Klimapolitikkens sterke motkrefter

Lite tyder på at de norske CO2-utslippene vil bli redusert med 40 prosent innen 2030, slik Stortinget har vedtatt. Vi styrer mot brudd på Paris-avtalens mål om å begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 grader. Hvorfor sliter vi sånn med å løse klimakrisen?

Interessekonfliktene i klimadebatten blir ofte fremstilt som utelukkende økonomiske, eksempelvis ved at noen vil ha mer oljeboring for å få mer penger til skoler og sykehus, mens andre vil stoppe oljebransjen og kutte de nasjonale klimagassutslippene.

Distansen til konsekvensene av global oppvarming kan gjøre oss handlingslammet.

Denne (svært forenklede) konflikten eksisterer og skal ikke undervurderes, men er langt fra den eneste motsetningen i klimapolitikken.

Ser vi bak de åpenbare økonomiske og geopolitiske forholdene, og vender blikket innover mot oss selv, ser vi at vår egen hjerne ofte hindrer oss i å ta kloke klimavalg. Menneskehjernen er kanskje det mest avanserte organet som finnes.

Vi bruker den til å resonnere, vurdere og avgjøre hvilke handlinger vi skal foreta oss. Likevel gjør hjernens utilstrekkelighet det vanskeligere å lykkes i klimakampen. Den er ikke bygget for denne type utfordringer.

Distansen til konsekvensene av global oppvarming kan gjøre oss handlingslammet. Stigende havnivå rammer øyer i Stillehavet, kraftigere orkaner rammer det amerikanske kontinentet og i Asia, og mindre jordbruksareal rammer fattige bønder sør for ekvator.

Virkemidlene må derfor overleve valg.

Per Espen Stoknes skriver godt om denne utfordringen i boken Hva vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Klimaendringene er også distansert i tid – de virkelig store konsekvensene er her først om noen tiår.

Denne distansen i tid og sted blir noen ganger utfordret, for eksempel i perioder med usedvanlig høye temperaturer. NITOs undersøkelse (Nationen 7.9) viser at rundt 15 prosent av oss ble mer overbevist om at klimaendringene er menneskeskapte etter den varme sommeren.

Problemet er bare at hjernen vår glemmer fort – når kaldt regn pøser ned neste sommer er nok klimaendringene det siste vi tenker på.

Kortsiktighet er kanskje den sterkeste motkraften mot klimahandling hjernen vår har utstyrt oss med. Det er de langsiktige virkemidlene som preger klimapolitikken, fordi det er store strukturelle grep som gir stor gevinst i utslippssammenheng.

Faktum er at utslipp fra den norske bilparken har økt med 28 prosent siden 1990.

Ta bedre byplanlegging som eksempel. Det reduserer transportbehovene om fem eller ti år. Virkemidlene må derfor overleve valg. Dette krever politisk disiplin som noen ganger er fraværende.

I Bergen har de fleste partiene gått i bresjen for utbyggingen av Bybanen. Suksessen er enorm, med dobling av antallet kollektivreisende, mindre bilkøer og renere luft. Nå skal banen bygges videre, og halvparten av kostnadene blir dekket lokalt med bompenger.

Det er ikke populært, og Bergen Høyre er nå usikre på om banen skal bygges videre. Resultatet av Høyres populistiske vingling er usikkerhet om en av landets største suksesshistorier innen bærekraftig byutvikling og transport.

Hensynet til vår egen lommebok er en sterk motkraft i klimapolitikken. Jeg har forståelse for motstanden mot bompenger. Vi burde finansiere kollektivprosjekter og nye veier på en helt annen måte. Per i dag har vi ikke gode alternativer, men på sikt må vi få på plass en mer rettferdig veiprising.

Det største problemet med bompenger er likevel at de fungerer. I de mest kø- og forurensingsbelastede byområdene svir det skikkelig i lommeboken om du skal kjøre dieselbil til og fra jobben. Hva gjør dette med holdningen til andre miljøtiltak? Det er nærliggende å tro at frustrasjon over bompenger også skaper mange motstandere av en mer offensiv klimapolitikk generelt.

Derfor er det så viktig at vanlige lønnsmottakere får noe igjen for innsatsen. Arbeiderpartiet foreslo i sitt alternative statsbudsjett for 2018 å senke inntektsskatten for all inntekt under 750 000 kroner. Partier som vil øke klimaavgiftene er nødt til å gi noe tilbake til de som sliter med økte utgifter. Hvis ikke mister klimakampen fullstendig legitimitet.

Klimakampen krever politisk langsiktighet og personlig standhaftighet.

Bagatellisering er en annen motkraft som blir strategisk benyttet av klimaskeptikere og politikere som vil motarbeide gode klimatiltak.  «Den norske bilparken står for 0,1 prosent av utslippene fra alle verdens biler!» Hørt det før? Denne typen påstander florerer på sosiale medier, og blir villig delt av dem som har som formål å bagatellisere våre utslipp.

Faktum er at utslipp fra den norske bilparken har økt med 28 prosent siden 1990. Rundt regnet kommer 20 prosent av norske CO2-utslipp fra veitrafikken – om lag 10 millioner tonn CO2.

De som har økonomiske eller politiske interesser i å opprettholde disse utslippene kommer til å fortsette å fortelle oss at de norske utslippene er for en bagatell å regne «i den store sammenhengen».

Falske nyheter er ikke bare et problem i møte med Putin og Trump. Knapt noe politikkområde er så mye utsatt for «fake news» som klimapolitikken. Formålet er å sette følelsene våre i sving for å skape motstand mot ulike klimatiltak.

Kortsiktighet, bagatellisering og distanse kan bli overvunnet.

Et eksempel er påstanden om at norske elbileiere subsidieres med 40 milliarder (eller 40 000 millioner) kroner i året. Nesten 30 000 personer har delt et av Facebook-innleggene som hevder dette.

Det hjelper tilsynelatende lite at nettstedet faktisk.no har gjort en gjennomgang av el-bilsubsisiene, og funnet at totalsummen er rundt 5,8 milliarder kroner. Hvis man uansett har latt seg overbevise av den mest vanlige falske nyheten, at klimaendringene utelukkende skyldes naturlig variasjon, da er uansett milliarder av kroner i elbilsubsidier altfor mye penger å bruke på noe vi ikke trenger og ikke liker.

Klimakampen krever politisk langsiktighet og personlig standhaftighet. Det finnes alltid gode grunner for at akkurat disse utslippene kan få fortsette. Bybanen i Bergen, el-biler og klimaavgifter er resultater av politiske kamper.

Kortsiktighet, bagatellisering og distanse kan bli overvunnet. For å vinne klimakampen må vi kjenne våre motstandere – også når det er vår egen hjernes utilstrekkelighet.