Hva kan Arbeiderpartiet lære av Labour?

Mens rosene står i brann over hele Europa, blomstrer de i Storbritannia. Labour er på offensiven og lykkes i å skape folkelig – og spesielt ungt – engasjement. Hvorfor det, og hva kan Arbeiderpartiet lære?

Rosepartiene i Storbritannia og Norge tapte hvert sitt valg i 2017, men kurvene peker i ulike retninger. Mens Labour er på offensiven og på vei mot å vinne valg, sliter Arbeiderpartiet.

The Guardian har pekt på digitale ferdigheter, en hær av aktivister, humoristisk sans og en ny politisk visjon som forklaringer på Labours momentum. Folk som knapt har engasjert seg i politikk bruker tid og engasjement som del av en ny og «savvy» folkebevegelse.

Det medlemsdrevne Corbyn-prosjektet har vunnet, det er relativt rolig i partiet.

Labours suksess ser nemlig ut til å komme fra medlemmene. Nye medlemmer og nye former for viral og vital medlemsaktivitet forandrer de politiske spillereglene. På kort tid har medlemsveksten vært uten like i Europa.

Labour har gått fra 190.000 medlemmer i 2014 til hele 552.000 medlemmer i juni 2017. Valget av Jeremy Corbyn som partileder kom fra medlemmene, og nå har medlemmene også blitt det viktigste politiske redskapet i kampen for regjeringsmakt.

Dugnad og aktivisme som politiske verktøy

Labour-aktivist var et ukjent ord for et par år siden, nå driver de på i tusentall.

Partiet tester ut og lykkes med nye metoder for politisk kommunikasjon og aktivisme, de får oppmerksomhet og vinner dagsorden i sosiale medier, trekker store menneskemengder til stjerneshowaktige eventer og bruker telefonbanker og dør-til-dør-aksjoner effektivt.

Det nyeste grepet til Labour er å bygge opp nabolagsenheter (community organizing units). Labour vil bruke styrken i egen organisasjon til dugnadsarbeid, leksehjelp, fritidsaktiviteter. Slik skal velgere og lokale opinionsdannere forstå at det politiske engasjementet til partiet er ekte, nært og troverdig.

Dessuten skaper slike nye former for medlemsaktivitet meningsfulle oppgaver og ansvar for flere medlemmer. Nå kan også de som er flinke med hendene og god på omsorgsarbeid gjøre noe for partiet, ikke bare de som er gode på å gå i møter, lese saksfremlegg og holde innlegg.

Samlet Labour?

Mange etablerte politikere så på Corbyn som en tufs og en tåpe, et marxistisk gufs fra en svunnen tid. Medlemsopprøret med valget av Corbyn som partileder skapte splittelse og furore i Labour, men nå virker det som det har lagt seg.

Det medlemsdrevne Corbyn-prosjektet har vunnet, det er relativt rolig i partiet. Den sterkeste forklaringen er nok at ”its hard to argue with success”, men dette bygger også på at Corbyn-leiren aksepterer spillereglene og i liten grad driver hevntokt mot tidligere Corbyn-kritikere.

Men May har mislyktes med sin Solberg-strategi, på grunn av Labours metode.

Politisk har Labour blitt et langt tydeligere venstresideparti enn under Tony Blair, men politikken er stort sett den samme som Arbeiderpartiets. Men akkurat som i Norge er det nok av spørsmål som kan rive enigheten i filler. Partiet må håndtere Brexit, og innvandringsspørsmålet er en rød klut.

Corbyns person og prosjekt har fra starten av blitt latterliggjort og rakket ned på av mainstream media, og lenge så det elendig ut på meningsmålingene. Men med egen medlemskraft har partiet lykkes i å kapre problemformuleringsprivilegiet, og dermed sette fellesskapsløsninger, boligpolitikk og kritikk av global rovkapitalisme øverst på dagsorden.

Konservativt rot ikke forklaringen

Splittelsen og rotet hos de konservative med Theresa May og Boris Johnson i spissen blir nå brukt som forklaring på Labours suksess av flere kommentatorer. Men så enkelt er det ikke. Theresa May har fra starten på sin statsministerperiode i juni 2016 forsøkt å følge akkurat den samme oppskrifta som Erna Solberg – en arbeidervennlig høyrepolitikk.

I sin innsettelsestale tok hun et oppgjør med ulikhet, og slo fast at hennes regjering skulle prioritere arbeidere, ikke de mektige, rike og privilegerte. Den venstreorienterte avisen The Guardian kalte dette «den mest radikale talen fra en konservativ statsminister siden John Major drømte om et klassefritt samfunn».

Men May har mislyktes med sin Solberg-strategi, på grunn av Labours metode. Det må vi i Arbeiderpartiet lære av.