Mennesker, som oss

Det har blitt sagt at å bli født i Norge er som å vinne i Lotto. Nå er det ganske stor forskjell på Lotto-gevinster, men de er uansett innbringende. Dermed vil jeg si at beskrivelsen treffer ganske godt.

Vår rikdom skyldes i stor grad at vi tilfeldigvis fant olje på norsk sokkel. I vår lykkerus og pengefest er det mange som ser ut til å glemme hvordan Norge var på 1800-tallet, eller tidlig på 1900-tallet, da store deler av befolkningen levde i fattigdom og ikke hadde særlig store muligheter til å klatre på den sosiale rangstigen.

Har man stallen full av hester, er det lett å sitte der på sin høye hest.

Det ser også ut til at de samme menneskene behendig har glemt at nordmenn utvandret i hopetall i håp om et bedre liv for seg og familien sin på denne tiden. 

Har man stallen full av hester, er det lett å sitte der på sin høye hest. Som samfunn har vi ikke gjort stort for å fortjene rikdommen. Vi som lever her i dag ble født inn i den.

 

Stemmene som skremmer

Med dette som bakteppe mener jeg at det er vår plikt som nasjon å hjelpe mennesker i vanskelige og farlige situasjoner, bare fordi de er mennesker, akkurat som oss.

Rundt meg hører jeg stemmer som sier at vi ikke kan hjelpe alle, at verden er urettferdig og at det må man forholde seg til. Mange flyktninger ønsker bare å utnytte velferdssamfunnet vårt, sier stemmene. De forteller at mennesker i nød fører med seg farlige idéer som vi ikke ønsker her – at de er en trussel mot våre verdier.

Hva skaper egentlig et trygt, fritt og lykkelig samfunn?

Selv om jeg mener at disse stemmene krisemaksimerer, så la oss likevel ta utgangspunkt i at de har rett. Da er mitt spørsmål; hvordan kan vi forhindre dette, men likevel ta imot mennesker som trenger beskyttelse?

Svaret ligger i integreringsprosessen. Som kollektiv kan vi, om vi arbeider for det, hjelpe menneskene som kommer hit til å bli en integrert del av samfunnet vårt.

Og om vi lykkes med det, så vil stemmene måtte tie.

 

Lykken og pengene

Nå mener sikkert enkelte at innvandring og integrering neppe er noe å satse på hvis målet er å skape et tryggere, friere og lykkeligere Norge. Men hva skaper egentlig et trygt, fritt og lykkelig samfunn?

Det er nok noe i uttrykket om at lykke ikke kan kjøpes for penger. Det bedrer imidlertid forutsetningene veldig. En sterk og trygg økonomi, som sikrer de gode velferdsordningene vi har i dag, vil være helt nødvendig også i fremtiden.

Realiteten er at vi ikke får nok barn her i landet. Jeg vet at jeg ikke kan forvente samme pensjon om 30 år som de som går ut av arbeidslivet nå.

Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at innovative og kloke hoder kan komme fra andre land?

Vi har allerede i mange år fått vite at vi trenger å stramme inn livreimen. Dagens regjering vil løse problemet ved å ta fra dem som har minst fra før.

Fokuset burde heller vært på ny verdiskapning. Man trenger nye impulser og tankesett for å komme opp med nye ideer. Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at innovative og kloke hoder kan komme fra andre land, også fra dem som nå er rammet av krig eller fattigdom?

Hvor går grensen for vår selvgodhet?

 

Deltakelse og språk er nøklene

Joda. Godt integreringsarbeid koster penger. I starten koster det mer enn man får igjen. Men etterhvert vil avkastningen være tydeligere.

Innvandring er altså ikke kun et humanitært prosjekt for å hjelpe mennesker i nød. Med god integrering vil det også være en potensiell rekruteringsarena og en kilde til nye og innbringende virksomheter.

I Sunndal har de lykkes godt med integreringen, dels ved hjelp av oppfordringer og dels ved å sette tydelige krav og forventninger til dem som kommer.

Det å få innvandrerkvinner ut i arbeid må være et viktig aspekt ved integrasjonen.

Det å la mennesker få lov å delta i arbeidslivet raskt, kan være et godt tiltak. Både språkinnlæring og samholdsfølelse vil bedres av å ha et arbeid å gå til relativt tidlig i integreringsprosessen.

Ved å gjøre barnehage pliktig, og med gratis kjernetid, kan vi sikre at neste generasjon snakker like godt norsk som barn med foreldre som er født i Norge. Det vil gjøre andregenerasjons innvandrere bedre inkludert, og gi dem bedre mulighet for å lykkes med skole og utdanning.

 

Kvinnene må inkluderes

Kvinner i arbeidslivet har vært et viktig element i norsk verdiskapning etter krigen. Stoltenberg hevdet at det var viktigere enn oljen.

Det å få innvandrerkvinner ut i arbeid må derfor være et viktig aspekt ved integrasjonen. Det kan for eksempel knyttes betingelser til stønaden som mottas. I påvente av vanlig, lønnet arbeid, kan det opprettes praktikantstillinger eller arbeidserfaringsstillinger.

 

 

Et alternativ er plasser i frivillige og ideelle organisasjoner, gjerne i forbindelse med integrering av nyere innvandrere, miljøarbeid knyttet til eldre, leksehjelp på morsmål eller lignende.

Økonomisk sett vil kostnaden ikke være større enn den er i dag, men ved å legge til rette for, og sette krav om aktivitet i lokalsamfunnet, vil den økonomiske belastningen kunne reduseres på sikt.

 

De virkelige verdiene

I løpet av valgkampen hørte vi mye om norske verdier. Det ble hevdet at først det ene, så det andre, var spesielt norsk. De verdiene jeg vil trekke frem er at kvinner bidrar i arbeidslivet, at vi ønsker likestilling i familien, at dugnadsånden står sterkt og at barn blir verdsatt i egenskap av å være seg selv.

Alle er en potensiell resurs, med sine egne ideer, tanker og refleksjoner.

Også dette er norske verdier – og de er langt viktigere enn om man spiser brunost på vafler eller drikker akevitt til svineribben.

Disse verdiene er jeg stolt av å kunne si at jeg deler, og det er også disse verdiene vi må legge vekt på i en integreringsprosess.

 

Styrke i ulikhet

På en ungdomsskole i Bergen finner vi 25 ulike nasjonaliteter representert. Her er ungdommer med en familie som har bodd i Norge utallige generasjoner, ungdommer som er andregenerasjons innvandrere, og ungdommer som kom hit til landet for noen år siden.

Her er et utall ulike erfaringer og tankesett. I denne ulikheten blir også kollektive resurser så tydelige. Alle de ulike menneskene bidrar med sitt, nettopp fordi de er forskjellige. Alle er en potensiell resurs, med sine egne ideer, tanker og refleksjoner.

Vi vet ikke hvor den neste store innovative ideen kommer fra, men vi vet at vi trenger den for å kunne opprettholde levestanderen vår når oljepengene tar slutt.

Ved å drive god integrering av menneskene som kommer til landet vårt oppnår vi to ting. For det første øker vi sannsynligheten for å ha borgere som kan gi oss noe å leve av i fremtiden.

Og for det andre får vi flere borgere som kan være med på å dra lasset og bidra til verdiskaping når det blir trangere tider.

Begge deler er helt nødvendig for at vi skal lykkes.