Grønn dugnad

I sin årstale oppfordret sentralbanksjef Øystein Olsen til en gradvis, og ikke for rask utfasing av den norske oljenæringen. Vi må skynde oss sakte. Problemet er at vi har dårlig tid. Sakens kjerne er at klimaet må reddes, og folk må føle at politikken betyr noe igjen.

Dette gir oss all grunn til å gjøre klimasaken til et stort nasjonalt prosjekt som samler by og land.

 

Mer enn bare «Lykkeland»

Kongsberg 1805: Sult, arbeidsledighet og høy spedbarnsdødelighet. Et storslått gruveeventyr hadde gått under. Av rundt fire tusen industriarbeidere stod kun femti igjen i nødsarbeid. Fra asken av det som en gang var Kongsberg Sølvverk steg Kongsberg Våpenfabrikk opp – drøye ti år etter at det økonomiske og sosiale bunnivået i Norges eldste industri var nådd. Dette dannet grunnlaget for Kongsberg Gruppen som i dag omsetter for milliarder.

Eksemplene fra Kongsberg, Houston og Stavanger beviser at storskala omstilling er mulig.

Houston 2007: Et hjerte pumper om lag fem liter blod per minutt gjennom blodårer som forgrener seg ut i kroppen. På samme måte fungerer en oljerigg, som pumper opp petroleum fra bakken og gjennom rør over i oljefat. I Pumps and Pipes-prosjektet samlet man eksperter fra hjertemedisin, petroleum og romfart for å utveksle idéer og kunnskap om hvordan deres teknologier kunne bidra til noe helt nytt. Prosjektet er nå implementert i Stavanger, der Pumps and Pipes brukes i hjertekirurgi for å redde liv.

 

Vi har ikke noe valg

Eksemplene fra Kongsberg, Houston og Stavanger beviser at storskala omstilling er mulig.

Teknologi- og kunnskapsoverføring drevet av staten må imidlertid til om man skal danne grunnlag for ny verdiskaping.

Alternativet er å krasje ut i en økonomi preget av oljesjokk.

Egentlig har vi ikke noe valg. Alternativet er å krasje ut i en økonomi preget av oljesjokk. Ved å samarbeide på tvers av industrier og bruke kompetansen til våre fremste næringer kan vi omstille økonomien. I samme slengen kan vi skape mange nye arbeidsplasser.

 

Det svakeste ledd

Dagens klimapolitikk er urettferdig. Den rammer skjevt både geografisk og sosialt. De som har det tyngst fra før risikerer å bære den største delen av byrden. Dette er feil medisin om vi skal stå på riktig side av klimahistorien.

Det stemmer ikke at distriktene har dårligere forutsetninger for å bli klimavennlig. Forutsetningene er bare annerledes. Staten har en nøkkelrolle som investor, pådriver, og tilrettelegger for at det skal være like lett å være klimavennlig på Vinstra som på Vinderen.

Det er ikke tid til å vente på at markedets unsynlige hånd kommer og fikser dette.

Folk må bli aktivt tatt med i omstillingen. De med dårligst forutsetninger og færrest ressurser må settes i front og være med når premissene skal bestemmes. Det er ikke tid til å vente på at markedets unsynlige hånd kommer og fikser dette.

 

Næringslivet må med

Som i Kongsberg, og som i Houston og Stavanger, er næringslivet en svært viktig del av puslespillet. Det er i næringslivet hvor kunnskapen og evnen til omstilling sitter og vil utløses.

Hele landets innsats kreves om vi skal nå klimamålene.

For å få det til trengs det imidlertid et tettere samarbeid mellom folket, politikerne og bedriftene. Der hvor staten er en stor næring i seg selv, og en storstilt bruker av næringen, vil det være lettere.

 

Fra ord til handling

Hele landets innsats kreves om vi skal nå klimamålene. Derfor må vi skjære gjennom og snakke slik at alle forstår hva som ligger i potten. Omstillingen må være forståelig og må ha betydning for alle.

Nå er det på tide å satse. Sammen, og på tvers av de sosiale og geografiske skillene.

Landet ble ikke bygget av dem som nølte og holdt tilbake, men av dem som våget å satse på fremtiden. Nå er det på tide å satse igjen. Sammen, og på tvers av de sosiale og geografiske skillene.

Kun da kan vi se våre barnebarn i øynene og si at vi gjorde alt vi kunne for å redde vår lille blå planet.