Manglende ambisjoner i utviklingspolitikken

Det er på tide å sette spørsmålstegn ved om bekjempelse av fattigdom skal være hovedmålet for utviklingspolitikken, slik det har vært siden 1972.  I en kronikk med overskriften «Bistanden har vært spredt for tynt» i VG slår utenriksminister Børge Brende seg på brystet: Regjeringen har konsentrert bistanden og redusert antall partneravtaler kraftig.

Det er naturligvis viktige grep, men har ikke utenriksministeren større ambisjoner for framtidas utviklingspolitikk?

Økonomisk ulikhet er en av de aller største utfordringene vi står ovenfor.

Økonomisk vekst har vært den viktigste driveren for at ekstrem fattigdom er halvert siden 1990. Samtidig utfordres denne utviklingen av de siste tiårenes produksjonsmønstre: Kloden vår er klimasyk, og framover vil robotisering og automatisering kunne svekke utviklingslandenes evne til økonomisk vekst.

I tillegg advarer Verdensbanken, OECD, Det internasjonale pengefondet og World Economic Forum om at økonomisk ulikhet er en av de aller største utfordringene vi står ovenfor. Ulikheten truer veksten, tilgang til velferdstjenester og sosial og politisk stabilitet.

OECDs og FNs tall viser også at sosial mobilitet og skoleresultater avhenger sterkt av inntektsfordelingen og utdanningen hos barnas foreldre.

Udefinert og nedprioritert

Å bekjempe fattigdom har på papiret vært hovedmålet for norsk utviklings- og bistandspolitikk siden det ble lansert i en stortingsmelding i 1972. Men hva som menes med fattigdom, er i dag høyst uklart. Som Øyvind Eggen og Nikolai Hegertun påpeker i sin ferske rapport «Veier ut av fattigdom», har ikke det å «bekjempe fattigdom» noen tydelig definisjon: I statsbudsjettet for 2017 står det at «det overordnede formålet for bistandsmidlene er fattigdomsreduksjon, i tråd med OECD/DACs regler for internasjonal bistand».

Eggen og Hegertun konstaterer samtidig at OECD/DACs regler ikke nevner fattigdomsreduksjon, men økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. De mener at en slik slepphendt bruk av overordnede målformuleringer, samt uvitenhet om OECD/DACs føringer, illustrerer hva slags bevissthet Utenriksdepartementets toppledelse har om hva de vil bruke bistand og utviklingspolitikk til.

Det er behov for en ny ledetråd som er relevant i 2017.

Det blir ikke bedre av at det virker som det å bekjempe fattigdom gjennom økonomisk vekst, ikke prioriteres i norsk bistandspolitikk: Bistandskronene Norge bruker til økonomisk utvikling, falt i 2016, og bistand til næringsliv utgjør kun fire prosent av totalen.

Med andre ord står heller ikke bekjemping av fattigdom gjennom økonomisk vekst i noen særstilling når det gjelder prioriteringer i norsk utviklingspolitikk.

Går i feil retning

Skal Norge evne å prioritere, må vi enten definere hva det vil si å “bekjempe fattigdom”, eller så må vi enes om et mer tidsriktig hovedmål. Vi mener at det er behov for en ny ledetråd som er relevant i 2017. En ledetråd som gir retning for hele utviklingspolitikken, og som gjør det mulig å prioritere. Utviklingspolitikken kan ikke bare handle om bistandsoverføringer – ikke i møte med dagens globale utfordringer.

Norge kan ikke nøye seg med en passiv giverrolle.

Statssekretær i Utenriksdepartementet Marit Berger Røisland (H) fremhever nylig i en kronikk regjeringens prisverdige bevilgninger til utdanning og nødhjelp. Det gjør hun med rette. Men Norge kan ikke nøye seg med å kun inneha en passiv giverrolle. Utviklingspolitikken må også handle om substansielle internasjonale initiativer – som den typen Norge tidligere har tatt innen nedrustning.

Da regjeringen la fram en ny stortingsmelding om utviklingspolitikk og bærekraftsmålene tidligere i år, omhandlet den hovedsakelig tradisjonell bistandspolitikk (og viste for øvrig til stortingsmeldinger om handels- og utenrikspolitikk som ble lagt fram i Stortinget i årene før bærekraftsmålene ble vedtatt).

Det er et paradoks at å slå sammen utenriks- og utviklingsministerens post ser ut til å ha ført til en mer tradisjonell bistandspolitikk. Nettopp det motsatte av en helhetlig tilnærming til utvikling – som var selve kronargumentet til statsministeren da hun valgte å kutte ut utviklingsministeren i 2013.

Kan spille en viktig rolle

I vår nye bok «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden» foreslår vi en felles ledetråd for norsk utviklings- og utenrikspolitikk, som vi har kalt «en bedre organisert kapitalisme». Dette kan i utviklingspolitikken omsettes til «å bekjempe ulikhet». I likhet med bærekraftsmålene vil vi bekjempe fattigdom gjennom å bekjempe ulikhet, eller «leaving no one behind».

I boka blinker vi ut konkrete innsatsområder: Vi foreslår en reell satsing på arbeid til alle (skape arbeidsplasser, anstendig arbeidsliv, møte nye produksjonsmønstre); at Norge kan være en initiativtaker til flere og bedre økonomisk reguleringer internasjonalt (politikkutforming og i liten grad bistandsoverføringer); og videreføring og spissing av området sosial mobilitet (helse og utdanning).

Som en progressiv og egalitær stat kan vi gi viktige bidrag.

Hegertun og Eggen foreslår for eksempel at norsk utviklingspolitikk bør bekjempe ekstrem fattigdom spesifikt, og ta et nytt initiativ på sosiale kontantoverføringer. Det er en mulighet som passer inn med vår ledetråd om å bekjempe ulikhet.

Dersom kontantoverføringer er en av de mest effektive måtene å bistå de mest utsatte og fattige gruppene på, bør det vurderes – selv om det vil kunne stride imot de store norske organisasjonenes egeninteresser.

Uansett, disse eventuelle pengemessige overføringene fra Norge må komme sammen med politiske initiativer som adresserer slagsidene i den globale kapitalismen. Norge har en troverdig og potensielt effektiv rolle å spille internasjonalt i denne kampen.

Norge kan selvsagt ikke «fikse» verden eller det globale kapitalistiske systemet på egen hånd. Men som en progressiv og egalitær stat kan vi gi viktige bidrag i samarbeid med andre stater og aktører.

Vi tror denne typen ledetråd vil gi Norge ambisjoner som er i takt med tiden. I en urolig og urettferdig verden kan vi ikke forvente mindre av norsk utviklingspolitikk.