FOTO: Andy Miah/Flickr cc

Har Corbyn en sjanse likevel?

Outsiderrollen til Jeremy Corbyn er blitt et trumfkort.

Det var spilt opp som datoen hvor Jeremy Corbyns venstrepopulisme skulle få nådestøtet. Kort tid før parlamentsvalget 8. juni, er bildet et annet. Meningsmålingene spriker betydelig, men hovedtendensen er de enige om: Et krystallklart forsprang til Theresa Mays hard Brexit og strong and stable leadership er blitt et jevnere løp mellom de konservative og Labour.

Hvordan kom vi hit?

For å svare på det spørsmålet, kommer vi ikke utenom Corbyn selv. Av samtlige opposisjonsledere etter krigen, er han trolig den det er vanskeligst å se for seg som statsminister. Han lar seg ikke uten videre sammenligne med noen sosialdemokratisk leder av renommé i Europa heller. Corbyn er noe for seg selv, og det har ikke akkurat vært ansett som et kompliment.

I Underhuset har han vært kjent som en stabeis og rebell.

I et land som er intenst opptatt av sterkt lederskap, er det ikke noe konkurransefortrinn å ha tilbrakt en hel politisk karriere uten vesentlige verv i verken parti eller parlament. Når sant skal sies, har Jeremy Corbyn vært mer opptatt av gatas parlament, som deltager i bevegelser og demonstrasjoner mot privatisering og velferdskutt, for atomnedrustning, og mot amerikansk krigføring, britisk herredømme i Nord-Irland og Israels behandling av palestinerne.

I Underhuset har han vært kjent som en stabeis og rebell, med et politisk verdisett som sto lengre og lengre fra «moderniseringen» og sentrumsorienteringen som fant sted i partiet og som Tony Blair ble fremste eksponent for.

Prime Minister Theresa May attended the Commonwealth Day service at Westminster Abbey on 13 March 2017. foto: Jay Allen/Flickr cc
Statsminister Theresa May på vei inn i Westminster Abbey. Foto: Jay Allen/Flickr cc

At Corbyn skulle gå direkte fra utenforskap til lederskap i partiet i 2015, var en liten revolusjon. Endringer i ordningen for ledervalg i Labour gjorde det mulig. Tidligere var valget tuftet på et tredelt valgkollegium der lik tyngde var tillagt (a) parlamentsgruppen, (b) partimedlemmer og (c) medlemmer i fagforeninger og andre organisasjoner med erklært Labour-tilknytning.

Valgordningen var absurd i sin kompleksitet, men den sikret en slags maktbalanse mellom ulike hensyn. Da Ed Miliband slo bror David på målstreken i 2010 ved hjelp av støtten fra den siste gruppen, ble legitimiteten så mye av et problem at Miliband gikk inn for en enkel, men radikal endring: valg gjennom uravstemning blant alle partiets medlemmer.

Outsiderrollen til Corbyn er blitt et trumfkort.

Slik ble spiren satt for en venstreorientert mobilisering som gjorde Jeremy Corbyn til partileder og Labour til det største partiet i Europa i uoffisielle medlemstall. Partiet har passert en halv million medlemmer etter en formidabel vekst. Sist det konservative partiet publiserte sine medlemstall, var de på omkring en tredel av Labours nåværende.

Men medlemsoppslutning er ikke det samme som suksess ved valg, og det er også hva Corbyn og hans allierte har fått høre. Lite har tydet på noe større gjennomslag hos britiske velgere, og partilederen selv har hatt historisk lav uttelling når britiske meningsmålere spør hvem det festes størst tillit til som potensiell regjeringssjef (og dermed ansvarlig for nasjonens sikkerhet så vel som finanser).

Etter Brexit-avstemningen, hvor Labour i praksis stilte seg på sidelinjen, gjorde parlamentsgruppen sitt forsøk på mytteri. Sist høst var imidlertid Corbyn gjenvalgt som partileder mot utfordreren Owen Smith.

nyhetsbrevet

Nå står vi altså her, i en situasjon hvor et sted mellom 30 og 40 prosent av britiske velgere vil stemme på Corbyn og Labour, og hvor avstanden opp til Theresa May og de konservative har minket fra over 20 prosentpoeng til et sted mellom 3 og 10, ifølge de stadig sprikende målingene.

Outsiderrollen til Corbyn er blitt et trumfkort. I et valg verken han eller partiet etterspurte, har han fortsatt med det han ellers gjør: å holde folkemøter ute i det fri og diskutere brødpolitikk. I de diskusjonene har han fremstått som en politiker på hjemmebane, sammenlignet med statsminister May.

Men disse velgerne har Labour i alle tilfelle vanskelig for å nå.

Det har hjulpet at valgkampen har handlet mer om hjemlig politikk enn om Brexit og statsmannskunst. Labour har et valgprogram som har truffet akkurat der Corbyn egne tilhengere håpet. Å renasjonalisere jernbanen og avvikle skolepengene for høyere utdanning, er enkeltpunkter som har stor oppslutning. Skatteforslagene er som man vil forvente av et venstreorientert parti med et retningsskifte som mål. Om velgerne oppfatter dem som realistiske, er et mer vesentlig spørsmål.

Labour bærer en tung arv fra sin forrige regjeringsperiode, da voksende statsgjeld sto igjen etter finanskrise og økte offentlige kostnader.

Hos en del velgere er da også Labour – i sin nåværende innpakning og med Corbyn som leder – uspiselige. Geografisk gjelder det store deler av det sørlige England, utenfor de store byene. Sosialt gjelder det især de delene av middelklassen som har Daily Mail på kjøkkenbordet, er ansatt i privat sektor og har troen på økonomisk stabilitet, tradisjon og moral.

Men disse velgerne har Labour i alle tilfelle vanskelig for å nå. Tony Blairs suksess ved sine to første valg som partileder (1997 og 2001), er unntaket som bekrefter regelen. Det siste tiåret har brakt til syne en stadig tydeligere kløft mellom to politiske leire med lite grensekryssing imellom.

jeremy corbyn foto Garry Knight flickr cc
Kan Jeremy Corbyn vinne likevel? Foto: Garry Knight/Flickr cc

Stereotypisk fremstilt er den ene leiren befolket av unge mennesker bosatt i storbyen. De er høyt utdannede, komfortable i møte med teknologisk endring og med nokså åpne grenser for både mennesker, varer og tjenester. Og av etnisk opphav er det mange i denne gruppen som ikke er hvite briter. I den motsatte leiren er godt voksne velgere uten høyere utdanning, som ser innvandring og endringer i teknologi og arbeidsliv som en trussel mot egen velferd.

Samtidig er de også mer kritiske til en mer liberal samfunnsorden, illustrert  gjennom likekjønnet ekteskap, forfall av tradisjonelle kjønnsroller, forvitring av nasjonale tradisjoner osv.

Labour står på sin side i en spagat mellom grupper med forskjellige interesser.

Brexit-avstemningen kan ganske presist forstås gjennom denne inndelingen. Men partipolitisk er bildet mer komplisert. Verken Labour eller de konservative passer helt og fullt med stereotypiene for Remain eller Leave. Labour har en stadig sterkere posisjon i byene og forankring hos unge, utdannede med variert etnisitet. Men Labours velgere er jo ikke bare EU-vennlige, høyt utdannede kosmopolitter.

Partiet har – eller har hatt – en slags hevd på arbeiderklassevelgere nord i landet. Ved forrige valg var lekkasjen stor til det EU-skeptiske og høyrepopulistiske UKIP, og ved Brexit-avstemningen landet mange i nord på Leave. Hvor går disse velgerne nå?

De konservative gjør et målrettet forsøk på å fange denne gruppen gjennom lovnader om stødig lederskap, streng innvandringspolitikk og målrettet velferd til de som trenger det mest. Labour står på sin side i en spagat mellom grupper med forskjellige interesser og verdisett, bak den felles overskriften om et mer rettferdig samfunn.

Britene fikk et parlamentsvalg ingen hadde ventet nå.

Mye tyder på at det seneste oppsvinget i Labours favør, er skjørt, ikke minst fordi det forutsetter høyere fremmøte blant partiets «naturlige» velgere enn hva som har vært tilfellet ved de siste to valgene. Aller mest gjelder det unge. Oppslutningen om Labour er høyest i de yngste velgergruppene, deretter gradvis synkende. Valgdeltagelsen er på sin side jevnt stigende med alder.

I aldersgruppen 18-24 år hadde Labour 43 prosent oppslutning ved siste valg, mot 27 prosent for de konservative. Blant velgere over 65 var forholdet det motsatte og vel så det: 47 prosent støtte til de konservative, mens 23 prosent stemte Labour. Og i denne øverste aldersgruppen var valgdeltagelsen 78 prosent, i den yngste gruppen lå den på fattigslige 43 prosent.

Britene fikk et parlamentsvalg ingen hadde ventet nå. Det har blitt et langt mer spennende valg enn ventet, etter en valgkamp som har unnsluppet Theresa Mays regi. Blir det også valgkampen som snudde Labours påståtte kurs mot solnedgangen og gjorde en gammel raddis til… vel, hvem vet?

Fredag 9. juni har vi svaret.

nyhetsbrevet