Høyresidens trussel mot fellesskolen

Gjennom fellesskolen legger vi til rette for at alle barn, uavhengig av bakgrunn, skal få muligheten til å leve gode liv. I fellesskolen møtes barn på tvers av samfunnslag, der man lærer hverandre å kjenne, og får forståelse for hverandres liv. I dette klasserommet møtes datteren av journalisten sønnen til servitøren, og her skal de få en like god utdanning.

Et av landene som gikk lengst i å innføre dette var Sverige, ledet an av Høyres søsterparti Moderaterna.

Med økende polarisering i samfunnet, er den viktigste vaksinasjonen at mennesker på tvers av samfunnslag møtes. Serien UXA fra NRK, der Thomas Seltzer reiser rundt i USA, viser et skremmende bilde av et land som rives opp av konflikter. I dette samfunnet lever folk i parallelle virkeligheter helt uten kontakt med hverandre.

Den norske fellesskolen, der alle får en likeverdig og god utdanning, er selve grunnlaget for et samfunn med små forskjeller. Samtidig er skolen også en arena for stor ideologisk kamp mellom høyre- og venstresiden.

Høyresidens ønske om mer privatskoler bryter med sentrale deler av fellesskolens idealer, og representerer et helt annet syn. Ideen om privatskoler er inspirert av høyresidens store markedsøkonom Milton Friedman, som betrakta skolen som hvilket som helst marked. De samme prinsippene som gjaldt i det private næringsliv skulle også gjelde her:

Skolene var såkalte produsenter av utdanning, som skulle konkurrere seg imellom om elevene. Idealet var at konkurranse var skjerpende, og dermed løfte kvaliteten for alle. Veien dit var å innføre fri etableringsrett for skoler, og hver elev skulle få en «sjekk» de kunne bruke på å kjøpe skoleplass. Økt elevtall ville gi mer penger til skolene, og derfor ville de anstrenge seg for å få flere søkere.

Dette skaper en segregert skole, der barn ikke lenger møtes på tvers av samfunnslag.

Et av landene som gikk lengst i å innføre dette var Sverige, ledet an av Høyres søsterparti Moderaterna. På 1990-tallet utviklet Sverige et av de mest markedsstyrte skolesystemene i verden. Privatskoler fikk fri etableringsrett, og frie tøyler til å ta ut utbytte. Pengene skulle komme fra det offentlige gjennom stykkprisfinansiering, der pengene fulgte elevene. Den offentlige skolen skulle nå konkurrere med de private.

Den svenske fellesskolen ble gradvis bygd ned, og i dag går hver 3. elev i vgs på en privatskole. Nå 30 år senere er resultatet alarmerende: de svenske skoleresultatene stuper på internasjonale kåringer og forskjellene i skolen har skutt i været. Den økte konkurransen mellom skolene har ført til karakterinflasjon, men resultatene går nedover[1]. I 2021 omsatte de fire største skolekonsernene for til sammen 20 milliarder svenske kroner, og privatskolene tapper det offentlige for penger. Det som på skrivebordet virka som perfekte teorier, førte i praksis til det motsatte.

I privat næringsliv er ideen bak konkurranse at kun de beste bedriftene overlever, mens taperne går konkurs. Det er ønskelig på konsumgoder som sko, fordi produsentene i markedet leverer varer forbrukerne vil ha til lavest mulig pris. Hvis ikke vil andre bedrifter overta markedsandelene. Problemet er imidlertid at når skoler taper konkurransen mot andre, er konsekvensene for elevene et dårligere utdanningstilbud. Kvaliteten på en skole avhenger nemlig av medelevene som går der, og egne valg påvirker også andre. Foreldrene blir dermed nødt til å posisjonere egne barn, sånn at de kommer på en god skole. Konsekvensen blir at ressurssterke elever søker seg til egne skoler, og man får A- og B-skoler.

Likevel trosset Høyre de faglige rådene og presset gjennom en ideologisk motivert privatisering.

Dette skaper en segregert skole, der barn ikke lenger møtes på tvers av samfunnslag. Når elever først søker seg vekk fra skolen, følger andre etter, og skoler havner i enten positive eller negative spiraler. I kombinasjon med stykkprisfinansiering der penger følger eleven, overføres penger fra de minst til mest søkte skolene. Dette forsterker de negative spiralene ytterligere, der taperne av skolekonkurransen også får minst penger. Likevel er dette skolene der ressursbehovet er størst. Synet på skolen som et konkurransemarked, bryter derfor totalt med fellesskolens idealer om likeverdig opplæring.

Til tross for konsekvensene av det svenske skoleeksperimentet, har Høyre nokså lik tilnærming til privatskoler her i Norge. Selv forsøker de å si at erfaringene fra nabolandet ikke kan overføres hit, fordi Høyre her ikke ønsker at skolene kan ta ut gevinst. Imidlertid er dette standpunktet trolig mer taktisk enn prinsipielt. Sterke krefter i eget parti kjemper for å åpne opp for kommersielle privatskoler, og deres eget ungdomsparti vedtok senest i år å fjerne profittforbudet i skolen. Ellers har de lik prinsipiell tilnærming til privatskoler som sitt svenske søsterparti.

Da de vant valget i 2013 sto det følgende i regjeringsplattformen:

«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet» (side 37.)

Å bevare fellesskolen er en ideologisk kamp som må kjempes igjen og igjen.

Arven etter Høyres regjeringstid er at antall elever i privatskoler gikk fra 17 000 til 28 000, en økning på hele 64%. I 2019 kunne Aftenposten avdekke at Høyre-regjeringen gjentatte ganger hadde overkjørt egne fagfolk, som advarte mot konsekvensen av nye privatskoler. Når en privatskole blir opprettet, tas støtten til privatskolen vekk fra kommunebudsjettene. I mindre kommuner med lite elevgrunnlag, vil derfor en privatskole lett utkonkurrere den offentlige skolen. Derfor fikk de rødgrønne under Stoltenberg-regjeringen endret privatskoleloven, slik at den slo fast at en skole «ikke skal godkjennes dersom opprettelsen vil medføre negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet».

Likevel trosset Høyre de faglige rådene og presset gjennom en ideologisk motivert privatisering. Konsekvensen ble nettopp at distriktsskoler flere steder ble lagt ned – stikk i strid med loven.

Den norske fellesskolen har vært sentral for å sikre et samfunn med små forskjeller, og store muligheter for alle. Mens venstresiden har gått i front for å bevare og styrke fellesskolen, har høyresiden gått i front for å bygge den ned.

Å bevare fellesskolen er en ideologisk kamp som må kjempes igjen og igjen. Heldigvis fikk vi en Ap-regjering i fjor, som slår ettertrykkelig fast lokalpolitikeres rett til å nekte nye privatskoler. Neste korsvei blir valget neste år, der disse lokalpolitikerne skal velges.

[1] Simon Malkenes, Livet bak fasaden i Osloskolen, s. 91