Får vi en mer praktisk skole?

Fredag 13. september legger regjeringen Støre frem sin nye ungdomspolitikk i en stortingsmelding. Signalene tyder på at Ungdomsmeldingen vil anbefale en mer praktisk og variert skole. Dette etter to tiår der antall timer har økt, og norsk og matematikk har fått stadig større plass.

Vi har hørt det før. Men våger regjeringen å endre kursen for skolepolitikken og satse på et bredere innhold i skolen?

Lærdommer fra fortiden kan komme godt med for å lage fremtidens skolepolitikk.

For noen uker siden skrev Aftenposten om tresløyden som forsvant. Sløydlærer Svein Stensaker fortalte om nedhøvlingen av sløydfaget. Hans erfaringer ble understøttet av ny forskning fra Anniken Randers-Pehrson (USN), som dokumenterer at det står svært dårlig til med kunst- og håndverksfaget i skolen.

Dagens situasjon står i skarp kontrast til fortidens grunnskole.

Dette nedslående bildet er ikke nytt. Det har lenge vært kjent at spesialrom som sløydsaler og naturfagrom gjøres om til klasserom, og lærere har ropt varsko om at det ikke finnes utstyr for å skjøtte et praktisk innhold i skolefagene. Klassene er for store, og færre og færre lærere har kompetanse i fag som musikk, mat og helse og kunst og håndverk.

Hvor mange elever hadde bestått en nasjonal prøve i søm, tresløyd, bakst eller noter i 2024? Vi vet ikke, men vi kan anta at svært mange elever ville fått en skår under «kritisk grense», for å gjenbruke en ofte brukt frase i skolepolitikken.

«Det brer seg en fordumming over det norske land, en storstilt praktisk udugelighet», hevdet Kristoffer Vogt, professor i sosiologi, i Klassekampen for en tid tilbake.

Dagens situasjon står i skarp kontrast til fortidens grunnskole. Heimkunnskap, musikk og forming, som fagene het før, var satsningsområder da niårig grunnskole ble etablert tidlig på 1970-tallet. Det samme var valgfagordningen, der det ble gjort rom for yrkesrettede fag.

Infrastrukturen ble sakte, men sikkert offer for en endret skolepolitisk kurs.

Fra politisk hold ble det bygd opp en infrastruktur som gjorde at alle skoler hadde ressurser, kompetanse og utstyr til å ivareta et praktisk innhold.

Flere formål lå bak satsningen på praktiske fag i grunnskolen. Særlig ungdomstrinnet ble utformet for å ivareta brede og til dels motstridende formål. Skolen skulle både danne og utdanne, kvalifisere og inkludere, gi allmenndannelse og spesialisering og legge grunnlaget for yrkes- og studieforberedende løp.

Det lå med andre ord både kunnskapspolitiske og sosialpolitiske begrunnelser bak. Elevene representerte et mangfold i interesser, evner og ambisjoner, og samfunnet trengte et bredt spekter av arbeidstakere. Skolen skulle derfor forene «hånden og ånden» og legge til rette for at elevene kunne utvikle sine «praktiske, teoretiske og estetiske talent».

Infrastrukturen ble sakte, men sikkert offer for en endret skolepolitisk kurs. Tilstanden når det gjelder de praktiske fagene i dag avslører at bredden i skolens innhold ikke er forvaltet på en god måte de siste 20–30 årene.

Du skulle tro at en slik kostbar og storstilt satsning ga elevene bedre ferdigheter.

I flere tiår har den politiske bekymringen for elevenes faglige nivå i norsk og matematikk styrt skoleutviklingen. «PISA-sjokket» i 2001 var et viktig startskudd. Det har ledet til en storstilt, men ensidig satsning på en liten del av skolens innhold som nær alle politiske partier har stilt seg bak.

Dette har gitt mange utslag. I min forskning på skolens timeplaner er prioriteringen av norsk og matematikk synlig fordi de får flere og flere timer. Mellom 1990 og 2008 økte antallet undervisningstimer i grunnskolen så mye at det tilsvarer to ekstra år. Over halvparten av de nye undervisningstimene tilfalt norsk og matematikk. Samtidig ble valgfagordningen, de tidligere yrkesfagene, tatt bort. Det samme ble leken for de minste barna.

Endringene er så markante at elevene i dagens skole etter planen skal ha mer matematikk og norsk på barneskolen enn jeg – født i 1988 – hadde på barne- og ungdomsskolen til sammen.

Du skulle tro at en slik kostbar og storstilt satsning ga elevene bedre ferdigheter. Men det har ikke skjedd. I fjor sto vi overfor nok et PISA-sjokk. «Betydelig nedgang i lesing, matematikk og naturfag», meldte forskerne.

Slike undersøkelser måler kun en liten del av skolens innhold. De gir derfor ikke et godt bilde av kvaliteten i skolen. Men resultatene antyder likevel at den smale satsningen på flere timer i norsk og matematikk ikke har gitt den avkastningen politikerne håpet på.

Vil Ungdomsmeldingen våge å satse mer på praktiske fag?

Det er fristende å si at den «praktiske udugeligheten» som sosiolog Vogt snakker om, er politisk vedtatt. Nå har regjeringen Støre sjansen til å gjøre skolen mer praktisk og variert. Lærdommer fra fortiden kan komme godt med når politikerne skal utforme fremtidens skolepolitikk.

Gir du lærere rammene, ressursene og den riktige kompetansen, er mye gjort. Det er likevel viktig å skille mellom praktisk infrastruktur, glasur og retorikk. Et halvhjertet innkjøp av et par høvelbenker monner ikke. En ny skolepolitisk kurs forutsetter at vi erkjenner at dagens skole har fått en uønsket slagside: Det skriftlige innholdet, den akademiske kvalifiseringen og den etterprøvbare kunnskapen har fått for stor plass.

Vil Ungdomsmeldingen våge å satse mer på praktiske fag?

Da kan det igjen bli mulig å ivareta de brede og mange formålene grunnskolen opprinnelig var ment å gjøre.

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 12/9 2024)