Identitetspolitikkens farer

I denne brevutvekslingen skal vi blant annet diskutere norsk kulturkamp, identitetspolitikk og hva som er galt med den offentlige samtalen. Jeg vil begynne med det vi kaller identitetspolitikk, ettersom den er hjørnestenen både i kulturkampen og i den noe dysfunksjonelle samtalen. Da må vi begynne med en form for definisjon, så vi vet hva vi diskuterer. Og litt bakgrunn.

Identitetspolitikk er et notorisk fuzzy begrep, men den amerikanske forfatteren Jonathan Rausch mener det handler om «politisk mobilisering organisert rundt karakteristikker som rase, kjønn og seksualitet, i motsetning til rundt politisk parti, ideologi eller økonomiske interesser». Dette er en passe bred definisjon for vårt formål.

Om et begrep betyr alt, så betyr det ingenting.

Noe vil nok påstå at all politikk er identitetspolitikk. De vil for eksempel si at din rolle i økonomien, at du for eksempel tilhører «arbeiderklassen», er en identitet så god som noen, og at klassekamp er identitetskamp. Da forsvinner imidlertid poenget med begrepet. Om et begrep betyr alt, så betyr det ingenting. Slike identiteter er dessuten flytende. Selv har jeg vært murer, selger, student, universitetslektor, vekter og forfatter. Det vi tenker på når vi snakker om identitetspolitikk i 2020 er ikke slike flytende tilstander, men de mer permanente trekkene ved oss mennesker.

 

Vi var må vei mot mål…

Av de mer skadelige variantene er den rasebaserte identitetspolitikken. Den har siden andre verdenskrig boblet under overflaten i vestlige samfunn, spesielt i USA, og da i form av en hvit versjon. De siste tiårene har den trygt og jevnt blitt mindre utbredt.

Det finnes riktignok dem som mener at det ikke har skjedd noen bedringer i raserelasjoner i Vesten over de siste tiårene. For å få dette til å gå opp, må man imidlertid overse alle realiteter, hele den politiske utviklingen og de fleste relevante undersøkelser som finnes. Man må også påstå at venstresidens gamle bevegelser har kommet og gått uten den minste lille effekt på samfunnene våre, og det er intet mindre enn frekt.

Dette var identitetskamp for å komme bort fra identitetspolitikk!

Vi var altså på vei til at sted hvor rase – les gjerne «hudfarge» – ikke lenger skulle bety noe. Vi var nok ikke i mål, men vi nærmet oss. Det var også dette som var idealet. Det kjente sitatet fra Martin Luther King uttrykte hele den underliggende filosofien bak den bevegelsen han var en del av: Folk skal ikke dømmes etter hudfarge, men etter deres individuelle karakter. Dette var identitetskamp for å komme bort fra identitetspolitikk!

 

Gamle idealer faller

Så har to ting skjedd: Den etniske og kulturelle blandingen skyter for det første fart i Vesten. Som professor Francis Fukuyama og flere andre har påpekt, er det mange dype identitetsmarkører som betyr lite i homogene samfunn. Når samfunnet blir mindre homogent, får de mer å si, og våre samfunn er nå langt fra så homogene som de var for bare noen få år siden. Denne utviklingen har gått med en hastighet som det er vanskelig å finne historisk presedens for.

 

 

Samtidig, og for det andre, har den venstrevridde varianten av identitetspolitikk eksplodert og sprengt seg ut av akademia, der den oppsto. Plutselig er det ikke lenger bra å se bort fra hudfarge. Hudfarge er nå det første man skal se etter når man møter andre. Alt annet er nå å overse deres identitet, som er det viktigste ved dem.

Dermed faller det gamle idealet. Det endelige beviset på denne filosofiske omvendingen finner vi i det faktum at Kings sitat ikke engang lenger er målet, men en rasistisk mikroaggresjon som ikke bør brukes.

 

Farlig for Europa og Norge

Det mest paradoksale ved dette er at slikt nå kommer fra folk som påstår seg å være bærere av arven fra de gamle bevegelsene. Hvem har vi da til å stå imot rasemessige inndelinger? Det samme ser vi skje også når det gjelder andre identitetsmarkører, som kjønn og seksuell legning, samt religion i ganske stor grad.

For meg er det urovekkende at dette nå har kommet over Atlanterhavet i full fart, og har fått fotfeste i Norge skremmende fort. Det er nemlig her i Europa det virkelig kan gjøre stor skade. Det er vanskelig å finne noe som er mer splittende – og det langs farligere linjer – enn det å skille folk på harde identitetsmarkører.

Identitetspolitikk er nedbrytende fordi den skiller folk fra hverandre basert på uforanderlige identitetsmarkører.

Her i Europa er vi midt i et enormt eksperiment i form av store demografiske omveltninger, og forskjellene mellom kulturene vi forsøker å blande er adskillig større og sterkere enn i USA. Den identitetspolitiske tankegangen fører nærmest garantere til at integreringsprosjektet hos oss feiler, og det er farlig.

Et av tegnene på dette finner vi i den offentlige samtalen vår. Man finner det blant annet i påminnelsen om å «holde seg i sin egen fil». Hvilke trekk ved samfunnsutviklingen man skal få lov til å mene noe om avhenger her av din farge og etniske og religiøse bakgrunn. Enhver som leser denne teksten, kan komme med forslag til hva som er mer nedbrytende for en åpen samtale enn dette. Som professor Timothy Garton Ash ved Oxford minner oss om, er den åpne samtalen også viktigere enn noen gang før.

 

Verst for venstresiden

Dagens gjeldende identitetspolitikk er altså nedbrytende fordi den skiller folk fra hverandre basert på uforanderlige identitetsmarkører.

Det er liten tvil om at den siden av politikken som tar mest skade av dette, er den til venstre. Etter det siste valget i Storbritannia tweetet den glimrende statsviteren Yascha Mounk en setning som han ville at vi alle skulle si høyt mange ganger for oss selv: Høyrepopulisme vinner alltid over venstrepopulisme. Høyrepopulisme vinner alltid over venstrepopulisme. Gjenta det gjerne med meg en ekstra gang: Høyrepopulisme vinner alltid over venstrepopulisme.

Det samme mener professor Sheri Berman gjelder for identitetspolitikken, og jeg er rimelig sikker på at hun har rett.

Det er vanskelig å finne mer effektivt nedbrytende faktorer enn splittelse basert på uforanderlige identiteter.

Særlig er det sosialdemokratiske prosjektet avhengig av et dypt samarbeid og en generell samfunnstillit så høy at den alltid balanserer på en knivsegg. Som professor Paul Collier sier, er det et stort problem om vi har harde, skarpe identiteter som skille oss ad innenfor det samme ordningsnivået, i dette tilfellet nasjonalstaten. Det er jo innenfor dette nivået det sosialdemokratiske prosjektet lever. Det er også her det kan brytes ned, og det er vanskelig å finne mer effektivt nedbrytende faktorer enn splittelse basert på uforanderlige identiteter.

For fremtiden til det liberale, likhets- og tillitsbaserte samfunnets skyld er det derfor tvingende nødvendig at vi slår bøtter med kaldt vann over denne identitetspolitikken nå. Er det identitetspolitikk man vil ha, kan det nemlig fort bli identitetspolitikk man får.

Man kan imidlertid ikke bare få sin variant. Svar vil komme. Og det kan gå fryktelig galt.

 

Anja Slettelands svar til Espen Goffeng ble publisert torsdag 23. januar. Les det her.