Hva er det som skjer? Har jeg gått glipp av en invite på Face fra hvite, heterofile menn i tjueåra?
22. august presterte Fredrik Juel Hagen, sentralstyremedlem i Fremskrittspartiets Ungdom, i Agenda Magasin å legge seg vannrett i forsvarsposisjon etter at Andrea Sjøvoll, leder i Sosialistisk Ungdom, i et intervju med samme nettmagasin fortalte hva som irriterer henne ved norsk samfunnsdebatt:
“At de som virkelig trenger et talerør, ikke får det. Det være seg kvinner, minoriteter, marginaliserte grupper og ungdom – stemmer som virkelig ville løftet debatten og gjort den mer mangfoldig. Mens hvite, heterofile menn som allerede er på toppen av haugen, får ubegrenset med plass.”
Hersker og bestemmer, og til og med undertrykker. I 2017. Sykt, men sant.
På toppen av næringskjeden sitter vi der. To nordmenn i midten av tjueåra, heterofile – som om det har noe å si – og hvite, bare for å poengtere at vi sitter der. På toppen av haugen, altså. Og menn, selvfølgelig. Det må vi ikke glemme. At vi er menn. For å understreke hvor vi hører hjemme, liksom.
Men så kommer veiskille. Eller det stedet hvor vi to hvite, heterofile menn i midten av tjueåra setter oss på forskjellig gren i toppen av det skyhøye treet vi er i. Hvor jeg setter meg på den ene siden og er nikkende enig i det Andrea Sjøvoll sier, mens Fredrik Juel Hagen legger seg over hele den andre grenen i en forsvarsposisjon i ekte Frp-ånd. For å bevare sin bås. En bås både Fredrik Juel Hagen og jeg er en del av. Den hvite, heterofile båsen for oss som er i midten av tjueåra.
Hvorfor? Hva er det som skjer? Har jeg gått glipp av en invite på Face fra hvite, heterofile menn i tjueåra? For dette er jo egentlig en utrolig unødvendig debatt å ta, derfor skal jeg være enkel, kort og så presis som jeg bare klarer. Historisk sett har vi hvite, heterofile menn alltid vært på topp. Vi har styrt skuta. Kapteinen. Vi har bestemt, herska og undertrykt. Og ennå er det sånn at vi er på topp. Hersker og bestemmer, og til og med undertrykker. I 2017. Sykt, men sant.
Det er bare greit å vente med å snakke til man vet hva man snakker om.
Derfor mine gode bås-kamerat, er det så utrolig viktig at vi slipper andre stemmer til. Andre som kan snakke for sin egen posisjon i samfunnet. Jeg vet jo ikke hvordan det er for kvinner eller minoriteter i ulike saker og scenarioer, derfor må vi spørre de. Lytte til de. Og la de snakke. Fritt. Og uavbrutt. På den måten kan kanskje både du og jeg lære noe. Vi kan enklere forstå. For vi kan jo aldri forstå, hverken du eller jeg, hvordan det er å være i en annen bås enn den som er for oss hvite, heterofile menn.
Og det er jo ikke akkurat sånn heller at meninger som kommer fra oss hvite, heterofile menn ikke vektlegges. Jeg foreslår derfor at hvis ditt mål er å bli en politiker, kan det være lurt å snakke med folk, og ikke bare om dem. Unngå slike unødvendige debatter. Og være ydmyk for din posisjon. For det er ikke sånn at din eller min stemme er ubetydelig, det er bare greit å vente med å snakke til man vet hva man snakker om.
Hilsen ydmyk, hvit og heterofil mann i midten av tjueåra.
Kommentarer