FOTO: Terje Pedersen, ANB.

Politikere kan spre hat

Hvilke konsekvenser får det om en politiker sier nedsettende ting om muslimer?

Forskerne Chris Crandall og Mark White målte Trump-tilhørers holdninger før og etter taler som advarte mot islam og blant annet harselerte med overvektige personer. De fant en økning i toleransen for negative holdninger mot folkegrupper som angripes[1]. Crandall advarer nå om at politikere kan bidra til å øke toleransen for hat mot folkegrupper.

Sosiale omgivelser har mye å si for om holdninger og handlinger kommer til overflaten.

Forskere har lenge forsøkt å komme nærmere svaret på sammenhengene mellom holdninger, handlinger og hva som påvirker dem. Hvorfor er noen villige til å gå løs med vold på andre folkegrupper, mens andre aldri kunne gjort det samme? Et av de mest kjente studiene, Albert Bandura´s «Bobo-doll»[2] fra 1960-tallet, viste at barn som observerte en kvinne som angrep en oppblåsbar dukke, imiterte kvinnens og slo selv dukken.

Andre barn som så kvinnen slå dukken, men som også fikk se at kvinnen ble straffet for slagene etterpå, avsto selv fra å slå. Når disse barna fikk beskjed om at de ikke fikk straff, valgte også de å slå dukken. Sosiale omgivelser har mye å si for om holdninger og handlinger kommer til overflaten.

Crandall og White samlet i sitt eksperiment 200 av Trumps støttespillere og 200 av Clintons støttespillere dager før det amerikanske presidentvalget i fjor. Halvparten i hver gruppe ble spurt om å rangere deres egne personlige følelser mot ulike sosiale grupper som Trump hadde snakket nedsettende om i løpet av valgkampen: Muslimer, innvandrere, meksikanere, overvektige og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Gruppene ble også spurt om å rangere sine holdninger overfor de sosiale grupper som Trumps kampanje ikke hadde angrepet; alkoholikere, pornostjerner, rike mennesker, medlemmer av den nasjonale våpenorganisasjonen NRA og Kanadiere. Den andre halvparten av gruppene av Trump- og Clinton-tilhengere, ble spurt om å vurdere hvor akseptabelt de mente det var å si negative ting om de ulike etniske og sosiale gruppene nevnt ovenfor.

Normen om hva man mente var sosialt akseptabelt å si om disse gruppene, var endret.

Etter det amerikanske presidentvalget ble de samme gruppene kontaktet og stilt de samme spørsmålene. Sammenligningen av svarene før og etter presidentvalget viser ingen endring av holdninger til gruppene Trump ikke angrep og små økninger i uvilje mot de sosiale gruppene som hadde blitt angrepet. Den store forskjellen fant man først og fremst i signifikant økt aksept av diskriminerende utsagn rettet mot meksikanere, innvandrere, muslimer, osv. Normen om hva man mente var sosialt akseptabelt å si om disse gruppene, var endret.

Forskerne mener selv at studien finner at mennesker gir uttrykk for fordommer som er sosialt akseptable og gjemmer de som ikke er det, og at valget av Donald Trump ikke skapte nye fordommer, men endret hva store lag av befolkningen mener er akseptabelt å si. Fordommer aktiveres.

nyhetsbrevet

Dette er blitt hevdet tusen ganger tidligere, men empiriske studier som prøver å bekrefte slike funn i en konkret sammenheng, har manglet. Det er grunn til å tro at funnene også er sterkere fordi første intervju med gruppene allerede var gjort på et tidspunkt hvor mange hatefulle utsagn allerede var levert og debattert. Dersom man studerer slike ting over tid, vil man mest sannsynlig finne enda større variasjoner.

Å skape sosiale normer mot diskriminering virker.

Politikere med tilgang på medieoppmerksomhet som har negativ omtale av innvandrere, muslimer, jøder eller homofile, bidrar på den måten til å øke den sosiale aksepten for diskriminering og lokker frem holdninger som ikke turte å komme frem på grunn av sosiale normer. Det kan bety mye for handlinger og handlingsmønstre. Å donere penger til diskriminerende og hatefulle grupper, deltakelse i demonstrasjoner, grupperinger med hatefulle ideologier, med mer.

Carl I. Hagen sa en gang at ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer. Ikke bare er det feil, men det sprer negative holdninger om en hel gruppe mennesker. Det samme gjør Sylvi Listhaug når hun vil utfordre menneskerettighetene ved å internere asylsøkere som har fått avslag på søknad om opphold. Slike generaliserende holdninger er eksempler på at vi også i Norge har politiske ledere som senker terskelen for hva som er greit å si og greit å gjøre.

Betydningen av forskningen til Chris Crandall og Mark White bør få minst fire konsekvenser. For det første bør politikere være særdeles bevisst deres ansvar for ikke å spre fordommer og negative holdninger om grupper mennesker. Det er et moralsk ansvar den enkelte må ta selv. For det andre bør forskningen på slike mekanismer også repliseres og gjennomføres i Norge. For det tredje bør ressursene som settes av til å håndtere, registrere og følge opp hatkriminalitet, økes og prioriteres hos politiet. Selv om vi ikke kjenner mekanismen i detalj vet vi at holdninger fører til handlinger.

Chris Crandall og Whites beskjed er at det haster å gjøre noe med det.

For det fjerde bør anti-diskrimineringsarbeidet og alle brobyggende effekter som integrerer samfunnsgrupper få betydelig økt politisk oppmerksomhet for å forhindre hat og diskriminering. Gratis barnehager for alle, målrettede sysselsettingstiltak for nyankomne asylsøkere, godkjenning av utenlandsk utdannelse og kompetanse og språkopplæring må høyere opp på den politiske agenda.

Å skape sosiale normer mot diskriminering virker, men er sårbare for politikere som sprer negative holdninger mot andre grupper mennesker basert på etnisitet, religion, politiske holdninger, seksuell orientering mv. Økonomiske strukturer og virkemidler som bedre integrerer mennesker og forhindrer segregering, bidrar til mer egalitære holdninger og fellesskap mer robuste mot fordommer. Chris Crandall og Whites beskjed er at det haster å gjøre noe med det.

[1] Crandall, C., & White, M. (2016). Trump and the social psychology of prejudice. Undark.

[2] https://www.youtube.com/watch?v=dmBqwWlJg8U

nyhetsbrevet