En verden av idioter?

I boka Vitnemålsfabrikken som kom ut i år viser jeg hvordan det ikke lenger er samsvar mellom resultater og læring i videregående skole. Resultatene blir stadig bedre, men ingenting tyder på at elevene har lært mer enn før. I en tid Jonathan Franzen har døpt «an age of images», og hvor Christian Strand skal lære unge mennesker å bli rike, ser en slik distinksjon ut til å være vanskelig å forstå for mange. Dette er debatten rundt ChatGPT en perfekt illustrasjon på.

Når teknologioptimister ber skolen om å omfavne den kunstige intelligensen er det nesten som å være i en Monty Python-parodi, bortsett fra at dette ikke er særlig morsomt. Argumentene for et slikt framoverlent syn ser ut til å være at den kunstige intelligensen er kommet for å bli, og skolen må tilpasse seg samfunnsutviklingen. I tillegg er jo dette egentlig det samme som når vi begynte å bruke kalkulator i matematikk, og det gikk vel fint det?

Det er sannsynlig at bruken av ny teknolog endrer menneskelig atferd og egenskaper over tid.

I en forutseende artikkel fra 2011 kalt «The Twitter Trap» skrev daværende redaktør i New York Times, Bill Keller, om hvilke trade-offs vi gjør når vi bruker ny teknologi. Før Gutenbergs trykkpresse ble funnet opp, var å huske hele bøker en viktig måte å spre informasjon på, ofte utført av munker og misjonærer. Med trykkpressens inntog ble denne evnen overflødig. Kapasiteten vår til å utvikle slik hukommelse er muligens fortsatt til stede da biologiske endringsprosesser holder mosjonisttempo, men hvor lenge vi vil fortsette å ha en evne som vi ikke bruker er usikkert.

Innføringa av kalkulatoren gjør behovet for komplisert hoderegning mindre, bruk av GPS reduserer behovet for å kunne orientere seg i terreng og ukjente miljø. Bruk av skrivemaskin og senere PC gjør at håndskriftsnivået blant de fleste av oss forvitrer, og hvorfor skal vi egentlig kunne så mye når vi bare kan google det? Det høres tungvint og gammeldags ut, spør du mitt 16-år gamle jeg.

Det er sannsynlig at bruken av ny teknolog endrer menneskelig atferd og egenskaper over tid. Spørsmålet blir da om vi synes gevinstene teknologien gir er verdt det. Jeg tror et stort flertall vil mene at det er verdt det i eksemplene jeg nevner i avsnittet over. Når det gjelder kunstig intelligens som ChatGPTs plass i skolen, håper jeg det ikke er slik. Problemet med et tekstproduksjonsverktøy som virker gjennom å gi enkle kommandoer, er at vi nå erstatter hele prosessen som må til for å kunne produsere en verdifull tekst. All research, all refleksjon over det man finner, utallige forsøk på å formulere treffende setninger selv og å bygge en sammenhengende tekst, utgår. Produktet har vist seg å likevel kunne bli veldig bra, så hva er egentlig problemet?

Når teknologioptimister ber skolen om å omfavne den kunstige intelligensen er det nesten som å være i en Monty Python-parodi, bortsett fra at dette ikke er særlig morsomt.

Problemet er at læring er prosess, ikke produkt. Fjerner vi prosessen, så skjer det svært lite læring. For å understreke det aktive og prosessorienterte i læringsprosessen, endret verdens mest kjente kunnskapstaksonomi, Blooms taksonomi (1956), kategoriene fra substantiv til verb i 2001. I tillegg ble en ny toppkategori innført. Å skape er nå ansett som det øverste nivået av kunnskap.

I et resultatorientert system som dagens skole, i et resultatorientert samfunn som vårt, ser det ut til at dette ikke anses som et særlig stort problem. Når kunnskapsministeren antyder at norske lærere er bakstreverske når de er skeptiske til å ta slik teknologi inn i skolen, er det all grunn til bekymring for at det den britiske sosiologen Michael Young har kalt OECDs tomme kunnskapsbegrep har oppnådd hegemoni blant norske politikere.

Leder av Kvalitetsutviklingsutvalget, Tine S. Prøitz, har i sin forskning da også vist at politikerne ikke forstår begrepet læringsutbytte på samme måte som lærerne. Politikerne anser læringsutbytte som et verktøy for politikkutvikling, styring og kontroll, mens lærerne ser det som noe prosessuelt, med noe begrenset målbarhet, som er til for elevenes videre- og livslange læringsprosess.

Dagens system produserer stadig flere og bedre vitnemål, men stadig mindre samfunnsnyttig kompetanse.

Lærerne er skeptiske til å fjerne læringsprosessen i tekstproduksjon, og mener dette ikke vil gagne elevene eller samfunnet på sikt. Det handler ikke først og fremst om jukseproblematikk og rettferdige vurderinger, det handler om at vi vil at skolen skal ha som mål å produsere læring, ikke ferdigproduserte resultater.

Jeg avslutter min bok om kunstig høye karakterer med at dagens system produserer stadig flere og bedre vitnemål, men stadig mindre samfunnsnyttig kompetanse. Å ukritisk tillate bruk av kunstig intelligens i en samfunnsinstitusjon som har som formål å fasilitere læring hos norske ungdommer, vil forsterke denne tendensen. Jeg er neppe alene om å mene at vi bør gjøre et forsøk på å beholde vår egen intelligens før vi erstatter den med den kunstige, selv om kunnskapsministeren tilsynelatende ikke vil være med i denne gruppa. I et samfunnsperspektiv betyr det i praksis at vi må yte motstand mot alt som vil ha en negativ effekt på unge menneskers læringsprosesser.