Privat-offentlig samarbeid gir bedre smittevern

Det er ikke grunnlag for å si at de høye koronadødsfallene i Sverige skyldes at private driver omsorgstjenester, eller at private gjør smittevernet dårligere, slik Cathrine S. Amundsen hevder i et nylig innlegg i Agenda Magasin.

Likevel velger Amundsen altså å legge skylden på private leverandører og velferdsmiks.

Amundsen og For Velferdsstaten er uttalt mot privatisering og kommersialisering av velferdstjenester. Med et slikt ideologisk bakteppe er det legitimt å være mot offentlig-privat samarbeid om lovpålagte, offentlige finansierte helse- og omsorgsoppgaver. Men å påstå at det å ha private som samarbeidspartner er en trussel for smittevernet, og at de høye koronadødstallene i Sverige skyldes velferdsmiks, er drøyt og har ingen rot i virkeligheten.

Amundsen viser til Sverige, som rett nok har flere private aktører og høyere andel Covid-19-dødelighet enn Norge både i samfunnet og på sykehjem. Men der slutter også substansen i innlegget. Ikke ett eneste sted presenterer hun dokumentasjon på at private aktører i helse og omsorg øker smittefaren og dødeligheten på svenske sykehjem.  Private står også for rundt 20 prosent av den offentlige finansierte og lovpålagte omsorgen i Sverige, mens bildet Amundsen tegner fort kan forlede leserne til å tro at andelen er nærmere 80 prosent.

Det er kjent at myndighetene i Sverige valgte en annen tilnærming til koronapandemien enn de andre nordiske landene. Norge var tidligere ute med tiltak, og Sverige kom senere enn oss i gang med smittebegrensende tiltak og sikret ikke godt nok sårbare, eldre mennesker på institusjoner.

Både kommunene, private og ideelle aktører har hatt store krevende oppgaver og høye kostnader i disse månedene.

Når det gjelder Stockholm som Amundsen vier mye oppmerksomhet til i innlegget, har Barbro Karlsson i Äldreförvaltningen, som har ansvaret for eldreomsorgen i Stockholm, tvert imot nylig avvist i et intervju at det høye innslaget av private har noe å si. Karlsson uttaler at de ikke har sett noen forskjell mellom offentlige og private (s. 27) og at dette ikke er noen problemstilling. Karlsson henviser i intervjuet til en intern oversikt fra Stockholms stad fra 5. mai som viser marginale forskjeller mellom smitte på sykehjem drevet av kommunen versus private. Karlsson sier også at private kommer bedre ut enn offentlige i årlige kvalitetsmålinger, og at private i snitt har noe lavere andel midlertidige ansatte og et høyere utdannelsesnivå.

Likevel velger Amundsen altså å legge skylden på private leverandører og velferdsmiks.

De private i Sverige var tidlig ute med tiltak. Både Attendo, Norlandia og Ambea, som eier norske Stendi, var for eksempel tidlig ute med besøksrestriksjoner på sine sykehjem, før både norske og danske myndigheter og hele tre uker før svenske myndigheter innførte dette.

I Norge har vi så langt ikke hatt en debatt om privat-offentlig samarbeid under koronakrisen. Alle har vært enige om å delta i dugnaden og samarbeide i kampen mot en felles fiende i viruset. Kommunale, private og ideelle leverandører har vært opptatt av å sikre forsvarlighet i helsetjenestene. Staten har stilt med smittevernkrav, kommunene har fulgt opp seg selv og de man har hatt avtale med. Private aktører som vi i Stendi, Attendo, og Norlandia har samarbeidet tett med våre oppdragsgivere for å sikre liv og helse.

Etter vårt syn har Amundsen og For Velferdsstaten en selektiv forståelse av hvordan forholdene er i Sverige.

Både kommunene, private og ideelle aktører har hatt store krevende oppgaver og høye kostnader i disse månedene, men har samarbeidet godt: Det ble fort etablert felles beredskapsnettverk i Oslo blant alle leverandørene, som jobbet sammen for å få på bordet beste praksis på hindring av smittespredning og håndtering av smittesituasjon.

De private sykehjemmene har deltatt i ukentlige beredskapsmøter med sine oppdragsgivere der det er utvekslet erfaringer på tvers, uavhengig av driftsform. De private sykehjemmene har, med sin kompetanse, bistått kommunale oppdragsgivere med å gi opplæring i smittevern, og på kort varsel åpnet egne korona-avdelinger og etablert midlertidige sykehjemsplasser for å underlette for kommuner.

Vi mener at nettopp dette gode samarbeidet på tvers av alle aktørene har resultert i at situasjonen i Oslo raskt kom under kontroll. At det finnes flere ulike aktører som alle har delt sine beste praksiser har gjort at vi har kommet raskere fram til gode løsninger. Samarbeidet har vist at det ikke er eierskapet som avgjør smittesituasjonen, men evnen til å sette inn riktig tiltak til rett tid.

Etter vårt syn har Amundsen og For Velferdsstaten en selektiv forståelse av hvordan forholdene er i Sverige. I tillegg mener vi de burde være mer interessert i hva som fungerer godt i Norge, og hvorfor offentlig-privat samarbeid faktisk gir mange gode resultater og er en viktig del av løsningen i møte med eldrebølgen både for å sikre økt kapasitet, innovasjon, kvalitet og effektivitet.

Utfordringene må man jobbe sammen om til beste for pasienter, brukere og pårørende.

Private kommersielle aktører i Oslo har høyere sykehjemsbemanning og fagdekning (s.11 og 74)  sammenlignet med både kommunale og «ideelt» drevne sykehjem. Dette er kontraktsfestet og måles månedlig. Vi rapporterer til kommunen på andel heltidsstillinger, tariffavtaler og betingelser. Uten konkurransedyktige betingelser hadde vi aldri klart å rekruttere kvalifisert personell. Vi driver i henhold til kontraktene vi har med våre oppdragsgivere, og kommunene har tett og jevn oppfølging av vår bemanning og kvalitet.

“Økt status, mer ressurser og flere faste og hele stillinger”, mener Amundsen at eldreomsorgen trenger. Dette er vi jo enige om. Amundsen skaper her en kunstig motsetning mellom offentlig og privat, mens realiteten jo er at alle er enige om at det er bra med faste og hele stillinger uavhengig av eierskap. Utfordringene må man jobbe sammen om til beste for pasienter, brukere og pårørende.

Mens nasjonalstatene håndterer en verdensomfattende pandemi med over 350.000 døde så langt, undrer vi oss kanskje aller mest over Amundsens fokus på om en marginal gruppe private aktører i eldreomsorgen kanskje kan være den største faren for smittevernet.