir et dårligere boområde om det åpnes opp for flere små leiligheter på det kommende lokket over t-banestasjonen.

Det bør bety mer offentlig styring av boligbyggingen, og flere boliger folk faktisk vil ha.

Når så mange vil bo smått og sentrumsnært, så bør det ligge en ganske klar bevisbyrde på dem som ikke ønsker å bygge leiligheter for disse innbyggerne. Når jeg hører argumentasjonen, og igjen får den gjengitt i Gitmarks bok, så tenker jeg at det speiler en helt annen tid hvor bolignøden virkelig var et prekært samfunnsproblem. Den tid er heldigvis forbi. Nå trenger vi flere inngangsporter til boligmarkedet.

Det norske hjem er en veldig god bok. De som leser den bør bli overbevist om at boligskatt er en god idé. Dessverre tror jeg ikke fire millioner velgere vil gjøre det. Og selv om de gjør det, kommer vi fortsatt til å måtte styre markedet på en best mulig måte. Det bør bety mer offentlig styring av boligbyggingen, og flere boliger folk faktisk vil ha.