Neil Barnwell
FOTO: Neil Barnwell

Slutt å handle billige klær

Det finnes ingen kjoler som koster under 500 kr uten at det involverer mer eller mindre slaveri.

I det siste er det blitt en økende bevissthet på utfordringene som følger med forbruksvarene vi alle benytter oss av hver dag: klær.

Særlig har konsekvensene av utslipp av mikroplast i havet fra syntetiske klær fått tildelt stor oppmerksomhet. I tillegg har Fremtiden i våre hender bidratt til å rette oppmerksomheten vår på mengden klær som kastes og de inhumane arbeidsforholdene for tekstilarbeidere. Dette er likevel bare bruddstykker av det store bildet, og en reell debatt uteblir.

Alvor

Når skal vi, som forbrukere, designere, produsenter og politikere, ta utfordringene som klesindustrien fører med seg på alvor? Tekstilindustrien er ifølge Nordic Fashion Association den tredje største industrien i verden. Den er også en av de mest forurensende. Det er en utfordring å gi et anslag av nøyaktig hvor forurensende industrien er på grunn av dens enorme omfang.

Ifølge Institute for sustainable communication (ISC) står industrien til ansvar for 20 prosent av verdens vannforurensing og spredningen av 72 forskjellige giftige kjemikaler. Bomullsindustrien, som utgjør 90 prosent av alle naturfibre i industrien, bruker enorme mengder vann og dyrkbar jord. For å dyrke 1 kg bomull trenger man 20 000 liter vann, som kun tilsvarer en t-skjorte og et par jeans.

Det er først når utslippene fra klesindustrien, mikroplasten, dukker opp på vårt matfat i fisken vi spiser, at vi begynner å bli bevisste på dens konsekvenser.

I DN nylig kunne man lese om den påståtte skadevirkningen av bruken av sprøytemiddel i jordbruket hos befolkningen. I landsbyen Monte Maíz i Argentina, som er tett knyttet til åkrer med høyt forbruk av sprøytemidler, oppdaget forskerne at 40 prosent av niendeklassingene hadde allergier, opp mot 14 prosent på verdensbasis. Det var også to til tre ganger så mange krefttilfeller som andre steder. Nok en gang faller de fleste konsekvensene på skuldrene til dem som er minst ansvarlige og langt borte.

Det er først når utslippene fra klesindustrien, mikroplasten, dukker opp på vårt matfat i fisken vi spiser, at vi begynner å bli bevisste på dens konsekvenser. Utslipp av mikroplast i havet kommer delvis fra klesplagg som er laget av syntetiske tekstiler som fleece, nylon og polyester, som alle er laget av plast.

Bærekraftig mote

Det er lite trolig at nordmenn med det første kommer til å gi opp handleturer hos syntetelskende H&M eller fleecegenserne fra Bergans, dermed er vi nødt til å tilby dem et bedre alternativ, vi er nødt til å skape et større marked for bærekraftig mote.

Som strebende klesdesigner har jeg en eksistensiell krise omtrent en gang i måneden, for hvorfor i alle dager skal jeg bidra til at nordmenn kjøper enda mer klær? Det er et selvfølgelig mål å designe klær for å faktisk selge dem, men når det allerede finnes nok klær i denne verden – hvorfor skal jeg bidra til overfloden?

Det er hovedsakelig to grunner som gjør at jeg fortsetter: Den første er at jeg anerkjenner det menneskelige behovet for distinksjon. Vi er sosiale skapninger som har behov for å tilnærme oss de gruppene vi ønsker å assosiere oss med og frastøte oss dem som tilhører de motsatte gruppene. Dette gjøres i stor grad via vårt ytre – våre klær.

Jeg ønsker å utgjøre en forskjell, jeg ønsker å designe mer miljøvennlige klær.

Sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu forklarer menneskets forbruk som vår deltagelse i spillet om distinksjoner: Vi baserer vår avsmak på smaken til de gruppene vi ikke ønsker å assosieres med. La meg dra dette videre til vårt forbruk av klær: vi har et behov for å kjøpe nye, når de klærne vi kler oss med begynner å bli brukt av gruppene vi anser som underliggende oss selv i det kulturelle hierarkiet.

Den andre grunnen er at jeg ønsker å utgjøre en forskjell – jeg ønsker å designe mer miljøvennlige klær. Å designe bærekraftig mote er ikke bare å bruke bærekraftige tekstiler – det handler også om å designe klær som får en verdi for forbrukeren, som skaper et ønske hos forbrukeren selv om å ta vare på og forlenge levetiden til plagget.

Dette er for så vidt i seg selv en motsetning til hva moten egentlig er. Mote handler om å skape noe nytt og å se framover. Dermed står designerne ovenfor en identitetskrise og er nødt til å finne seg selv på nytt dersom man skal klare å lage bærekraftig mote.

nyhetsbrevet

Politiske tiltak

For å utvide markedet for bærekraftige tekstiler, krever det politiske tiltak og ikke minst – politisk engasjement. På landsmøtet nylig ble Venstre det første partiet som nevner tekstilindustrien i deres stortingsprogram. De etterlyser også et større marked for bærekraftige tekstiler. En av deres løsninger er blant annet å tillate dyrking av hamp for tekstilproduksjon i Norge.

Det er en evig debatt innad i fagmiljøet hvilke tekstiler som er de mest bærekraftige. Likevel er det noen tekstiler vi vet er bedre enn andre. Ved bruk av naturtekstiler unngår man spredning av mikroplast og forbruk av petroleumsprodukter. De plantebaserte tekstilene lin, hamp og brennenesle er tre fibre med særlige mange fordeler: De er robuste planter som krever få ressurser for å vokse godt, man unngår dermed overforbruk av vann og bruk av kjemikalier.

For å utvide markedet for bærekraftige tekstiler, krever det politiske tiltak- og engasjement.

For mange vil disse materialene gi en assosiasjon til grove tekstiler som det kan være vanskelig å forestille seg vil være relevant i klesmoten. La meg få endre på dette bildet: både lin og hamp kan framstilles til delikate og myke stoffer. Brenneneslen var på 1800-tallet reservert for overklassen som «Nordens silke» og ble brukt til kjoler, undertøy og lommetørkler – fram til den ble utkonkurrert av den faktiske silken på grunn av tiden og arbeidsressursene som krevdes for å framstille tekstilen.

Per dags dato finnes det ikke en kommersiell produksjon av brennenesletekstil, men mulighetene for å utvikle en effektiv industri er en helt annen i dag enn på slutten av 1800-tallet. Det disse tre plantene også har til felles er at de alle er godt egnet for det norske klimaet. Kan det kanskje bli de norske bøndene og de norske ingeniørene som bidrar til at verden får et større marked for bærekraftig tekstil?

Klær for 200 milliarder i året

Hvilket marked er det vi faktisk går glipp av? Ifølge motejournalist Jorun Aartuns bok «Avkledd – på innsiden av den norske motebransjen» handler nordmenn klær for omkring 40 milliarder i året – der mesteparten av inntektene går til lavpriskleskjedene.

For potensialet kan vi se til våre naboland, der svensk mote omsetter for omtrent 200 milliarder svenske kroner årlig, og danskene har mote som landets fjerde største eksportartikkel. Videre i boken understreker Aartun at den sterke tekstilindustrien har bidratt til å bygge opp motemarkedet i Sverige, Danmark og ikke minst Italia.

I en tid der antall arbeidsledige er et stadig økende problem, og alle spør seg selv «hva skal vi leve av etter oljen?», er det eneste klare svaret at vi er nødt til å tenke nytt. For det finnes ikke en enkel løsning på problemet, og oljen er nødt til å erstattes med flere nye arbeidsmarkeder.

For å satse på en bærekraftig tekstilindustri i Norge må vi ha en endring av markedet.

Skal vi få til dette, er vi også nødt til å støtte opp under dem som vil skape arbeidsplasser for seg selv og andre. Dette innebærer at man må høre på partier som Venstre, som ønsker å gi de samme sosiale rettighetene til gründere som det gis til andre arbeidstakere. Sikrer vi et godt sikkerhetsnett – øker vi også sannsynligheten for at flere vil ta sjansen.

For at det skal være mulig å satse på en bærekraftig tekstilindustri i Norge, må vi ha en endring av markedet. Dette ansvaret ligger også hos forbrukeren. Det viktigste vi som forbrukere kan gjøre er å slutte å handle billige klær av lav kvalitet, og begynne å handle klær av høyere kvalitet med lengre levetid.

Det finnes ingen kjoler som koster under 500 kr uten at det involverer mer eller mindre slaveri.

Det finnes ingen kjoler som koster under 500 kr uten at det involverer mer eller mindre slaveri. Hvert klesplagg du handler bør ha den egenverdien som gjør at du er villig til å ta vare på plagget. Et annet alternativ er å ta fra den mengden klær som allerede eksisterer i verden og begynner å handle brukt. Man kan fort ende opp med plagg av høy kvalitet til en brøkdel av den originale prisen.

Vask sjeldnere

For å forlenge levetiden til plagg og for å minske utslippene av mikroplast fra de syntetiske plaggene, er det essensielt at vi vasker klær sjeldnere. Dette sparer oss for strømforbruk og minsker slitasjen som påføres plaggene ved hver eneste vask. Å fryse klærne dine i et døgn eller to dreper bakterier og kan fjerne lukt.

Et annet effektivt virkemiddel er god gammeldags lufting – heng dem over stolen eller på en kleshenger og la dem luftes i omkring et døgn. Ved å vise en vilje til å gi klærne en høyere verdi, kan man som forbruke også vise et ønske om et mer bærekraftig marked.

I all debatten som går omkring klimaendringene og miljøskadene som vår verden utsettes for i dag, finner jeg det spesielt at debatten rundt den tredje største industrien uteblir. Det er tross alt få forbruksvarer som er oss fysisk nærmere enn klærne vi går og står i. Dersom vi skal få til en endring kan ikke alt ansvaret ligge på produsentenes skuldre.

Samfunnet er nødt til å få øynene opp for utfordringene, men også for mulighetene, til å skape nye arbeidsplasser. Politikeren, forbrukeren, finansnæringen, bransjen og media kalles inn på banen; Vi må begynne å snakke mer om klær.

nyhetsbrevet