En human og rettferdig robotpolitikk

Du har sikkert lest det før. «1 av 3 jobber vil forsvinne i løpet av de neste tiårene». Eller var det «2 av 3»? Eller var det kanskje «millioner av jobber», som det stod et sted?

Mest sannsynlig har du sett alle disse variantene. Kanskje har du blitt litt lei av det, og klikket deg videre. Det er nemlig ikke måte på hvor mange overskrifter man kan skape ut ifra erkjennelsen av at teknologien utvikler seg raskt og vil påvirke hverdagen vår.

Robotene kommer, liksom. Message recieved.

 

Frykter du for jobben din?

Men registrerer vi egentlig dette budskapet? Er vi naive med tanke på våre egne framtidsutsikter? I en undersøkelse utført av Deloitte kommer det frem at kun 1 av 5 blant unge i Norden frykter at det blir mindre behov for dem i fremtiden som følge av robotisering, automatisering og digitalisering.

I USA er frykten større. En undersøkelse viser at så mange som 4 av 10 amerikanere frykter å miste jobben sin.

Alle amerikanere kjenner noen som har mistet jobben på fabrikken. Deres frykt er helt reell.

Kanskje kan denne forskjellen forklares med de ulike erfaringene vi og amerikanere flest har.

I USA er folk i større grad vant til automatisering av arbeidsplasser. Amerikansk fagbevegelse har sjelden klart å forsvare arbeidernes rettigheter, og utviklingen har gått fra robotisering av jobber, via outsourcing av jobber og nå tilbake til robotisering igjen.

Alle amerikanere kjenner noen som har mistet jobben på fabrikken. Deres frykt er helt reell.

 

Naive nordmenn

Jeg tror likevel dette stikker dypere. Min påstand er at vi i Norge ikke fullstendig makter å ta innover oss rekkevidden av de store teknologiske endringene som er på vei. Vi er naive. Vi tror ikke at de store endringene vil ramme oss. Men det vil de.

Agendas leder Marte Gerhardsen stilte et helt betimelig og krevende spørsmål om dette da hun for et par år siden påpekte at 33 prosent av norske jobber kan være borte i 2030: «Hva betyr det for hvordan vi lever og for fordelingen mellom mennesker?» spurte hun.

 

En revolusjon på gang

Selv har jeg fire år med lærerutdanning bak meg. Jeg har lett for å tro at lærerens plass i klasserommet er ubestridt. «Bli lærer, da er du sikret jobb». Det sies ofte, og jeg har trodd på det. Men selv den troen utfordres nå av en utrolig teknologisk utvikling.

Hvordan sikrer vi menneskets plass opp i alt dette? Hva skal venstresida mene om teknologiutviklingen?

I en artikkel forteller Anthony Seldon ved universitetet i Buckingham at også lærerne kan være skiftet ut innen 10 år. Roboter som kan lese følelser, tolke og tilpasse seg elevene testes ut.

Disse klasseromsrobotenes evne til å skape læring på elevenes premisser vil bli en revolusjon for hvordan vi forstår utdanning.

 

Så hva med mennesket?

Vi kjenner alle en lærer. Men vi kjenner også alle en resepsjonist, en kundebehandler, en eiendomsmegler, en sekretær. Dette er noen av yrkene som er utsatte i fremtiden, heter det i en rapport fra Akademikerne.

Og om du tror helautonome biler ikke vil ha noe å si for alle de som kjører taxi, lastebil, tog, trailerlass og andre doninger i dag – da bør du tenke deg om en gang til.

Vi har blitt for glade i å snakke om viktige, men dog også ganske gamle seiere.

Så hva med mennesket? Hvordan sikrer vi menneskets plass opp i alt dette? Hva skal venstresida mene om teknologiutviklingen?

 

Kjernen i kampen

For å svare på det tror jeg det er nødvendig å erkjenne nederlag på to viktige punkter: Vi har for det første vært bakpå i spørsmål om automatisering og de konsekvensene det vil få for arbeidslivet. I stedet for å forklare, peke framover og å tenke stort, har vi valgt å omtale fremtiden kun i bisetninger. Vi har ikke turt å gå skikkelig inn i materien.

For det andre har vi en fastlåst overbevisning om hva arbeid skal være i fremtiden. Vi har blitt for glade i å snakke om viktige, men dog også ganske gamle seiere.

Kampen for rettighetene til arbeidsfolk handler ikke først og fremst om arbeid, men om frihet.

Vi skal aldri glemme historien vår som frontsoldater i kampen for et anstendig arbeidsliv og velferd til alle, men vi må også minne oss selv om hva som er kjernen i denne kampen.

Kampen for rettighetene til arbeidsfolk handler ikke først og fremst om arbeid, men om frihet. Skal frihet forbli en realitet for alle i en fremtid med flere roboter og færre arbeidere, må vi nå være villige til å tenke nytt.

 

En sak for venstresiden

Mye kan sies om Jeremy Corbyn og hans prosjekt i England, men jeg syns det er klokt av ham å tenke høyt om automatisering og robotisering; “The technology of the digital age should empower us both as workers and consumers, allowing us to co-operate on a scale in a way that wasn’t possible in the past,” sier han.

Det politiske eierskapet til dette saksområdet bør tilfalle venstresiden.

Vær gjerne uenig i Corbyns budskap, men gi ham honnør for å ta i materien. Jeg har vanskelig for å se andre ledende politikere på venstresiden, verken i Norge eller andre steder, være like frampå i dette spørsmålet.

Det er synd. For det politiske eierskapet til dette saksområdet bør tilfalle venstresiden.

 

Tenk de store tankene

Hvis vi er villig til å tenke høyt og dristig om hvordan vi skal sikre menneskets plass i det nye samfunnet, kan vi få skape frihet for folk også i fremtiden. Det er ikke bare noe vi bør gjøre. Det er noe vi må.

Vi må tenke de store tankene. En slik tanke kan være borgerlønn, eller «Universal Basic Income» som det heter.

Vi i Arbeiderpartiet bør være villige til å diskutere spørsmålet om borgerlønn.

Jeg har lenge vært imot denne tanken selv, men sett i sammenheng med den massive automatiseringen som er på vei, mener jeg nå at vi i Arbeiderpartiet bør være villige til å diskutere spørsmålet.

 

Trygghet i en ny tid

En garantert minstelønn til alle landets borgere vil bidra til å skape trygghet i møte med et annerledes arbeidsliv. I løpet av de neste ti årene bør vi ha gjennomført prøveprosjekt i ulike deler av landet.

Frihetspartiene på venstresiden komme på banen. Det haster.

Er vi ikke villige til å diskutere slike spørsmål, skjønner vi heller ikke hvilke utfordringer vi faktisk står foran i årene som kommer.

Det neste politiske prosjektet i Norge må være å sikre at ei fremtid med mindre arbeid fører til mer frihet, ikke mindre. Da må frihetspartiene på venstresiden komme på banen. Det haster.