Regjeringen setter norske liv i fare

Regjeringen viser en manglende forståelse for alvorligheten i situasjonen. På sikt kan det sette norske borgeres liv og helse i fare og bidra til at folk ikke våger å engasjere seg.

Den norske aktivisten, Kristin Foss, ble beskutt i forbindelse med en markering mot at Israel i 15 år har nektet de palestinske innbyggerne av landsbyen Kufur Quaddum å bruke hovedveien til byen Nablus på Vestbredden. Foss jobber som frivillig for ISM (International Solidarity Movement), en ikke-voldelig, palestinsk-ledet organisasjon som assisterer palestinere som av ulike grunner trenger internasjonale vitner og/eller beskyttelse.

En film gjort av Foss med egen telefon viser at hun helt uprovosert ble beskutt av israelske soldater med det som heldigvis var gummikledde kuler.

Norge er en viktig aktør og vi må våge å være prinsipielle. Ikke tie.

Det eneste den norske regjeringen har gjort er å be om en forklaring av israelske myndigheter. Svaret på dette vet vi hva vil bli. De har allerede uttalt at de forbeholder seg retten til å bekjempe terror og de skyter ikke uten grunn. En sivil demonstrasjon mot en militær okkupasjon er imidlertid legitim motstand og langt ifra terror. Regjeringen har med andre ord verken fordømt eller beklaget at en norsk statsborger har blitt beskutt.

At regjeringen velger denne tilnærmingen, i en tid hvor det å stå opp for menneskerettighetene er i ferd med å bli noe av det farligste man kan gjøre, er skremmende. Norge må ikke la seg bedøve og bidra til å akseptere og akselerere den globale trenden med kriminalisering, overvåking og forfølgelse av menneskerettighetsforsvarere.

Verden er i endring. Demokratiske institusjoner og grunnleggende rettigheter utfordres. Det må vi ta på dypeste alvor. De som våger å forsvare kjerneverdiene samfunnet vårt er tuftet på, løper en risiko. De må beskyttes, ikke ignoreres. Fellesskapet trenger dem. Bare makten er tjent med at de resignerer og gir opp. Norge er en viktig aktør og vi må våge å være prinsipielle. Ikke tie.

I 2017 ble det ifølge Front Line Defenders drept over 300 menneskerettighetsforsvarere. Regjeringens håndtering av Israels behandling av norske aktivister er forstemmende. Det er rett og slett vanskelig å se hvordan det henger sammen med regjeringens uttalte ønske om en samstemt politikk med menneskerettigheter som en sentral prioritering.

Det rimer heller ikke med statsminister Solbergs pådriverrolle for den rettighetsbaserte bærekraftsagendaen med 17 ambisiøse mål som skal nås innen 2030.

At de på grunn av sitt engasjement blir beskutt av andre land sine militære styrker, er svært alvorlig.

Særlig trist er det at regjeringen velger denne strategien samtidig som verden markerer 70 årsjubileum for FNs menneskerettighetserklæring og 20-årsjubileet for Deklarasjonen for menneskerettighetsforsvarere. Skal vi nå de målene vi har satt oss innen 2030, må menneskerettighetsforsvarere beskyttes og behandles på en anstendig måte.

Kreftene som jobber for å svekke menneskerettighetsforsvarernes handlingsrom, er sterke. Innføring av såkalte “NGO-lover”, som stigmatiserer, vanskeliggjør og forhindrer arbeidet til disse organisasjonene, brer om seg. Dette skjer blant annet gjennom å svekke muligheten til å motta utenlandske midler, på tross av at dette er ansett som en rettighet, ifølge Deklarasjonen for menneskerettighetsforsvarere fra 1998.

Norge har en lang og stolt tradisjon for å fremme og beskytte menneskerettighetene. Både hjemme og ute. Norge er medlem av en rekke internasjonale organisasjoner og har sluttet seg til seg mange konvensjoner som skal beskytte menneskerettighetene.

Norge har også gjennom bistand og dialog med andre land fremmet viktigheten av menneskerettighetene. Dette er den norske statens rolle i arbeidet med menneskerettigheter, men ansvaret stopper ikke her.

Den norske regjeringens kritikk, eller snarere mangel på, overfor israelske myndigheter, har med rette blitt kritisert.

Mange norske sivilsamfunnsorganisasjoner jobber for menneskerettigheter i utlandet. I tillegg er det mange norske menn og kvinner som engasjerer seg personlig. Dette engasjementet og arbeidet er viktig for å fremme og beskytte menneskerettighetene.

Det er langt ifra unikt at aktivisme knyttet til Palestinernes sak møtes med diskriminering og vold fra israelske myndigheter. Legitim motstand mot okkupasjon og undertrykkelse møtes med kuler, tåregass og innreiseforbud. Det oppsiktsvekkende med den nevnte hendelsen, og håndteringen av Ship to Gaza-saken, er den norske regjeringens respons.

Den norske regjeringens kritikk, eller snarere mangel på, overfor israelske myndigheter, har med rette blitt kritisert. Konsekvensene derimot kan bli alvorlige.

At norske borgere som engasjerer seg i spørsmål om undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene, er både ønskelig og viktig. At de på grunn av sitt engasjement blir beskutt av andre land sine militære styrker, er svært alvorlig.

Med en respons på nivå med å trekke på skuldrene sender den norske regjeringen et signal om at vold mot norske statsborgere som deltar i fredelige demonstrasjoner er innenfor. At det er helt innenfor er det kanskje ikke, men det er i hvert fall ikke utenfor, slik regjeringen ordlegger seg.