Kunstnerisk frihet på Cuba under press

Den 25. august i år viste cubanske kunstnere og artister, på og utenfor Cuba, felles styrke. Den kollektive Twitter-kampanjen under hashtagen #noaldecretoley349  – nei til dekret 349 – ble en suksess. Utallige kunstnere og intellektuelle i Latin-Amerika, USA og Europa deltok. Med opp mot 2000 tweets, kan kampanjen ha nådd så mange som 7 millioner mennesker. Den fikk oppmerksomhet i UNESCO, CNN og New York Times.

Loven er omfattende, flertydig og full av juridiske smutthull.

Twitter-kampanjen var del av en omfattende og pågående kampanje mot en ny lov som vil legge sterke begrensninger på kunstnerisk frihet, i et land der ytringsfriheten allerede er sterkt presset. Amnesty International støtter kampanjen, og mener dekret 349 vitner om en dystopisk framtid for cubanske kunstnere og artister.

Dekret 349 er en av de første lovene signert Cubas relativt nyinsatte president Miguel Díaz-Canel. Loven omfatter all kunstnerisk aktivitet. Når loven trer i kraft i desember, blir det forbudt for kunstnere og artister å vise fram kunst eller utøve kunstnerisk aktivitet uten en spesiell tillatelse fra det cubanske kulturdepartementet. Loven er omfattende, flertydig og full av juridiske smutthull.

Den dikterer skarpe grenser for hvilke temaer kunsten kan ta opp, men er samtidig full av vage formuleringer som åpner for vilkårlig og uforutsigbar tolkning. I praksis vil dette gjøre at myndighetene vil kunne slå ned på all kunstnerisk aktivitet som ikke passer med den cubanske statens politiske prosjekt.

Den cubanske revolusjonens kamp mot den frie kunsten er historisk.

Loven er et angrep på uavhengige kunstnere, og på alternativ kultur generelt. Kunstnere og artister gjøres til kriminelle. Dekret 349 har et åpenbart ideologisk bakteppe, og legaliserer sensur og undertrykkelse. Kunstnere og artister som ikke innfrir bestemmelsene i loven, kan få bøter, utstyret deres kan bli konfiskert, og de kan straffes med fengsel.

Den cubanske revolusjonens kamp mot den frie kunsten er historisk. Den har pågått siden starten av den sosialistiske prosessen. Allerede i 1961, i sin berømte tale Ord til de intellektuelle, satte den cubanske lederen Fidel Castro Ruz premisset som skulle styre kulturpolitikken: «Innenfor Revolusjonen, alt; mot Revolusjonen, intet».

Derfra ble det gjort mange mistak og overgrep. Fra isolasjonen og forfølgelsen av forfattere som Lezama Lima og Reinaldo Arenas, til den berømte Padilla-saken og arbeidsleire for regimekritiske kunstnere og homofile. Alt dette ble likevel utført fra skyggesiden. Det har aldri tidligere eksistert en lov som har gitt byråkrater og undertrykkere grønt lys for uvilkårlig maktmisbruk, slik dekret 349 gjør.

Sentralt i kampanjen mot dekret 349 står Luis Manuel Alcántara (billedkunstner), Yanelys Núñez Leyva (kunsthistoriker), Soandry del Río (rapper), Iris Ruiz (skuespiller, teaterviter og pedagog) og Amaury Pacheco (poet og medlem av poesigruppen OMNI).

Loven ble publisert i det offisielle organet Gaceta Ofical de la República de Cuba i juli. Kort tid etter forsøkte Luis Manuel Alcántara og de andre kunstnerne å gjennomføre en protest-performance foran den sentrale Capitolio-bygningen i Havannas gamleby. Planen var å dekke kroppen med avføring, og holde fram en plakat med teksten «Arte libre», fri kunst.

Om det ikke skjer, står den frie og uavhengige cubanske kunsten og kulturen i fare.

Dekret 349 har ennå ikke trådt i kraft, men myndighetene ga denne julidagen en god demonstrasjon av hvordan det kan bli i fremtiden. Politiet avbrøt Alcántara før han fikk gjennomført stuntet, og videoen som sirkulerer på internett viser tydelig hvordan politiet gikk voldsomt fram under arrestasjonen. Resten av gruppen ble også arrestert. Yanelys Nuñez Leyva ankom sent – og kunne derfor gripe muligheten til å gjennomføre planen. Hun dekket kroppen med avføring, vendte seg mot kameraet og erklærte kunstnernes motstand mot den nye loven.

Var det slike episoder president Miguel Díaz-Canel forutså da han, i en partikonferanse i februar 2017, uttalte “bare la dem stelle i stand de skandalene de vil, si at vi sensurerer, det er greit, alle sensurerer”? Konferansen var ikke åpen, og innholdet ikke myntet på allmennheten. Et uoffisielt videopptak fra Diaz Canel’s tale sirkulerer likevel på internett, og er omtalt i flere regimekritiske medier.

Kunstnerne var fengslet i mer enn 48 timer. Deretter ble de satt fri med bøter for ordensforstyrrelse og for å motarbeide offentlig myndighet. Men protesten ble starten på kampanjen mot dekret 349.

Den cubanske regjeringen har siden da gjort det de kan for å undergrave kunstnernes motstand. Statlig media på Cuba tyr til de samme retoriske virkemidlene som har preget den offisielle diskursen i snart 60 år, og kaller kunstnerne leiesoldater for yanqui-imperialismen. Kunstnerne går til angrep på revolusjonens verk, sies det, og de blir fremstilt som svikere av fedrelandet.

Fram til desember står vi i alarmberedskap.

I etterkant har man sett flere tilfeldige arrestasjoner, blant annet i forbindelse med en uavhengig konsert som skulle holdes hjemme hos Luis Manuel Alcántara 11. august. Statens sikkerhetspoliti opprettholder en konstant trakassering av kunstnerne. Hjemmene deres er overvåket, det samme er deres bevegelser.

På tross av dette har kampanjen antatt internasjonale dimensjoner. Den utfolder seg akkurat nå, på og utenfor Cuba. Sosiale medier spiller en viktig rolle. I kampanjen står kunstnere og artister sammen for å kreve opphevelse av loven. Om det ikke skjer, står den frie og uavhengige cubanske kunsten og kulturen i fare.

Dekret 349 respekterer verken kunstnerisk frihet eller grunnleggende menneskerettigheter, slik også Amnesty International påpeker. Fram til desember står vi i alarmberedskap. Da vil dekretet enten annulleres, eller endelig inkluderes i grunnloven. Frem til da… #noaldecreto349

Oversatt fra spansk av Idun Heir Senstad.