Hvor er Malcolm Bidali?

Den femte mai ble den kenyanske sikkerhetsvakten Malcolm Bidali arrestert av qatarske myndigheter. Bidali er en forkjemper for migrantarbeideres rettigheter, og har publisert historier fra kollegaenes hverdag på nett under pseudonymet Noaharticulates.

Qatarske myndigheter hevder at det ikke var aktivismen som førte til arrestasjonen, men at det var et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Dette fremstår som et dårlig skjult forsøk på å avlede oppmerksomhet fra elefanten i rommet: uten ytrings- og organisasjonsfrihet kan ikke reformene av arbeidslovgivningen lykkes.

Disse arbeiderne er svært sårbare, både i møte med den qatarske staten og de multinasjonale selskapene de ofte jobber for.

«S jobber 12 timer om dagen. Han får ikke betalt overtid for de ekstra fire timene. Han tjener 1250 qatarske rijaler (2800 kroner) i måneden.»

«I fjor, på tross av forbudet mot å arbeide spesifikke timer om sommeren var Q pålagt å stå ute i den brennende heten for å kontrollere trafikken i et travelt veikryss, slik at Mshreib-trikken kunne gjennomføre testing og øvelser. Det var bokstavelig talt forbudt for ham å være ute på den tiden, men likevel, der sto han.»

Dette er to av de små, men sterke fortellingene Bidali har delt fra hverdagen til sikkerhetsvakter i Qatar. Korte i formen, men avslørende om hverdagen for migrantarbeidere og hvordan nye bestemmelser ikke blir respektert. Mshreib-prosjektet, som flere av arbeiderne i Malcolms fortellinger jobber for, er i tillegg et semi-statlig prestisjeprosjekt som forventes å være et eksempel på hvordan arbeidernes rettigheter skal tas på alvor, ikke det motsatte.

Av de rundt 3 millioner innbyggerne i Qatar, er opp mot 90 prosent statsborgere i et annet land. 70 prosent av disse jobber i lavtlønnsyrker, som for eksempel anleggssektoren. De bygger fotballstadionene, hotellene supporterne skal bo på og t-banen som skal kjøre dem mellom kampene i det svært kompakte mesterskapet.

Disse arbeiderne er svært sårbare, både i møte med den qatarske staten og de multinasjonale selskapene de ofte jobber for. De problematiske arbeidsforholdene i Qatar og omkringliggende stater finner sin grobunn i det utskjelte kafala-systemet, som delegerer statens ansvar for migrantarbeidere til arbeidsgiver, og dermed gjør arbeidstakere maktesløse om arbeidsgiver utnytter systemet.

I korte trekk er systemet en ekstrem versjon av kontraktsbaserte visum, hvor en sponsor (arbeidsgiver) er ansvarlig for arbeidstakers opphold i landet. Oppholdstillatelsen er dermed knyttet direkte til arbeidsgiver, som igjen har enkelte plikter ovenfor arbeidstaker, men få insentiver til å innfri disse på grunn av det svært skjeve maktforholdet.

Da oppholdstillatelsen fortsatt er knyttet direkte til arbeidsgiver, har arbeidsgiver likevel fortsatt stor makt over arbeidstakers livssituasjon.

I ytterste konsekvens legger systemet til rette for kontroll over bevegelsesfriheten til arbeidstakeren: når oppholdstillatelsen ligger hos arbeidsgiver, kan arbeidsgiver uten foranledning oppheve denne og gjøre arbeidstakerens opphold ulovlig. Tidligere har migrantarbeidere behøvd et såkalt «exit-visum» fra arbeidsgiver for å forlate landet, og et «no objection-sertifikat» for å skifte arbeidsgiver.

De siste årene har Qatar igangsatt en rekke reformer med mål om å styrke migrantarbeideres stilling. Reformene har blitt iverksatt etter massivt internasjonal press som følge av økt kritisk oppmerksomhet i forbindelse med det kommende fotball-VM, og de har skjedd i tett samarbeid med de samme internasjonale organisasjonene som har kastet kritisk lys over forholdene i landet.

Disse reformene kan deles i to overordnede grupper. De første reformene, igangsatt fra 2015 og fremover, kan beskrives som mer «overfladiske» reformer og inkluderer innføring av minstelønn, regulering av arbeidstid (særlig i de varme sommermånedene), forbud mot konfiskering av pass, og lignende. Disse reformene er viktige, men legger ikke opp til grunnleggende endringer i systemet som er selve roten til problemet.

Den andre gruppen er strukturelle reformer som har kommet senere, og som først i år er implementert fullt ut. I motsetning til tidligere lovendringer som gir arbeidstaker visse rettigheter innenfor det eksisterende systemet, er de senere reformene rettet mot roten av problemet. Det utskjelte «exit-visumet» og «no objection-sertifikatet» er fjernet, og arbeidstaker kan melde utvandring og jobbskifte direkte til myndighetene.

Hittil er ingen blitt straffet for brudd på de nye bestemmelsene, selv om mange store, multinasjonale selskaper ikke vist seg særlig tilpassingsvillige.

Da oppholdstillatelsen fortsatt er knyttet direkte til arbeidsgiver, har arbeidsgiver likevel fortsatt stor makt over arbeidstakers livssituasjon. Sies oppholdstillatelsen opp, for eksempel hvis arbeidsgiver melder arbeidstaker som «rømt»(!), står sistnevnte i en svært sårbar posisjon.

Rettighetsorganisasjoner og lokale aktivister peker på at særlig de siste strukturelle reformene er et stort steg i riktig retning, som gir Qatar et forsprang sammenliknet med nabolandene, men at selve sponsorsystemet må bort. Qatar har også erklært at de siste reformene er første steg, og det er håp om at oppholdstillatelse flyttes fra arbeidsgiver til staten på sikt. Sammenliknet med situasjonen for bare få år siden, har de formelle rettighetene til arbeiderne blitt styrket betraktelig.

Over hele linja er det imidlertid svært mye som gjenstår på implementeringen av de nye lovene. Systematiske brudd på bestemmelsene for minstelønn, arbeidstid og andre kritikkverdige forhold, er bredt dokumentert, blant annet av fotballbladet Josimar – og av Malcolm Bidali.

Hittil er ingen blitt straffet for brudd på de nye bestemmelsene, selv om mange store, multinasjonale selskaper ikke vist seg særlig tilpassingsvillige. Myndighetene har på sin side hittil vist liten vilje til å følge opp at lovene blir fulgt. Tjenester som rettighetsinformasjon på mange språk rett på mobilen, blir dermed som et plaster på et skuddsår.

Malcolms arrestasjon, og påfølgende manglende åpenhet om anklagene mot han fra myndighetene, tolkes av lokale aktivister som et tegn på at hans kritiske stemme ikke tolereres.

De siste, systemorienterte reformene har stort potensial, og særlig hvis de følges opp med enda mer flytting av makt vekk fra arbeidsgiver. Samtidig er utbyttingen av arbeidere i Qatar ikke bare muliggjort av lokale reguleringer, men et resultat av det globale kapitalistiske systemet. Fra lokale rekrutteringsbyråer i avsenderland, via fattige stater som ønsker sysselsatte borgere og multinasjonale bedrifter med tilslørende selskapsstruktur, er det svært mange som ikke tjener på styrkede rettigheter for migrantarbeiderne, lenge før det blir den qatarske statens ansvar.

Det er heller ikke noen automatikk i at avviklingen av kafala-systemet erstattes av et system som ivaretar migrantarbeideres rettigheter på en god nok måte.

For at reformene skal lykkes, er det derfor essensielt at elefanten i rommet adresseres. Så lenge migrantarbeidere mangler grunnleggende organisasjon- og ytringsfrihet, vil ikke et system kunne virke for å beskytte migrantarbeidernes interesser. Qatar hadde, frem til Malcolms arrestasjon femte mai, ingen samvittighetsfanger.

Selv om ikke aktiv undertrykkelse av ytringsfrihet foregår i utstrakt grad, står denne i realiteten svakt. Qatarske arbeidere demonstrerte mot arbeidsforholdene i den britisk-styrte petroleumsindustrien på 50-tallet, og har sikret seg rett til å danne fagforeninger. Migrantarbeidere har ikke denne retten, og med den underliggende trusselen om deportasjon og oppsigelse, er heller ikke ulovlig streik en reell mulighet for mange.

Hva som skjer med Malcolm Bidali vil være en klar indikasjon på hvilken side Qatar velger.

Malcolms arrestasjon, og påfølgende manglende åpenhet om anklagene mot han fra myndighetene, tolkes av lokale aktivister som et tegn på at hans kritiske stemme ikke tolereres.

Det er verdt å merke seg at dette skjer kort tid etter arbeiderprotester mot selskaper som ikke oppfylte arbeidernes lovfestede rettigheter, og hvor myndighetene viste lovende tendenser ved å gripe inn på migrantarbeidernes side. Hvis Qatar mener alvor, må de ta side med arbeiderne når selskapene motsetter seg reform, og la migrantarbeiderne selv få fortelle åpent om egen situasjon.

Hvorvidt Qatar lar arbeidsmigrantene selv komme til ordet, er til syvende og sist det som avgjør om reformene kan føre til fundamental endring i maktbalansen og dermed reelle rettigheter for migrantarbeiderne, eller ikke. Hva som skjer med Malcolm Bidali vil være en klar indikasjon på hvilken side Qatar velger.