FOTO: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Gaver kan binde

Det å hjelpe sine venner og slektninger opp og fram, og gi hverandre gaver og tjenester, er noe som faller naturlig for oss mennesker. Men det er et dårlig system for å styre et samfunn der vi vil at alle skal behandles likt. Derfor trenger vi åpenhet, bevissthet og strenge regler.

Avsløringene rundt Nicolai Tangens storslåtte seminar, med tilhørende privatfly og Sting-konsert, har vakt debatt. I diskusjonen mener noen at det hele dreier seg om misunnelse og at vi må ha tiltro til at flinke folk har sin etiske integritet i behold, selv om de er påspandert en flyreise og et måltid eller fem.

Strekker noen uten en hånd, så tar du den, om du vil bli en evolusjonær suksess.

Men dette handler om mekanismer i oss som stikker dypt, og som påvirker oss uten at vi er klar over det. Hvordan vi oppfører oss er ikke bare et resultat av bevisste, reflekterte etiske valg – vi er formet av millioner av år med utvikling. Det påvirker oss uansett.

I arbeidet med boka «Homo Solidaricus» kom vi borti gjensidighet, eller resiprositet som det heter på fint, i en rekke sammenhenger. Blant annet ser det ut til at en form for gjensidighet er den mest vellykka strategien når man lager modeller for evolusjonære prosesser. Det å lønne svik med svik og samarbeid med samarbeid, er den beste måten å vinne fram på i kampen om overlevelse.

Ikke det å være utelukkende kynisk eller hardhendt, men å som Fantomet være tøff mot de tøffe, er det som gjelder. Strekker noen uten en hånd, så tar du den, om du vil bli en evolusjonær suksess.

Baristaen som tilbyr sjokolade, gjør nok sannsynligvis det i håp om at kunden skal komme tilbake og bruke mer penger.

For å ta et eksempel som viser hvordan dette virker i praksis. To kompiser kommer inn på en kafé. Det første de gjør er å småkrangle gemyttlig om hvem sin tur det er til å kjøpe kaffe. Kompis nummer en vinner, og går til disken for å kjøpe to kopper kaffe. Mens han står og venter på at baristaen skal lage kaffen ferdig, kommer barista nr. to bort til ham og spør om han ikke har lyst til å prøve den nye typen sjokoladetrøfler de nettopp har fått inn? Om han vil skal han få med to, helt gratis, så både han og kameraten kan smake.

Høyresiden later til å tro at markeder på et eller annet vis er vår naturlige måte å samhandle økonomisk på. Det er mye bra å si om markeder, men igjen er det sånn at det trengs lag på lag med kultur for å få dem til fungere optimalt. For å få oss til å opptre slik vi bør i en markedsøkonomi må det sosialisering, lover (som tidvis må håndheves temmelig brutalt), og institusjoner til.

Nå skal man være forsiktig med å antyde at det finnes noe sånt om en naturlig form for samhandling, men det kan virke som om den type økonomi som faller oss temmelig naturlig er gaveøkonomi.

Blir det for mye gaver og gjensidighet, blir det korrupsjon.

Baristaen som tilbyr sjokolade, gjør nok sannsynligvis det i håp om at kunden skal komme tilbake og bruke mer penger. Det gjør han imidlertid ved å tilby ham noe som strengt tatt er en gave. Det kan jo være at kompisene kommer tilbake til samme kafé for å få en ny smak av de fantastiske trøflene, men det kan også være at de, et sted langt inne i seg, føler at de skylder å komme tilbake når de har fått noe. Vi kan se det som et gaveøkonomisk knep, for å lokke kompisene tilbake til baristaens lille flik av markedsøkonomien.

Gaveøkonomien som fenomen er undervurdert. Det finnes beregninger på at den utgjør mye mer av vår økonomiske samhandling enn vi tror den gjør. Tor Nørretranders skriver i boka «Det generøse mennesket» (blant annet med henvisning til den nederlandske økonomen Wilfred Dolfsma) om hvordan markedsøkonomien er innleiret i en gaveøkonomi.

Eksemplet med kompisene på kafé illustrerer det. Kafeen er jo strengt tatt en markedsplass, et sted hvor man bytter penger mot varer, men for kompisene er det jo hvem som skal få lov til å gi den andre noe, som avgjør hvem av dem som bruker penger. Gaveøkonomiske avveininger og forhandlinger går forut for beslutningen om å bruke penger i markedsøkonomien.

Gaver er problematisk på markedsplassen. De bygger relasjoner. Ideelt sett skal den eneste relasjonen mellom mennesker på markedsplassen være byttet av penger for varer. Det er det som gjør markedsplassen effektiv og rettferdig. Blir det for mye gaver og gjensidighet, blir det korrupsjon.

Der slike regler ikke finnes eller ikke håndheves, vokser nepotismen og ulikebehandlingen fram.

Problemet er bare at menneskene som kommer til markedsplassen er glade i gjensidighet og relasjoner. Hva mer er; de er glade i å fremstå som generøse og delende vesener, vesener med overskudd som både kan og vil gi ting. De er, for å parafrasere Nørretranders, homo reciprocans og homo generousus, mye mer enn de er homo economicus. Dette må vi holde i sjakk med regler og lover og kontrakter for alt fra anskaffelser til ansettelser. Blir det for mye gaveøkonomi på markedsplassen heter det svart økonomi.

Det er nettopp for å unngå problemer knyttet til slekt og venner, og mer eller mindre skjulte forpliktelser at vi har bestemmelser å unngå for inhabilitet i offentlige organer.  Det er detaljerte beskrivelser for hvordan ansettelser og anskaffelser skal foregå. På svært mange arenaer bruker vi regler som skal sikre upartiskhet, det er kvalitet og kvalifikasjoner som skal avgjøre, det er idealet. Som disse og mange andre saker viser er det imidlertid en evig kamp mot sterke impulser.

Der slike regler ikke finnes eller ikke håndheves, vokser nepotismen og ulikebehandlingen fram. Vi kan aldri helt regulere bort at foreldre vil hjelpe barna sine, eller at tette venner og slektninger dytter hverandre opp og frem. Men vi kan være oppmerksomme på hvor sterke disse urkreftene er, og sørge for at de ikke får utfolde seg uten offentlighetens kritiske blikk.

Vi har aktivt valgt bort klan- og familiesamfunnet, da kan det ikke få snike seg inn i de aller mektigste fora vi har.

(Dette er en oppdatert utgave av en tidligere tekst av forfatterne i Agenda Magasin. )