Er Piketty sosialist?

Thomas Piketty har med boken Kapital og ideologi fornyet debatten om ulikhet. Noe av styrken ved Pikettys bok er at den både viser hvilke ulikheter som finnes og hvordan vi kan gjøre noe med denne ulikheten. Her skal jeg fokusere på løsningene.

Piketty forsvarer det han kaller deltagende sosialisme.

Piketty forsvarer det han kaller deltagende sosialisme. Målet for Piketty er at kapitalen skal sirkulere, ikke at den skal konsentreres på få hender slik tendensen er i dag.

Pikettys institusjonelle forslag for deltagende sosialisme hviler på fire søyler:

1. Et omfordelende skattesystem.
2. En kombinasjon av en engangsutbetaling av arv til alle, borgerlønn og en velferdsstat.
3. Arbeiderrepresentasjon i styrene.
4. Utdannelsesrettferdighet.

Skattesystemet Piketty foreslår, innebærer progressiv beskatning av inntekt, arv og formue. Forslaget til beregning av inntektsskatten gjøres med utgangspunkt i en økonomisk gjennomsnittsinntekt. Tjener du 10 ganger så mye som det nasjonale gjennomsnittet, vil skatten være på 60–70 prosent. Tjener du hundre ganger så mye som gjennomsnittet, kan skatten utgjøre 80–90 prosent. Et av Pikettys viktigste poenger er at en slik beskatning av de høyeste inntektene eksisterte i USA og Storbritannia mellom 1930–1980, en periode med sterk økonomisk vekst.

Den progressive formueskatten er det aller viktigste grepet for å få til kapitalsirkulasjon.

Arv bør også skattlegges med 70–80 prosent eller mer for de høyeste transaksjonene. Her – som med inntektsskatten – er det imidlertid viktig å ikke se seg blind på de høyeste satsene. Arver du 100 000 euro, innebærer forslaget at du må betale fem prosent skatt, altså 5000 euro. Det er kun de virkelig høye inntektene eller arvebeløpene som skal betale skatt på over 70 prosent.

Den progressive formueskatten er det aller viktigste grepet for å få til kapitalsirkulasjon. Historisk erfaring viser at høye inntektsskatter og høy skatt på arv ikke i seg selv er tilstrekkelig for å hindre økende kapitalkonsentrasjon. Progressiv inntektsskatt er utilstrekkelig fordi de rikeste da vil betale lite i skatt sett ut fra størrelsen på formuen de besitter. Progressiv arveavgift er utilstrekkelig som middel for å beskatte nye formuer.

Behovet for formueskatt må også ses i lys av den galopperende ulikheten i formue en har sett i de senere år, blant annet drevet av at de aller største formuene har økt med seks–åtte prosent per år siden 1980. Følgende formulering illustrerer hvordan en slik skatt kan innrettes:

Skatteraten er på 0,1 prosent for formuer under det nasjonale gjennomsnittet, og gradvis stigende til én prosent ved det dobbelte av det nasjonale gjennomsnittet, 10 prosent ved hundre ganger det nasjonale gjennomsnittet, 60 prosent ved 1000 ganger det nasjonale gjennomsnittet […] og 90 prosent ved 10 000 ganger det nasjonale gjennomsnittet (som tilsvarer to milliarder euro).

Piketty er også nøye med å fremheve at slike satser og spissformuleringer nettopp er brukt for å skape debatt.

Piketty fremhever også at en skatt på 90 prosent for de største formuene vil redusere milliardærenes andel av nasjonal formue til en tiendedel, og umiddelbart gjøre formuesforskjellene mindre enn de var i etterkrigsårene, og dermed langt på vei løse den nåværende ulikhetskrisen.

Et forslag som innebærer 90 prosent formueskatt for de aller rikeste, er selvfølgelig svært kontroversielt, og det er gjerne de høye satsene som fanger interesse og skaper overskrifter. Piketty er også nøye med å fremheve at slike satser og spissformuleringer nettopp er brukt for å skape debatt. Om et land ikke befinner seg i en akutt krise, vil det ikke være behov for så høye satser. Satser på 10–20 prosent vil kunne redusere selv de aller største formuene i løpet av noen få år, og vil være tilstrekkelig.

Dessuten fremhever Piketty at hans forslag vil redusere formuesskatten for 80–90 prosent av de minst velstående blant de som betaler formueskatt, mens de høye skattesatsene utelukkende vil ramme de som har ekstremt store formuer.

Det foreslåtte skattesystemet skal finansiere arv til alle, borgerlønn og velferdstjenester.

Målet er å gjøre skattesystemet langt mer progressivt enn det er i dag. En illustrasjon på dette er at det foreslåtte skattesystemet ikke inneholder merverdiavgift fordi dette er en regressiv skatt. Dessuten ser Piketty for seg en progressiv skatt på CO²-utslipp. En slik skatt må imidlertid innrettes på en måte som ikke går mest ut over de dårligst stilte, slik regressive skatter gjør. Om man ikke lykkes med det, er det fare for gjentagelser og forsterkninger av den type reaksjoner som opprøret fra de gule vestene i Frankrike var et eksempel på.

Det foreslåtte skattesystemet skal finansiere arv til alle, borgerlønn, samt velferdstjenester, slik som helsetjenester, utdannelse og pensjoner. La oss først se på forslaget om arv til alle. Grunntanken her er at alle borgere får utbetalt en engangssum ved fylte 25 år. Denne summen skal finansieres av formueskatten og arveavgiften. Piketty anslår 120 000 euro per person som et mulig beløp.

Piketty forsvarer både borgerlønn og en engangssum til alle.

Poenget er at alle, ikke bare noen privilegerte, skal kunne arve, og dermed gis tilgang på en startkapital ved inngangen til det voksne liv. Dette til forskjell fra måten arv fordeles på i dag, som innebærer at man ofte mottar arv når man er i 50–60 årene.

Tradisjonelt har de som foreslår ubetingede overføringer til alle borgere enten forsvart borgerlønn eller et engangsbeløp. Piketty forsvarer begge deler. I tillegg til et engangsbeløp skal borgerne sikres en borgerlønn på 60 prosent av netto gjennomsnittsinntekt etter skatt. Summen blir redusert dersom andre inntekter øker. Forslaget er altså å utbetale borgerlønn til de som har lav eller ingen inntekt. Det er også viktig at borgerlønnen kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, en ambisiøs velferdsstat.

Arbeiderrepresentasjon i bedrifters styrer er også viktig. Piketty viser til Tyskland og de nordiske landene der slike ordninger har vært en suksess. I Tyskland er for eksempel halvparten av plassene i styrene reservert for representanter for arbeidstakerne. Piketty hevder en slik eierskapsmodell har vært en stor suksess og en forklaring på hvorfor disse landene har klart å ha høy produktivitet samtidig som de har lykkes i å begrense ulikhet. Ordningen har involvert arbeiderne i bedriftenes styrer og blitt en viktig motmakt til kortsiktige eierinteresser. Arbeiderrepresentasjon i styrene utvider arbeidstakernes innflytelse samtidig som investorenes makt over beslutningene reduseres.

Dersom sosialisme fordrer offentlig eie av produksjonsmidlene, er Piketty ikke sosialist.

Piketty mener også at utdannelsesrettferdighet er helt grunnleggende for et rettferdig samfunn. Tall fra Frankrike viser at en 20-åring i snitt vil ha mottatt 120 000 euro fra det offentlige som støtte til utdannelsen. Hvor mye det offentlige bruker på ulike utdanningsgrupper, varierer derimot svært mye. De som forlater utdanningssystemet tidlig, mottar mellom 65 000 og 70 000 euro hver, mens de som i størst grad får nytte av investeringene, mottar mellom 200 og 300 000 euro. Ofte er det dessuten slik at de som er lengst i utdannelsessystemet er de samme som mottar store overføringer gjennom arv.

Piketty mener dette bryter med en norm om at alle bør ha rett til like mye midler til utdannelsesformål. En måte å komme nærmere en slik norm vil være at de som i minst grad får nytte av investeringer til utdannelse gjennom skolesystemet kan kompenseres enten i form av en rett til gratis opplæring senere i livet, eller at de som tar kort utdannelse kan få økt engangsbeløpet de får ved fylte 25 år. Enda viktigere er det imidlertid å sette inn tiltak tidlig for å jevne ut forskjeller mellom barn og unge med forskjellig sosial bakgrunn.

En deltagende sosialisme vil i motsetning til dagens kapitalisme legge til rette for midlertidig privat eierskap.

La oss nå vende tilbake til behovet for å foreslå et alternativt sett av institusjoner. Dagens kapitalistiske system hviler ifølge Piketty på permanent privat eierskap hvor tendensen er stadig sterkere kapitalkonsentrasjon. En deltagende sosialisme vil derimot legge til rette for midlertidig privat eierskap. I et rettferdig samfunn kan en ikke akseptere stadig sterkere kapitalkonsentrasjon. Kapitalen må sirkulere. De institusjonelle mekanismene Piketty foreslår, muliggjør en genuin overskridelse av kapitalismen og etableringen av en ny form for sosialisme.

Men er det rimelig å kalle dette sosialisme? Pikettys sosialisme defineres gjennom kapitalsirkulasjon og ikke ved statlig eie av produksjonsmidlene. Dersom sosialisme fordrer offentlig eie av produksjonsmidlene, er Piketty ikke sosialist.

Spørsmålet blir da om det er rimelig å definere sosialisme utelukkende med utgangspunkt i spørsmål om eierskap av produksjonsmidlene. Svaret på det er nei. Sosialisme blir ofte også definert med utgangspunkt i demokrati på arbeidsplassen. Sosialisme skal da erstatte et system der beslutninger tas av arbeidsgiver (kapitalisme) til et system der beslutninger tas av arbeiderne på demokratisk vis (sosialisme).

Piketty går ikke så langt som å kreve fullt demokrati på arbeidsplassen. Men å reservere en plass i bedriftenes styrer må oppfattes som et forsøk på å demokratisere arbeidsplassene for på den måten å gi arbeiderne mer innflytelse over egne liv samtidig som det også vil dempe ulikhetene.

Formuesskatten Piketty foreslår, skal sette et øvre tak på hvor mye kapital noen skal kunne kontrollere. Forenklet kan vi kanskje si at ingen skal tillates å bli (dollar-)milliardærer. Dessuten må det etableres et gulv som gir alle tilgang på kapital slik at de kan tillates å delta i det økonomiske liv. Dette sikres gjennom arv for alle og gjennom borgerlønn.

Dette er en ny form for sosialisme som ikke må forveksles med den form for sosialisme som vi har sett så langt.

Med slike mekanismer på plass overskrides det permanente eierskapet og den form for kapitalisme en slik eierskapsform tillater. Også de som tilhører den halvparten som har minst kapital, gis mulighet til å starte en bedrift. Slik etableres en form for deltagende sosialisme der alle gis muligheten til «å delta så mye som mulig i forskjellige former for sosialt, økonomisk, kulturelt, borgerlig og politisk liv».

Men dette er en ny form for sosialisme som ikke må forveksles med den form for sosialisme som vi har sett så langt. Den deltagende sosialismen er også et radikalt alternativ til eksisterende former for sosialdemokratisk tankegods, som ifølge Piketty langt på vei har mislyktes i å løse de problemene vi er stilt overfor i det 21. århundret.

Denne teksten er en forkortet versjon av av Thomas Piketty, eierskapsdemokrati og deltagende sosialisme, i Agora 2021.