Putins egentlige krig

Nylig besøkte Anastasia Zotova sin mann, Ildar Dadin, i et fengsel i russisk Karelen. Mannen hun møtte så ikke lenger ut som hennes 34 år gamle ektefelle, men minnet om hennes slagrammede 80 år gamle bestefar, med nervøse rykninger og skjelvinger.

En uke tidligere hadde han smuglet ut et brev til henne der han beskrev i detalj torturen og mishandlingen han gjennomgikk etter å ha klagd på forholdene i fengselet. Han avsluttet med advarselen: «Dersom jeg skulle dø, må du ikke tro at det er selvmord.»

Dadin er dømt til to og et halvt års fengsel for å ha demonstrert mer enn tre ganger. Han har demonstrert i alene og sammen med andre mot den russiske annekteringen av Krim, mot russisk deltakelse i konflikten i Ukraina og for løslatelse av politiske fanger.

Denne typen overgrep har dessverre en lang tradisjon i Russland.

Behandlingen av Dadin er ikke enestående. Av de over 600 000 innsatte i russiske fengsler, blir fanger rutinemessig utsatt for tortur og nedverdigende behandling. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial har dokumentert at det nå finnes 150 politiske fanger i russiske fengsler.

Ifølge undersøkelser gjennomført av en annen organisasjon, Komiteen for forebygging av tortur, har hver femte russiske borger vært utsatt for en eller annen form for tortur eller nedverdigende behandling. Myndighetene har vedtatt lover som gir politiet mulighet til å arrestere vilkårlig og en praksis har utviklet seg hvor politiet bruker vold som ikke etterlater spor

Denne typen overgrep har dessverre en lang tradisjon i Russland. Dadins sak er imidlertid også uttrykk for noe mer, nemlig overgrep mot samfunnskritikere og den svake demokratiske kontrollen med myndighetsorganer.

Siden de ble etablert i 2009 har uavhengige overvåkingskommisjoner, med menneskerettighetsforsvarere og journalister som medlemmer, spilt en stadig viktigere rolle. Kommisjonene har hatt tilgang til det enorme, lukkede systemet som russiske fengsler utgjør og har kunnet ta opp mange saker med overgrep. Men når kritiske organer begynner å virke, slår myndighetene tilbake. Etter nylige utskiftninger er de fleste uavhengige medlemmene i kommisjonene byttet ut med tidligere ansatte i sikkerhetsstrukturene, stikk i strid med lovens bestemmelser og intensjoner.

Det er her kimen til positiv endring ligger i vårt store naboland.

Ett av de nye medlemmene er Dmitrij Komnov, som i sin tid fikk sparken fra jobben som leder for Butyrka-fengselet i Moskva, der den russiske skatterettseksperten og varsleren Sergej Magnitskij satt. Han døde som følge av manglende medisinsk behandling og tortur 16. november 2009, etter å ha blitt overført til fengselet Matrosskaja Tisjina. Magnitskij hadde blitt arrestert av de samme tjenestemennene som var med på den rekordstore skattesvindelen han hadde varslet om.

De alvorlige overgrepene mot ham ble dokumentert av Moskvas overvåkingskommisjon. Selv om Komnov ikke ble etterforsket og domfelt, mistet han jobben. Han er også blitt plassert på den amerikanske sanksjonslisten oppkalt etter Magnitskij.

Utnevnelsen av Komnov kan dermed ses på som et spark til USA, som med Magnitskij-listen straffer dem som skummer fløten av det russiske systemet med utstrakt korrupsjon og alvorlige overgrep mot de som varsler. De som kommer på listen, får ikke innreise til USA og deres eiendeler der blir frosset. Men det er også et spark til det russiske sivilsamfunnet, som tross stadig flere restriksjoner fortsatt greier å forsvare enkeltmennesker og sette viktige menneskerettslige spørsmål på dagsordenen.

Mishandlingen av Dadin, som allerede var en kjent aktivist og politisk fange da overgrepene fant sted, er et tegn på at myndighetene intensiverer kampen mot den økende aktivismen i det russiske samfunnet.

Overgrepene mot innsatte i russiske fengsler er systematiske og omfattende.

Vi ser en klar sammenheng mellom denne innenrikspolitiske utviklingen og Kremls utenrikspolitikk. Et eksempel er demonstrasjonene mot valgfusk i 2011-2012 og innføringen av den såkalte «utenlandsk agent-loven», som setter organisasjoner med utenlandsk økonomisk støtte på en svarteliste. Høy deltakelse i demonstrasjonene skremte myndighetene fordi det demonstrerte styrken til det russiske sivilsamfunnet.

Selv om vi hører lite om det her hjemme, er det stadig flere som står opp mot urettferdighet og ytrer et ønske om endringer. Perestrojka og Sovjetunionens fall åpnet for etablering av ikke-statlige organisasjoner og foreninger som i Helsingforserklæringens ånd skulle overvåke staten. De kan også mobilisere vanlige folk til å ta del i protester og demonstrasjoner. De såkalte «fargerevolusjonene» i noen av de tidligere russiske republikkene, har uten tvil lenge uroet de russiske myndighetene.

Annekteringen av Krim og russiske styrkers deltakelse i konfliktene i Øst-Ukraina og i Syria, kan ses i lys av behovet for kontroll, ikke bare med Ukraina, men også av egne innbyggere. Putin fører en kontinuerlig krig mot egen befolkning; mot kritiske og uavhengige stemmer, mot opposisjonelle politikere, kunstnere og intelligentsia.

Putin kan ikke vinne krigen mot sitt eget folk.

Myndighetene bruker velkjente våpen som propaganda, tåkelegging, krigsretorikk, fiendebilder, fengslinger, tortur og til og med drap for å stoppe aktivismen. Utenrikspolitiske grep spiller også en rolle ved å vende oppmerksomheten bort fra problemer på hjemmebane og for å samle befolkningen mot en felles ytre fiende.

Den korte frihetsperioden på 90-tallet har likevel skapt et nytt spor: I sjiktet mellom den mektige staten og enkeltindividet, har aktivistene i det sivile samfunnet reist et nytt forsvar for grunnleggende friheter. Stadig flere av dem engasjerer seg i nettverk og på sosiale media i kampanjer for flomofre, foreldreløse barn og til og med en mishandlet fredsaktivist i Karelen.

Lederen for fengselet (en såkalt «koloni») der Dadin befinner seg, måtte nylig gå av takket være menneskerettighetsforsvarernes innsats og engasjementet til vanlige mennesker på sosiale medier.

Det har dukket opp hundrevis av organisasjoner og uavhengige medier som gir mulighet til å diskutere og mobilisere motstand mot overgrep. Det var takket være sivilsamfunnets innsats at overvåkingskommisjonene i sin tid ble etablert. Bare så synd at myndighetene nå ønsker å svekke dem ved å bytte ut aktivistene med personer som har helt andre interesser.

Putins regime er ikke immun mot aktivisme og folkelig press.

Overgrepene mot innsatte i russiske fengsler er systematiske og omfattende. Kampen for å få slutt på dem er en hovedsak for menneskerettighetsbevegelsen i Russland. Den myrdede opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov, de politiske fangene, menneskerettighetsaktivistene og de mange andre aktivistene fra sivilsamfunnet, representerer de mange som kjemper for et lovstyrt og rettferdig samfunn. De utøver sin rett til frie ytringer og har loven og internasjonale menneskerettigheter på sin side.

Det minste vi kan gjøre er å støtte disse modige menneskene. Hver og en av oss kan bidra ved å støtte aktivister, være aktive på sosiale medier og bidra til at kunnskap om menneskerettighetsbruddene i Russland blir kjent. Våre myndigheter må også gjøre hva de kan for å støtte de gode kreftene.

Putins regime er ikke immun mot aktivisme og folkelig press. Putin kan ikke vinne krigen mot sitt eget folk. Det er her kimen til positiv endring ligger i vårt store naboland. Norge kan og bør spille en viktig rolle som pådriver.