FOTO: ANB Arkivfoto

En seier for likestillingen

Det er i år 25 år siden Rosemarie Köhn ble utnevnt til den første kvinnelige biskop i Norden.

I år er 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt i Stortinget. Målsetningen var å fremme likestilling mellom kjønnene, og da med særlig fokus på å styrke kvinnenes posisjon. Loven ble innført da Oddvar Nordlies var statsminister, og har blitt et av de viktigste virkemidlene vi har for å pålegge blant annet myndigheter og arbeidsgivere å aktivt arbeide for likestilling mellom mann og kvinne.

Det er derfor treffende at vi i år også markerer at det er 25 år siden Rosemarie Köhn ble utnevnt til den første kvinnelige biskop i Norden. Dette historiske øyeblikket ble en viktig seier for likestillingen i kirken, for nå var kvinner også en del av ledelsen i Den norske kirke. Dette gjorde at argumentene mot at kvinner i det hele tatt skulle kunne jobbe som prester, falt på steingrunn.

Hernes ble derfor historisk.

Det var en Arbeiderparti-regjering som utnevnte Köhn. Hvis det ikke hadde vært for at staten tok dette valget, er det flere grunner til å anta at det ville tatt lengre tid å få den første kvinne som biskop. For det første var det stor uenighet internt i kirken om dette var riktig å gjøre. Det handlet om synet på kvinner i prestetjenesten generelt, men også at Köhn var omdiskutert blant annet på grunn av sitt syn i homofilidebatten.

Men det var også motstand fra andre politiske partier; de kritiserte Arbeiderpartiet for blant annet å ikke ta hensyn til det kirkelige votumet, som hadde pekt på en annen (mannlig) kandidat. Gudmund Hernes, som var kirkeminister på denne tiden, hadde derimot en målsetning om å utnevne en kvinne til biskop. Tiden var moden og anledningen var der. Köhn var en helt reell kandidat, og fikk også stor støtte under avstemmingen.

Likestillingen har ikke ennå ikke kommet i mål.

Det var derfor all grunn til å kunne foreta dette valget, og Hernes ble derfor historisk. Både Den norske kirke, men også Arbeiderpartiet hadde derfor fått en stor likestillingsseier, og et nytt steg var tatt i kampen for like rettigheter.

Rosemarie Köhn ble et lykkelig valg for kirken. Sett i ettertid har hun bidratt til å åpne kirkedørene for mange mennesker som av en eller annen grunn hadde følt seg utestengt. Dette gjelder i særdeleshet de homofiles plass i kirken.

nyhetsbrevet

Gjennom den såkalte «Siri Sunde-saken» ble Köhn satt under et voldsomt press fra alle kanter. Saken handlet i korthet om at Siri Sunde inngikk partnerskap med en annen kvinne, noe som var imot gjeldende Kirkemøtevedtak. Det var nemlig ikke lov for homofile i partnerskap å inneha vigslede kirkelige stillinger. Köhn kom, gjennom et solid faglig grunnarbeid, at å gjeninnsette Sunde som prest ikke var uforenlig med det bibelske materialet.

Hun våget å trosse gammelmodige retningslinjer, og stolte heller på sin egen bedømmelse knyttet opp mot sin forståelse av den kristne troen. Dermed hadde også kampen for de homofiles rettigheter kommet et steg videre i kirken. Og i 2017 vedtok Kirkemøtet ny vigselsliturgi, som betyr at homofile også kan få inngå ekteskap i kirken.

Hvordan partiet håndterer de ulike interne problemene har stor betydning for partiets troverdighet på disse spørsmålene.

Rosemarie Köhn ble altså den første kvinne som ble utnevnt til biskop i Norden. Nå, 25 år etter er det like mange kvinnelige som mannlige biskoper i Norge, og ledende biskop er en kvinne. I tillegg er både den folkevalgte lederen for Kirkerådet, og Kirkerådets direktør en kvinne. Det var nok ikke mange i 1993 som så for seg at det skulle være mulig.

I et slikt jubileumsår er det all grunn til å glede seg over alle seirene, men det er også en god anledning til å se fremover. Likestillingen har ikke ennå ikke kommet i mål. Kvinner og menn lønnes fortsatt forskjellig, og det er altfor få kvinner i toppledelsen i de store selskapene. Det private næringsliv har en stor jobb foran seg for å motivere kvinner til å ta topplederjobbene. Arbeiderpartiet, som har en stolt tradisjon for å fremme likestilling, er nå i en tillitskrise.

Hvordan partiet håndterer de ulike interne problemene har stor betydning for partiets troverdighet på disse spørsmålene. Det er all grunn til å hente inspirasjon fra fortidens kamper. Gudmund Hernes og resten av Arbeiderpartiets modige valg om å utnevne Rosemarie Köhn viser hvor mye utvikling og muligheter det finnes i et politisk vedtak – statens aktive rolle i likestillingsspørsmålene er helt avgjørende for at vi skal ta ytterlige steg.

Det har Arbeiderpartiet gjort i 1978, og det gjorde Arbeiderpartiet i 1993. Da er det fullt mulig å gjøre det igjen.

nyhetsbrevet