Kunsten å lese

For en tid tilbake skrev jeg et essay i Agenda magasin basert på en forskningsartikkel om offentlighetsteorier. Den tok utgangspunkt i et seminar på Goldsmith college hvor en afroamerikansk student reagerte på at foreleseren benyttet en film som viste drapet på den svarte mannen Eric Garner til å illustrere medienes bruk av videoer tatt opp av vanlige folk.

Over hele USA er det protester mot nok et slikt drap nå. George Floyd døde med politimannen Derek Chauvin kne mot halsen. I likhet med Eric Garner, var noen av Floyds siste ord: «Jeg kan ikke puste.» New York Times har laget en rekonstruksjon av drapet ved hjelp av overvåkningskamera og filmklipp fra sivile som har blitt spredd i sosiale medier.

Det du ser i disse filmene, og hvordan du reagerer på dem, er avhengig av dine rasialiserte erfaringer.

Hensikten til New York Times er å dokumentere hva som skjedde, og å vekke avsky mot politivolden. De norske antirasistiske aktivistene Lisa Esohel Ogbeibor Knudsen og Stina Ihle Amankwah advarer imidlertid i VG mot å spre filmer av døde svarte kropper: «Vi skal ikke trenge å se grusomme drap på film for å forstå hvilke konsekvenser rasisme har. Det er så mange, også i Norge, som har kjent volden på kroppen», skriver de.

 

Viser hvor vanskelig dette kan være

De argumenterer, i likhet med studenten i seminarrommet, med at de etter beste evne forsøker å unngå bilder og filmer som viser drap på svarte. Som henne, peker de også på at det du ser i disse filmene, og hvordan du reagerer på dem, er avhengig av dine rasialiserte erfaringer.

I seminarrommet argumenterte studenten med at hun følte seg som et fremmedelement ved å bli vist filmen av Eric Garner-drapet. Dette ga foreleseren henne rett i, og beklaget.

Artikkelen min har blitt lest på veldig ulike måter, noe som kanskje er en ytterligere illustrasjon på hvor vanskelig dette kan være.

Jeg delte ikke den afroamerikanske kvinnens erfaring, syntes stemningen i salen ble amper, og måtte tenke over min hvithet. Det at jeg ikke delte den afroamerikanske kvinnens erfaring, ga meg en sterk følelse av at jeg ikke kunne ta ordet i debatten som fulgte. Teksten i Agenda magasin diskuterer min følelse av taushet og den afroamerikanske kvinnens argumentasjon oppimot offentlighetsteori. I stor grad bygger den opp et forsvar for kvinnens argumentasjon, om enn med noen innsigelser.

I tillegg tar den til orde for et ønske om å danne en samtale på tvers av erfaringsbakgrunner. Artikkelen min har blitt lest på veldig ulike måter, noe som kanskje er en ytterligere illustrasjon på hvor vanskelig dette kan være. Forfatter og musiker Sverre Knudsen har reagert på teksten, og mener jeg uintendert baserer meg på myter som opprettholder og hindrer kritikk av rasisme. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Paranoide lesninger

Først må jeg imidlertid en sving innom Facebook. Kjetil Rolness plukket nemlig raskt opp Knudsens tekst og skrev til sine følgere at «nå er det Hannah Helseths tur til å være rasist». Plutselig hadde jeg fått en flokk forsvarere som var like lite gode til å lese Knudsen, som han var til å lese meg.

Hele denne scenen, med meg i midten, fikk meg til å tenke på en lang og komplisert, men likevel relevant artikkel av Eve Sedgwick: «Paranoid and reparative readings or you are problably so paranoid you think this text is about you.»  Etterspillet handler nemlig i stor grad om lesninger: Rolness’ lesning av Knudsen, Knudsens lesning av meg og min lesning av situasjonen i seminarrommet.

Forskjellen er – til mitt forsvar – at jeg i artikkelen forsøker å undersøke ubehaget, ikke bare bekrefte det.

Felles for dem alle er at disse lesningene har paranoide trekk. Ingen av oss er gale, det er ikke det «paranoid» referer til her. Det handler om at vi leser for å bekrefte vår egen posisjon, vår kritikk og vår egen tenkning. Vi leser ikke for å møte den andre, men for å bekrefte horisonten vår. Rolness vil for eksempel ikke gå inn i en debatt om at det finnes rasistiske forestillinger som påvirker perspektivet man skriver fra. Han vil stemple Knudsen som en stempler.

Knudsen på sin side, overser og vender på setningene mine slik at de passer hans ramme. Og jeg? Jeg anvender min egen paranoide følelse av å ikke kunne snakke til å diskutere offentlighetsidealer. Forskjellen er – til mitt forsvar – at jeg i artikkelen forsøker å undersøke ubehaget, ikke bare bekrefte det.

 

Dramaturgi til besvær

Teksten min kan tolkes som en iscenesettelse av mytene som Nesrine Malik beskriver i sin bok We Need New Stories, om at ytringsfriheten ved universiteter trues av lettkrenkede antirasister, feminister og transpersoner som med sin politiske korrekthet hindrer fri debatt. Det er noen av disse mytene Knudsen leser inn i den, og hevder at jeg uintendert baserer meg på.

Knudsen leser meg på vranga, men jeg skal gi ham rett i at jeg beskriver studentens reaksjon med flere adjektiver enn jeg bruker på meg selv. Jeg kunne presisert at det selvsagt ikke var noen der som hindrer meg i å åpne munnen – andre enn meg.

Selvsagt mener jeg at drapet på Eric Ganer var rasistisk motivert.

Når jeg beskriver studentens reaksjoner og stemningen i salen, er det altså min egne følelse jeg beskriver. Kanskje gjør jeg det for malende og selvsentrert, for å legitimere min opplevelse?

Knudsen reagerer også på at jeg ikke bruker ordet rasisme i beskrivelsen av videoen, så la meg slå dette fast: Selvsagt mener jeg at drapet på Eric Ganer var rasistisk motivert. Jeg deler også Knudsens bekymring for at mytene som hindrer kritikk av rasisme skal bre om seg. Den fanen må holdes høyt.

 

Myter og kulturkrig

Teksten min handler imidlertid om offentlighetsidealer i møte med en følelsesladet situasjon, og prøver å finne grenseoppgangen mellom når det personlige kan bli en politisk kraft og når det kun er personlig.

Jeg anvender anekdoten som en øvelse i å finne premisser for en vennlig sameksistens. En av årsakene til min taushet var at den afroamerikanske studentens opplevelse av filmen fikk representere hele «den svarte erfaringen». Det er ikke alltid taushet er et onde, men den oppstår ofte når kritikk av rasisme, sexisme eller homofobi fremmes, noe som kan være problematisk.

Det er ubehagelig at noen påpeker blindhet for egne privilegier eller påpeker blindsoner i ditt moralske eller sosiale kompass. Likevel har vi godt av det.

Knudsen tolker dette som at jeg bygger oppunder myten om at det politiske korrekte fører til at «nå er det ikke lov til å si noe lenger». Jeg mener imidlertid at ubehaget jeg kjente på, er et nødvendig ubehag. Det er ubehagelig at noen påpeker blindhet for egne privilegier eller påpeker blindsoner i ditt moralske eller sosiale kompass. Likevel har vi godt av det.

Hva som anses som universelt, som del av allmenne erfaringer, er i ferd med å utvides, og Knudsen og jeg er enige om at den utvidelsen ikke kan skje uten kamp. Jeg tror faktisk også at jeg lærte noe der på anklagebenken. Det er studentens argumentasjon og emosjonelle innpakning som vinner gjennom teksten. Det er hennes argumentasjon som gjør at verken Jürgen Habermas eller Nancy Frasers idealer er gode nok, og jeg konkluderer med at de må justeres.

 

 

Historien brukes i teksten også som et springbrett for å diskutere offentlighetsidealer i møte med flere typer identitetspolitisk argumentasjon, ikke kun antirasisme, nettopp fordi disse problemstillingene er tilstede i mange politiske kamper.

Knudsen reagerer på at jeg beskriver hudfargesjatteringene til foreleseren og salen, og mener at det er et signal om at jeg baserer meg på en idé om såkalt omvendt rasisme, at hvite blir diskriminert. Hensikten ved å beskrive hudfargen til både salen og foreleseren, var imidlertid et pek til en tydelig tendens i norsk offentlighet, nemlig den at enhver med flerkulturell bakgrunn raskt oppfattes som en representant for alle i gruppen «de flerkulturelle». Som foreleseren helt riktig påpeker ovenfor studenten, har heller ikke hun den erfaringen som den afro-amerikanske studenten bringer til torgs. Hun var altså ikke «svart nok», som jeg skriver.

 

Hvem er heltinnen?

Der jeg tenker Knudsens lesning blir særlig paranoid, er når han mener at jeg gjør meg til heltinnen i historien. Det er riktignok jeg som skriver, men det er ikke fra noen heroisk posisjon.

Jeg kunne sikkert vært mer presis, men en mer velvillig leser ville nok fått med seg at jeg mener rasisme finnes, og at den type kritikk som studenten fremmer er både legitim og viktig. Hun viste mot ved å si ifra, og hun ble gitt rett. Det var ikke nødvendig å vise den filmen.

Jeg bruker ubehaget til å tenke med, for å prøve å riste av meg paranoiaen.

Teksten tar utgangspunkt i min følelse av at min hvithet ble satt på anklagebenken gjennom denne hendelsen. Jeg bruker ubehaget til å tenke med, for å prøve å riste av meg paranoiaen. Dette gjør jeg ut fra to premisser: På den ene siden må vi unngå en falsk universalisme, en idé om at det er mulig å tale som om vi alle er like. På den andre siden må man unngå en idé om at det kun er de som har en bestemt erfaring som får definere situasjonen.

Det første premisset overser Knudsen fullstendig at jeg, i likhet med studenten, beskriver som viktig. Derimot siterer han de setningene som handler om det andre premisset. Det virker dermed som om han ser bort fra halvparten av ordene mine.

 

Utelater halve argumentet

Knudsen siterer og tolker blant annet den første delen av dette argumentet: «Det er problematisk om studentens erfaring og forståelse blir stående som det eneste gyldige utgangspunkt for å diskutere en illustrerende film om politivold. For hvordan skal vi snakke sammen på tvers av hierarkier om det kun er ‘den undertryktes’ erfaring som gir et legitimt taleståsted?»

For Knudsen impliserer disse setningene at jeg mener at det ikke fantes rasisme i videoen som ble vist, og at jeg dessuten mener at studenten hindret ytringsfriheten min. For å få kritikken sin til å gå opp, utelater han imidlertid de neste setningene i teksten min:

Et av mine hovedpoeng er at krenka følelser er svært viktige for å føre politisk kamp mot alle former for urettferdighet, også rasisme.

«Samtidig har den svarte kvinnen selvsagt rett i at den hvite, friske kroppens erfaringer ofte setter en falsk universell standard for hva som eventuelt skal være krenkende, og slik usynliggjør bestemte typer erfaringer. Dermed blir et vel så sentralt spørsmål: Hvordan kan en offentlig samtale føres uten at relevante kropper og erfaringer delegitimeres?»

Han overser også refleksjonen over hva tausheten min betyr, som jeg skriver senere i teksten: «Hva med min hvite taushet? Jeg mistenker at ubehaget og tausheten kom av manglende trening i å ta innover seg andres reaksjoner, og i å håndtere påpekning av egne privilegier.»

 

Et forsvar for krenka følelser

Et av mine hovedpoeng er at krenka følelser er svært viktige for å føre politisk kamp mot alle former for urettferdighet, også rasisme. Følelsen av å bli behandlet urettferdig, må kunne ropes ut, men ropet bør fortrinnsvis rettes mot noe som kan endres på et samfunnsnivå. Dette er selve premisset for å diskutere både hendelsen og offentlighetsidealene i min artikkel.

Knudsen tolker derimot mitt fokus på følelser som et uttrykk for at jeg delegitimerer studentens argumentasjon. Men teksten min er jo et forsvar for dens legitimitet.  Knudsen siterer først en mening som er Fraser sin, ikke min: «De som kommer med et krav burde argumentere med strukturelle forhold, ikke krenkede følelser.» Og deretter konkluderer han: «Hvilke argumenter og erfaringer, verdier og motivasjoner tillegger fortelleren dem? Jo, krenka følelser. Punktum.»

Selv i et mangfoldig og rettferdig samfunn vil ulike mennesker oppfatte situasjoner forskjellig.

Det er også studentens påpekning som gjør at Habermas ideal fra 1961 – om at man skal tale som man alle var like – ikke holder i det aktuelle eksempelet. Vi kan ikke snakke som om vi var like når samfunnet er urettferdig. I likhet med Nancy Fraser, mener jeg heller ikke at det er et ideal å strekke seg etter. Selv i et mangfoldig og rettferdig samfunn vil ulike mennesker nemlig oppfatte situasjoner forskjellig.

Jeg skriver at «Frasers argument om betydningen av motoffentligheter, altså rom hvor de med marginaliserte erfaringer kan utvikle begreper og setter ord på politiske problemer, treffer … ganske godt. For var det ikke akkurat dette studenten gjorde?»

 

Det vi ikke har et språk for

Derimot er jeg skeptisk til at Fraser mener at personlige erfaringer og følelser ikke må få for stor plass når krav om rettferdighet formuleres. Som jeg skriver: «Spørsmålet som henger i luften etter konfrontasjonen i seminarrommet er hva studenten kunne sagt om hun ikke skulle anvende sin egen reaksjon som utgangspunkt for kritikken?»

Nesten all vår forståelse av og kamp mot seksuell vold har for eksempel tatt utgangspunkt i krenka følelser. Ofte har de vært så skambelagte at de ikke kunne uttrykkes. For å sitere meg selv igjen: «Opplevelsen av manglende anerkjennelse er ofte snikende og språkløs. Noen ganger blir den også stilltiende akseptert. Hvis man legger til grunn at sosial undertrykkelse gjør seg gjeldende som kroppslige, språkløse disposisjoner, betyr det at frigjøringsprosjekter må ta hensyn til en slik kroppslig og språkløs dimensjon.»

Det er et problem om man må bygge en talerstol av offererfaringer for å bli sett og ansett som viktig.

Studenten er ikke språkløs, hun argumenterer for lik rett til deltakelse i en utdanningssituasjon. Hun krever å slippe å føle seg som et fremmedelement og vil ha sin rett til å delta i universitetsfellesskapet. Hun fremmer dette ved å bruke personlige erfaringer på et effektivt vis.

Samtidig, og dette er en kritikk som gjelder alle typer politisk retorikk, er det en fare ved å ta utgangspunkt i krenkede følelser som heller ikke hun slipper unna: Man risikerer å reprodusere stereotypier om gruppen man ønsker å frigjøre. Det er et problem at man blir avkrevd en personlig erfaring for å bekrefte at et fenomen finnes, og det er et problem om man må bygge en talerstol av offererfaringer for å bli sett og ansett som viktig.

 

En felles verden

Jeg syns det er av stor betydning å finne en måte vi kan snakke sammen på, gjerne også med hvite middelaldrende menn som ikke leser Nesrine Malik eller deler hennes politiske prosjekt. De som blir anklaget for å ha fordommer og en privilegert status, reagerer ofte med et ubehag, og deretter med en total avvisning av kritikkens legitimitet.

Jeg beskrev anekdoten fra seminarrommet i håp om å åpne debatten, slik at vi kan forstå hva som står på spill, og at det ikke er så farlig at samtalen av og til blir emosjonelt ladet. Det personlige er nemlig politisk, ikke bare for dem som fremmer antirasistisk kritikk, men også for dem som blir kritisert.

Dette handler, hvis noen skulle være i tvil, om krenka folk som reiser seg til kamp for et rettferdig samfunn.

Samtidig bør det være hevet over enhver tvil at de ikke er i samme båt: De som protesterer høylytt og indignert mot at de ikke lenger får lov til å bruke rasistiske, sexistiske eller homofobe betegnelser, kan ikke legitimere følelsene sine med at de er ofre for undertrykkende samfunnsstrukturer.

#blacklivesmatter bevegelsen protester mot en strukturell rasisme, politiets drap på svarte er et ekstremt uttrykk for en rasistisk vold og systematisk undertrykkelse på nesten alle samfunnsområder i det amerikanske samfunnet. Dette handler, hvis noen skulle være i tvil, om krenka folk som reiser seg til kamp for et rettferdig samfunn.