Pass dere, folkens. Yngrebølgen kommer

Har du ikke hørt om yngrebølgen? Jo, det er alle de yngre funksjonshindrede som tapper oss for penger og arbeidskraft, og som kommer til å ta knekken på velferdsstaten vår. Men, ikke fortvil for mye. Vi har løsningen. Vi kan bygge institusjoner. Samle folk i helsehus og tun. Ja, vi vet at det ikke gikk så bra sist vi gjorde det, samlet folk med behov for omfattende bistand i større enheter, at menneskerettigheter ble brutt, at det foregikk omfattende overgrep. Men, denne gang skal vi få det til. For dagens måte å gi tjenester på er jo ikke bærekraftige.

Omtrent slik går fortellingen fra KS og andre om den såkalte yngrebølgen.

I det siste kommer oppslagene i media oftere og oftere. Om hvor vanskelig det er for kommunene å gi bærekraftige tjenester til funksjonshindrede. På Søndagsrevyen kunne vi se historien om MS-syke Bjarni Dagbjartsson som får omfattende tjenester i sitt hjem i Lørenskog kommune. Det kunne vært en historie om velferdsstatens suksess. I stedet blir det en reportasje som får politikere til å kreve endringer som er mer «bærekraftige». Det blir historien om kostnader. Bjarni sine tjenester blir for dyre for kommune-Norge.

Husk at det aldri er mennesker som er ressurskrevende og dyre.

Jeg er selv politiker et sted som mangler en haug med penger. Et sted der andelen funksjonshindrede er høyere enn de fleste andre steder. Jeg vet at de økonomiske utfordringene er svært krevende. Likevel, og særlig i krevende tider, kan vi ikke snakke på den måten som KS og en del fra kommunene gjør. Vi kan virkelig ikke det om vi skal ha våre grunnleggende verdier i behold (og da snakker jeg ikke om verdien av penger).

---

Les også: Er mennesker med funksjonsnedsettelser egentlig mennesker?

---

Klart vi skal ha en prioriteringsdiskusjon. Vi er nødt til å være ærlige. I hvert fall jeg som politiker. Vi må være ærlige på at dette er krevende. Vi får ikke til alt. Mange tjenester er svært dyre. Men nettopp derfor må vi ha grunnleggende verdier som hjelper oss med beslutningsstøtte. Husk at det aldri er mennesker som er ressurskrevende og dyre. Det er tjenestene som er det.

Vi kan bedre. Vi politikere. Vi kan bedre enn å rope om faren med yngrebølgen, og om manglende prioriteringer. Vi må utvikle en helt annen dialog om utfordringene i velferdsstaten. En dialog som inkluderer de som mottar tjenester og deres pårørende og også selvsagt de som jobber i tjenestene. Det finnes så mange kloke flinke ansatte og ledere som nå må utfordres til å finne gode løsninger bygget på menneskerettigheter og fagkompetanse.

Det fraværet av konstruktiv dialog som nå utspiller seg er dypt problematisk.

Jeg har noen tanker om hvilke muligheter som finnes, men de må ikke låses til disse.

• Universell utforming av samfunnet hjelper alle til å leve liv i fellesskap. Da trenger vi å satse på dette, ikke bare fikse en rampe her og en million der. Hva med å gi kommunene rentefrie lån slik at dette går fortere enn i dag? Du vet deltakelse i arbeidsliv gir skattekroner og mindre utgifter til psykisk helse, i tillegg til alle de individuelle gevinstene.
• Vi må akseptere og heie på at det er noen mennesker som trenger omfattende og ressurskrevende tjenester. Disse tjenestene er velferdsstatens diamanter. Finansieringsordningen for disse tjenestene må skrus til på en slik måte at de skaper forutsigbarhet for store og ikke minst små kommuner.

---

Les også: Kommunene har faktisk et ansvar for å sikre menneskerettighetene til funksjonshindrede.

---

• Vi må satse mye mer på gode arbeidstidsordninger for ansatte i tjenestene. Personlig har jeg stor tro på ordninger der folk er lenge på jobb av gangen, enten hele døgn eller hele dager minus natt. Da skal de selvsagt bli lønnet for dette, men svært mange i de tjenestene jeg kjenner best sier at dette er det beste både for tjenestemottaker og ansatte.
• Også i disse tjenestene er det uante muligheter med kunstig intelligens. Det kan frigjøre tid fra saksbehandling, bidra til kompetanseheving og også selvsagt gi nødvendig og god støtte til tjenestebruker i mange situasjoner der de før har vært avhengig av mennesker. Jeg heier på KI-vernepleiere.
• Vi må slutte med alle disse klagesaksrundene som folk må gjennom. Herregud så dyre de er. Bare gi folk tjenester med en gang, vi kan ikke spare oss til fant.
• Det er svært få som snakker om økt kompetanse. Det mangler mange tusen vernepleiere og ergoterapeuter (og andre). Vi vet at kompetanse ofte bidrar til bedre og mer effektive tjenester. Utdann og ansett flere vernepleiere.
• Vi må ha flere fellesskapsløsninger og frivillighet. Klubben, dagsenteret, idretten og nærmiljøene må være for alle. Da kan det være vi må bruke litt penger på noen miljøterapeuter som faktisk har dette til oppgave. Noen inkluderingsagenter.
• Pårørendestøtte, folkens. Pårørende. I bydelen min er det 100 voksne personer med utviklingshemming som bor sammen med storfamilien. Jeg tenkte først at det var et problem. For noen er det det også. Men, altså, for en frivillighet, for et fantastisk bidrag til felleskapet disse familiene gir. Vi må støtte dem med alt vi har.

Det er ikke ditt ansvar å redde kommuneøkonomien.

Jeg mener det er mulig å ha en konstruktiv debatt om løsningene. Her har jeg nevnt noen. Jeg kunne selvsagt snakket om arbeidsinkludering og eiendomsskatt og sosial og økonomisk utjevning og rekruttering av drabantbyguttene til velferdstjenester, men jeg skal stoppe nå. Det fraværet av konstruktiv dialog som nå utspiller seg er dypt problematisk, både for enkeltmenneskene som nå føler seg skyldige i velferdens mulige kollaps og for utvikling av velferdskommunene.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være for personer med omfattende behov for bistand i hverdagen å bli gjort til ansvar for kommunenes utfordringer. Jeg kan egentlig bare si følgende: Du er ikke for dyr for oss, du er dyrebar. Det er ikke ditt ansvar å redde kommuneøkonomien. Det er mitt ansvar.