knut arild hareide
FOTO: Mimsy Møller/Dagsavisen

Sentrum blir borte hvis ingen forsvarer det

Sentrum blir borte hvis ingen forsvarer det.

Forrige helg gikk KrFU inn for regjeringssamarbeid med Høyre, Venstre og FrP. Det var ingen stor overraskelse – KrFU har lent seg mot høyre i flere år. Det er et likevel et tap for norsk politikk hvis den unge generasjonen kristendemokrater har mistet troen på sentrum.

«Sentrum» er et ullent begrep. Så ullent at noen foretrekker å ikke bruke det. Av partiene på Stortinget er det Senterpartiet, KrF, Venstre og til en viss grad De Grønne som har blitt regnet som sentrum. Det er betydelige forskjeller mellom dem.

I flere saker er «sentrumspartiene» dessuten mer som fløypartier å regne: KrF og Venstre i verdisaker, Senterpartiet i handelspolitikk og De Grønne i klimapolitikk. Det er derfor vanskelig å snakke om sentrum som én blokk.

Men at sentrumspartier kommer i ulike avskygninger, betyr ikke at de er uviktige.

Sentrumspartier er den beste medisinen mot en polariserende blokkdynamikk der de gamle ideologiske dogmene får trumfe andre hensyn.

Sentrumspartier, i motsetning til tydelig definerte høyre- og venstrepartier, tjener ikke nødvendigvis på blokkpolitikken. De slår ikke fast på ideologisk grunnlag at politiske oppgaver løses best gjennom enten staten eller det private, høyre eller venstre. Hovedsakene deres kan sjelden plasseres på den tradisjonelle partiaksen.

Dermed bidrar sentrumspartier til å belyse andre politiske skillelinjer enn de tradisjonelle. Det trengs i en tid da klima, innvandring og globalisering er langt viktigere debatter enn hvorvidt barnehagene skal være offentlige eller private. Sentrumspartier er den beste medisinen mot en polariserende blokkdynamikk der de gamle ideologiske dogmene får trumfe andre hensyn.

Sentrumspartier kan gjøre det mulig å danne flertallsregjeringer uten Frp og Rødt. Men regjeringskaoset i Sverige viser hvor vanskelig politikken kan bli når sentrumspartiene har fortøyd seg til blokkene. Begge blokkene er avhengige av støtte fra ytterkantpartier for å danne regjering – med mindre noen likevel firer på blokktilhørigheten og samarbeider på tvers.

Enkelte mener at KrF bør se til Kristendemokraterna, som for lengst har manifestert seg som et høyresideparti. Men de svenske kristendemokratene har langt blåere tradisjoner enn KrF. Mens KrF innleder sitt skatteprogram med at «skatter finansierer viktige velferdsgoder for hele befolkningen», skriver KD at «skatterna är för höga i Sverige».

Men spør du meg, er sentrumspartienes eksistensberettigelse at de også kan sette ned foten for ytterkantene.

KD har tidligere profilert seg sterkt på kamp mot høye bensinpriser og eiendomsskatt, og peker sjeldnere på internasjonal solidaritet som en hjertesak. De politiske forskjellene tatt i betraktning, er det slett ikke sikkert at det vil lønne seg for KrF å kopiere søsterpartiets strategi.

Det er kanskje heller ikke det KrFU vil. Hvis vi skal tolke dem i beste mening, vil de ha KrF inn i den borgerlige regjeringen for å dra den lenger inn mot sentrum. Spørsmålet er om de vil lykkes med det, eller om regjeringen snarere vil dra KrF mot høyre.

KrFs gamle sentrumskamerat, Venstre, virker stadig mer komfortable med rollen som et vaskeekte borgerlig parti. Og det er vanskelig å se for seg at KrF skal få til betydelige endringer i flyktning-, klima- og utviklingspolitikken i en regjering der tyngdepunktet er historisk langt til høyre.

KrF har stor innflytelse fra sin frie posisjon på Stortinget, men sliter på målingene.

I sin nye bok peker Knut Arild Hareide på at KrF har vel så mye til felles med Ap og Senterpartiet som med regjeringspartiene. Det kan sikkert stemme. Men den viktigste grunnen til at KrF ikke bør gå til høyre, er at de behøves i midten. Sentrumspartier bør vitterlig forhandle og kompromisse for å få gjennomslag for politikken sin.

Men spør du meg, er sentrumspartienes eksistensberettigelse at de også kan sette ned foten for ytterkantene, selv når de store partiene ikke gjør det. Det bør være viktigere for KrF å holde høyrepopulister unna styre og stell, enn å beholde Erna Solberg som statsminister.

Man kan ikke si at vi lever i noen storhetstid for sentrum i norsk politikk. Ikke bare er det svære politiske gap mellom “sentrumspartiene” – Senterpartiet og Venstre har i praksis bundet seg til hver sin mast. KrF har stor innflytelse fra sin frie posisjon på Stortinget, men sliter på målingene. Kanskje sentrum allerede er så godt som dødt, og har vært det en stund. Det gjør politikken fattigere.

Men det er aldri for sent å gjenoppstå. Eller hva, KrF?