Jeg trodde jeg var så lur.
I vår, da man ble anbefalt å jobbe hjemme og drive med enkle sysler, begynte jeg å dyrke grønnkål på balkongen. Plantene vokste og ga oss mat hele sommeren, og sluttet ikke å vokse selv om vi høstet fra dem.
I vår, da man ble anbefalt å jobbe hjemme og drive med enkle sysler, begynte jeg å dyrke grønnkål på balkongen
Da det ble høst, og de fortsatt vokste, flyttet jeg dem inn. De syntes å sette pris på varmen, men da dagslyset ble kortere, kjøpte jeg vekstlys fra Clas Ohlson. Til dette satte jeg på en timer, slik at lyset gikk på kl 7 og av kl 23. For plantene var dette som en ny vår. De vokste som aldri før.
Da kom jeg på at jeg også hadde en flaske med et brunt middel, et slags vekstmiddel kjøpt på Plantasjen for mange år siden. Med litt av dette i vannet, ble virkningen momentan. Det var som om man kunne se plantene vokse. Spirer, sådd noen dager før, spratt opp av jorda, lange og ivrige. Jeg må innrømme at jeg ble inspirert. I pauser på hjemmekontoret kunne jeg gå bortom plantene og se hvor mye de hadde vokst siden frokost.
Det var som om man kunne se plantene vokse. Jeg må innrømme at jeg ble inspirert
Noen ganger kunne riktignok de nye spirene kaste seg fram den ene dagen og dø den neste, uten at jeg forstod hvorfor. Men hovedsaken var at det fungerte, her var spirende grønnkål i fleng, tross naturlovene. Grådig skrudde jeg på timeren, forlenget lyset enda et hakk og satte ovnen inntil. Det var mørkeste høst ute, men for plantene gikk det mot stadig lysere sommernetter.
Jeg må innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig at en chili-plante i nærheten, hadde lus. Det hadde den visst alltid hatt, men de gikk aldri på grønnkålen. Det var derfor med en viss overraskelse at jeg før jul oppdaget noen lus på en liten grønnkål som ikke vokste like fort som de andre. Jeg flyttet den vekk, ut av syne, til et annet vindu. Men så oppstod lusa enda et sted, flyttet den vekk, tenkte ikke mer over det.
Jeg må innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig at en chili-plante i nærheten, hadde lus
Inntil det kom. Det Store Luseangrepet. Blader så tette av lus at de ble brunfargede. Stilker med yrende liv av lus. Lusesituasjonen var ute av kontroll, og det var da det begynte å demre for meg. Hva var det jeg hadde sittet og skrevet om, disse månedene? Hvor var det det også fantes lysregimer som ga falske årstider, og vekst så hurtig at “biologien ikke fulgte med”? Og hvor man var oppslukt av lus, snakket om “luseangrep”, “lusetragedier”, til og med arrangerte en årlig lusekonferanse som jeg hadde deltatt på?
Hvor var det det også fantes lysregimer som ga falske årstider, og vekst så hurtig at “biologien ikke fulgte med”?
Jeg hadde gjentatt de verste feilene til lakseoppdretterne jeg selv sitter og skriver om. Jeg hadde møtt meg selv i døren. Jeg var blitt for grådig, presset naturen ut av balanse, inn i et hjørne, inntil den eneste løsningen sto foran meg, som jeg nå visste så godt: Total utslaktning av hele produksjonsområdet, og brakklegging i flere måneder.
Teksten ble først publisert på forfatterens facebookside, og gjengis med hans godkjenning.
Kommentarer