Ris til egen bak

Hei igjen, Anja. Aller først: I min første dialog med Agenda Magasin om denne brevutvekslingen var det snakk om å diskutere identitetspolitikk. Derfor lå det langt fremme i min panne da det første brevet skulle skrives. Og det var greit nok, ettersom jeg også mener at den er ødeleggende for samtalen vår.

Jeg skal forsøke å besvare det du skriver i ditt brev punkt for punkt. Men først en enighet vi har som dukker opp et stykke ut i teksten din. Du skriver at «tanken om at hudfarge helt uten videre skulle bli irrelevant, har forblitt et ideal. Det er ennå ikke en realitet».

Dette er selvfølgelig riktig. Det ligger jo også i sitatet til King, og det står i teksten du svarer på.

 

Gjør det vanskeligere å bli kvitt rasisme

Samtidig er det ingen tvil om at hele Vesten har beveget seg veldig mye nærmere det idealet de siste tiårene. Det dagens identitetspolitikk har gjort, er å sette denne utviklingen i revers. Det har skjedd gjennom krav om at hudfarge skal bli en viktigere og viktigere identitetsmarkør.

Finnes det et overliggende problem med hele den identitetspolitiske tankegangen, så er det nettopp dette: Den handler ikke så mye om å protestere mot hverdagsrasisme, som du sier, som den gjør det adskillig vanskeligere å bli kvitt den.

Jeg har venstresidens gamle bevegelser tatovert inn på venstre overarm.

La meg så også si noe om posisjonen jeg skriver fra, siden du delte litt om din: Jeg har skrevet to bachelorgrader og en master om ikkevoldsbevegelser, deres taktikker og deres resultater.

Jeg har venstresidens gamle bevegelser tatovert inn på venstre overarm. Det er nettopp derfor jeg synes det er så forferdelig trist å se hvordan de har forandret seg de siste få årene. I mange tilfeller går de direkte imot sine tidligere suksessoppskrifter.

 

Gjør dialog vanskeligere

Du skriver videre at det har dukket opp flere og flere minefelt i samfunnsdebatten. Der er vi også enige, og jeg skrev litt om det i min første tekst. Jeg har tidligere sagt at alle tripper rundt barføtt om dagen, og da skal ikke minene være særlig store før de gjør veldig vondt.

Poenget er at identitetspolitikken stadig strør unødvendige glasskår på bakken. Så legger den seg bak en busk og venter på at noe skal trå feil, før den kaster seg frem med en pekefinger og et «gotcha!». Dette er en av måtene den gjør dialog vanskeligere på.

Jeg vet ikke hvor du har fått ideen fra om at jeg har fått denne ideen.

For meg ser det ut til at du har litt av dette i ditt brev. Du skriver blant annet at mørkhudede er «prisgitt de hvites velvilje».

Selv om diskriminering finnes, så er det en voldsom overdrivelse å hevde noe slikt. Hadde det vært sant, ville det jo vært vanskelig å godta din forrige påpeking om av at vi har beveget oss langt i riktig retning.

 

En bitteliten gruppe bør ikke få dominere

I tillegg skriver du at jeg mener at identitetskategorien rase vil bli borte om vi lar være å snakke om rasisme. Det er selvfølgelig ikke riktig, og er ikke noe jeg noensinne hverken har sagt eller skrevet.

Jeg vet ikke hvor du har fått ideen fra om at jeg har fått denne ideen. Det jeg sier er at det å løfte hudfarge opp som noe mye viktigere enn det faktisk er, ikke er en løsning. Jeg har for øvrig heller ingen tro på en idealisme som innebærer at ord skaper virkelighet.

Det er ingen god idé å la en bitteliten gruppe dominere en ytringsflate.

Jeg er også litt usikker på hva du mener med at minoriteters stemmer skal tillegges «like stor vekt» som den dominerende gruppens. I vårt demokrati er det slik at flertallet bestemmer hvem som styrer landet. Demokratiet er proporsjonalt. Det mener jeg, grovt sagt, at også offentligheten bør være.

Alles stemme skal tas like mye på alvor, men det er faktisk forskjell på hvor mange vi er. Det er for eksempel ingen god idé å la en bitteliten gruppe dominere en ytringsflate i for stor grad. Om det er noe slikt du mener, så er vi altså enige, men her hadde det vært fint med en presisering fra din side.

 

En pussig allianse

Så til aktivistbevegelsene: Du skriver at det ikke er «et mål for denne tradisjonen å skape splittelser basert på identitet». Dette var sant, som jeg også skrev i min første tekst. Men det kan dessverre ikke sies å være en generell sannhet lenger. Det viser seg på mange plan.

For bare å ta noen eksempler: Den amerikanske hvite superrasisten Richard Spencer liker godt det den afroamerikanske forfatteren Ta-Nehisi Coates skriver.

 

 

Coates er en yndling for den aktivistiske venstresiden i USA. Og en identitetspolitiker. Det er også Spencer, hvilket er årsaken til at han liker Coates’ forfatterskap.

Den hvite nasjonalistiske identitetskjemperen liker altså det som skrives om hudfargefokus fra den mørkhudede venstreaktivistiske identitetspolitikeren. Noe annet ville også vært rart, egentlig. Det viser samtidig hvor splittende dette fokuset på harde identitetskategorier er.

 

Vanskeliggjør den offentlige samtalen

Eksempel nummer to: Det er nå et voksende problem at skribenter av mange slag ikke lenger kan skrive om andre enn sin egen gruppe uten å få identitetskrigere på halsen. Dette gjelder spesielt i ungdomslitteraturen.

Internasjonalt er det mange eksempler på dette. Her i Norge hadde vi bråket rundt barneboken Sitronlimonaden.

Snakk om å vanskeliggjøre den offentlige samtalen.

I ordskiftet ble det blant annet sagt at en hvit forfatter ikke bør skrive om karakterer fra andre grupper.

Det er altså feil å ikke skrive inn karakterer fra forskjellige grupper, samtidig som man kan bli arrestert for å skrive inn karakterer fra forskjellige grupper. Snakk om å vanskeliggjøre den offentlige samtalen.

 

Russland spiller opp splittelsene

Eksempel nummer tre dreier seg om politikk: De russiske forsøkene på å påvirke det amerikanske og europeiske samfunnet handler ikke mest om å plante konspiratoriske tanker i Trump-velgere, slik mange fremdeles tror.

De handler istedenfor om å så splid og mistanke, og om å skape tribalisme. Derfor har de fokusert veldig på hause opp identitetspolitikken på en rekke forskjellige måter.

De vet hvor ødeleggende dette er for den offentlige samtalen, og hvordan det deler folk inn i harde grupper. Det er derfor de gjør det!

Den demografiske gruppen de har konsentrert seg mest om er afroamerikanere, blant annet ved å lage egne Black Lives Matter-sider. De har også jobbet med andre identitetsmarkører, som trans- og kjønnsdebatten.

De vet hvor ødeleggende dette er for den offentlige samtalen, og hvordan det deler folk inn i harde grupper. Det er derfor de gjør det!

 

En potensiell katastrofe

Eksempel nummer fire gjelder gjeninnføringen av rasesegregerte områder ved flere universiteter i USA. Slikt er en potensiell katastrofe.

Mer enn én latinostudent har påpekt hvor segregerende og ødeleggende det er at diverse grupper blir satt sammen og adskilt fra hverandre av identitetspolitiske hensyn. Det er ganske utrolig at så mange skal ha så vanskelig for å så hvor feil dette blir.

Det er slikt vi må sloss med nebb og klør for å unngå at vi arver etter amerikanskere.

Identitetspolitikken fungerer fint for høyresiden.

For til slutt å være litt bombastisk i spørsmålet om hvilken side av politikken som tjener på alt dette: Det er én ting jeg og mange med meg er helt sikre på, nemlig at identitetspolitikken fungerer fint for høyresiden. Da tenker jeg ikke bare på høyrepopulister, men på også den «normale» høyresiden.

Både du og jeg er klar over at korrelasjon ikke beviser kausalitet. Likevel er det et faktum at identitetspolitikken, med alle sine tilhørende dynamikker, har vokst seg sterk samtidig som venstresiden sliter over stort sett hele Vesten.

 

Ris til egen bak

Mye tyder på at det faktisk er en sammenheng: Dette gjelder spesielt den nye bølgen med politisk korrekthet. Det er gjort forskning på dette både i USA og England, og resultatene er overbevisende. Velgere sier rett ut og i store mengder at de forlater venstresiden som en reaksjon på dens moralisme.

Det er også folk i det sentrumsnære venstre som sliter mest med identitetspolitikken, og som er mest nervøse for å ytre seg i det nye, taggete ytringsklimaet som har oppstått. Det er de som vil være «gode» som er mest redd for å bli angrepet for sine meninger.

Det hele er med andre ord ris til egen bak.

Igjen har vi mye forskning som peker på dette. Her i Norge skrev for eksempel Senter for Samfunnsforskning – etter å ha forsket på ytringsflatene våre i fire år – en bok som heter Boundary Struggles. Der påpekes poenget flere ganger.

Det hele er med andre ord ris til egen bak, både når det gjelder ytringsfrihet og stemmeresultater.

 

Anja Sletteland neste brev til Espen Goffengs publiseres fredag 31. januar. Slettelands forrige brev kan leses her.