Overvåking i det 21. århundret

Nylig arrangerte Tankesmien Agenda et møte om overvåking og datainnsamling. Et moderne problem fikk en nokså gammeldags overskrift: «Staten ser deg». Dermed lignet diskusjonen mye på den som var om datalagringsdirektivet for seks år siden. Selv om vi må diskutere hvor mye PST skal vite om oss, kan vi ikke risikere å overse langt større problemer.

Verdens største selskaper har gjort overvåking frivillig. De som hadde en mappe på 1970-tallet, ble fotfulgt. Nå fyller vi mappa vår hver eneste dag, med god hjelp fra alle vennene våre. En overvåkingsdebatt i et liberalt demokrati som bare handler om staten, er en overlevelse fra 70-tallet.

Til nå har noen få dataselskaper vokst seg store fordi lovgivere ikke har vært klar over hvordan økonomien har utviklet seg i den digitale revolusjonen. All dataen vi gir fra oss på nettet og via apper, er ressursgrunnlaget IT-selskapene bruker for å utvikle en ny type økonomi og en ny type samfunnsutvikling. Første steget var målrettet markedsføring. Neste steg er å samle inn data for å vite hva du vil ha, når du vil ha det. Helst før du vet det selv.

Ingen liberalister med Civita-diplom på peishylla vil gå med på dette.

Datainnsamlingen skal ikke bare gjøre salg smartere. Den skal også gjøre selskapenes egen tjenester smartere. Dataen selskapene samler inn, er råmaterialet i utviklingen av kunstig intelligens. Her begynner framtida å forme seg foran øynene våre.

Google er ledende på førerløse biler fordi de sitter på enorme mengder data om vår fysiske infrastruktur. Av og til må du verifisere at du ikke er en robot når du logger på en Google-tjeneste. Google ber deg trykke på bildene som viser et skilt, et trafikklys eller et menneske. Slik trener du opp den kunstige intelligensen til Googles førerløse biler.

Da teknologiforskeren Evgeny Morozov foreleste på sakprosafestivalen tidligere i høst, pekte han på neste steg i utviklingen. Når offentlig transport om kort tid er drevet av førerløse biler og busser, er stat og kommune prisgitt teknologigigantene. Uten eierskap til data er det offentliges evne til å tilby en bedre tjeneste enn Google borte.

Morozov trakk fram postlevering og søppelhenting som to andre offentlige tjenester i samme situasjon. Men det stopper ikke med logistikken. Google analyserer helsedataen til det britiske helsevesenet. Norske skoler binder seg til Googles digitale tjenester. De færreste sektorer vil i framtida være utenfor den teknologiske sfæren.

Morozov argumenterer for teknologisk suverenitet, og foreslår kommunalt eierskap til dataen om oss. Han mener offentlig eierskap til dataen vi gir fra oss gir myndighetene mulighet til stille betingelser når nye tjenester skal utvikles. For eksempel kan man kreve visse arbeidsvilkår, spesielle hensyn for tilgjengelighet og samfunnsnytte når et selskap skal bygge offentlige tjenester ut av den offentlig eide dataen.

På toppen av det hele skal du til enhver tid ha rett til å få slettet dataen om deg.

Ingen liberalister med Civita-diplom på peishylla vil gå med på dette. Det er her interessekonflikten om teknologiutvikling, datainnsamling og overvåking trer fram i det 21. århundret.

Internasjonalt skjer det mye som vil endre spillereglene for selskapene i tiden som kommer. EUs nye personvernregelverk GDPR blir innført i Norge mai neste år. Regelverket skal forhindre «sporing av fysiske personer på internett», der hvor «bruk av teknikker for behandling av personopplysninger innebærer profilering av en fysisk person». GDPR skal beskytte mot datainnsamling som vil «analysere eller forutsi vedkommendes personlige preferanser, atferd eller holdninger», uansett hvor informasjonen stammer fra.

Selskapene får ikke lenger lov til å lage profiler av mennesker. Generiske opplysninger, biologiske prøver, opplysninger om sykdom, funksjonshemming, sykdomsrisiko, sykdomshistorie, klinisk behandling, fysiologisk eller biomedisinsk tilstand, blir forbudt å lagre. Det blir forbudt å systematisere opplysninger om politisk oppfatning, «etnisk opprinnelse», fagforeningsmedlemskap eller opplysninger om menneskers seksuelle forhold og orientering.

På toppen av det hele skal du til enhver tid ha rett til å få slettet dataen om deg: «Retten til å bli glemt». Reglene gjelder for alle selskap som opererer i Europa, uavhengig om selskapet er registrert i et skatteparadis eller i Porsgrunn.

«Data er den nye oljen» stod det på forsiden til The Economist tidligere i år.

Med hjelp fra årvåkne europeiske lovgivere tar vi altså et stort steg i arbeidet mot overvåking. Men hva med den teknologiske suvereniteten? Frankrike, Storbritannia, Nederland og Tyskland krever datasentre innenlands for å kontrollere dataen bedre. Facebook, Microsoft og Amazon investerer i infrastruktur. Apple har investert en milliard dollar i et nytt serversenter i Guizhou, som skal drives sammen med et kinesisk databehandlingsselskap.

Kravene fra Kina og sentral-Europa springer ut av en voksende oppmerksomhet om datasikkerhet og teknologisk suverenitet. Kina er på utkikk etter kunnskapsoverføring og teknologisk utvikling for hjemlige selskaper som Alibaba og Huawei. Krav til lokale kapasiteter er en del av Kinas «Made in China 2025»-strategi, hvor målet er å bli ledende teknologinasjon.

Viktigst av alt er likevel dataen. Selskapene er villige til å bytte bort teknologi og kunnskap mot data. I handelspolitikken har de rike landene startet presset mot utviklingsland for å lage regler som hindrer nasjonalt eierskap av data og krav om lokal tilstedeværelse. Norge er med på denne utviklingen.

Hvor god er kunnskapen blant norske politikere om digital industripolitikk? Vi stilte strenge krav til selskaper som ble med å raffinere oljen vår. «Data er den nye oljen» stod det på forsiden til The Economist tidligere i år. Så hva gjør vi med råvarene denne gangen?