Splitt og hersk, eller saml og hersk?

Hei igjen, Anja. Jeg synes det er litt dumt at man stadig i disse debattene må svare på unødvendige spørsmål og rette opp vranglesninger. Det er slitsomt, og det koster plass som kunne vært brukt til noe bedre.

Du begynner ditt siste brev med å spørre meg om jeg «erkjenner at ulikhet finnes». Da regner jeg med at du mener ulikhet som i diskriminering, ettersom det er det du omtaler i de neste avsnittene dine.

Igjen: Hva er poenget? Hva slags svar forventer man på slike spørsmål?

Hadde jeg ikke «erkjent at ulikhet finnes», så hadde jeg ikke skrevet i mitt forrige brev at diskriminering finnes. Faktisk vet jeg ikke om et eneste fornuftig menneske som ikke erkjenner at diskriminering finnes. Det er slike spørsmål jeg ikke helt klarer å se poenget med, med mindre de blir stilt for å sette den som spørres i forsvarsposisjon.

 

Stråmenn vanskeliggjør samtalen

Du spør meg også om jeg synes «rasisme og annen forskjellsbehandling er viktig å bekjempe». Igjen: Hva er poenget? Hva slags svar forventer man på slike spørsmål? Tror man virkelig man snakker med folk som ikke mener at slikt må bekjempes? Det har jeg stadig litt vanskelig for å akseptere.

Du skriver også at du har et inntrykk av at jeg «er uenig med premisset om at rasisme er et reelt problem i Norge i dag». Vi skulle diskutere hva som gjør den offentlige samtalen vanskelig. Stråmannbygging er en av de tingene. Du peker videre på en del undersøkelser hva diskriminering angår, og konkludere med at resultatene er nedslående. Hver av disse påstandene og undersøkelsene er verdt en brevveksling i seg selv, så jeg kommer ikke inn på hver og én av dem.

Hvilke undersøkelser man bruker i hvilken diskusjon virker ofte nokså opportunistisk.

Men igjen kan jeg peke på undersøkelser som sier at nordmenn er mer positive til innvandring og innvandrere enn noensinne, og at Norge er helt i toppen på verdensbasis når det gjelder relativt fravær av rasisme.

Problemet med strømmen av slike undersøkelser er at de gjerne kommer med nesten motsatt resultat med kort tids mellomrom. Det er noen ganger ganske forvirrende å se de samme aktørene dele dem, den ene dagen med bekymring og den andre med et fornøyd smil. Hvilke undersøkelser man bruker i hvilken diskusjon virker ofte nokså opportunistisk.

 

Splittende og ødeleggende

Tilbake til noe med litt mer substans: Du skriver om den dysfunksjonelle samtalen vår og anarkiet som råder i sosiale medier at «det venstresiden burde gjøre for å løse dette problemet, er å forene alle kampene for sosial rettferdighet på tvers av identiteter» gjennom et «overordnet prosjekt». Her er vi igjen helt enige.

Vi er derimot uenige om hvordan dette kan gjøres. I mitt hode innebærer identitetspolitikk nemlig å gjøre det motsatte av å nærme seg et slikt mål. Om man skaper for store identitetskiller, så blir et overordnet prosjekt umulig. Ingen av oss, går jeg ut i fra, liker tanken på hvem som tjener på det.

Må man fortelle gutter at de ikke helt hører hjemme i fremtiden for å fortelle jenter at de gjør det?

Valgkampene i USA viser godt hvordan prosessen foregår. Grupper som burde vært samlet, står mot hverandre. Et kontroversielt eksempel kan være Hillary Clintons t-skjorte med påskriften «the future is female». Hva sier det egentlig til familier med sønner?

Spesielt i en periode hvor stadig fler ser at det er en krise på gang for mange menn, og demografien som helhet har synkende levealder, er budskapet mer enn bare litt pussig. Må man fortelle gutter at de ikke helt hører hjemme i fremtiden for å fortelle jenter at de gjør det? Vi snakker tross alt om halvparten av verdens befolkning her …

 

Uten helhetlig budskap?

Professor Mark Lilla gikk gjennom nettsidene til Republikanerne og Demokratene under den forrige amerikanske presidentvalgkampen. På Republikanernes sider fant han et enhetlig budskap til landet som helhet.

På Demokratenes sider fant han mange forskjellige budskap ment å appellere til mange forskjellige demografiske grupper. Det var ingen overordnet helhet. Han spurte, treffende nok, hvordan slikt kan virke samlende.

 

 

Det er ikke så vanskelig å forstå undringen. Hos Demokratene oppstår det stadig spørsmål om kjønn, alder, hudfarge og religion når man vekter kandidatenes valgbarhet. Ingen ser ut til å kunne samle alle de ulike velgergruppene.

Identitetskategoriene er for mange, og flere av dem ser ut til å mislike hverandre sterkt. Se for eksempel hvordan assisterende professor Greta LaFleur ved Yale nylig beskrev den homofile kandidaten Pete Buttigieg som et «uttrykk for heteroseksualitet uten kvinner». Noe han gjør gjennom sin hvithetsmakt, selvfølgelig. Man skal ikke lete lenge for å finne adskillige eksempler på slikt.

 

Splittelse som forretningsidé

Saken minner meg om første gangen det virkelig falt meg inn hvor skadelig denne typen politikk kan bli om man ikke er forsiktig. Jeg satt og leste en artikkel i The Nation.

Plutselig forstod jeg at deres grunnleggende forretningsidé var å få alle grupper til å mislike alle andre grupper så sterkt som mulig. Dette til tross for at de fleste av de viktige gruppene både er og bør være situert på venstre side av den amerikanske politikken.

Resultatet er en ubønnhørlig fragmentering.

Da får man tildragelser som The Womans March. Bevegelsen forfalt i et hatefullt virvar av indre kamper mellom identitetsgrupper som ikke klarte å jobbe sammen. Det er som med de rasesegregerte campusene jeg nevnte i mitt forrige brev, eller som Pride-paraden i Edmonton.

Den ble stanset av sikkerhetsårsaker da forskjellige og stadig mindre identitetsgrupper begynte å krangle om hva paraden skulle bestå av. På samme vis var det også med Europas største LGBTQ-organisasjon, The Stonewall Society, som nå er splittet langs identitetslinjer.

 

Ubønnhørlig fragmentering

Dette er mikrokosmoser av det som skjer med venstresiden som helhet når den fokuserer for mye på å skille folk inn etter harde identiteter. Resultatet er en ubønnhørlig fragmentering. Det samme skjer også med den offentlige samtalen når identitetstenkningen brer om seg.

Et pågående eksempel gjelder den feministiske professor Selina Todd. Både administratorer, fagansatte og studenter har nå satt i gang en brevkampanje for å holde henne ute av Universitetet i Kent, hvor hun skulle forelese om klasse. Hun har nemlig, i alle fall ifølge kritikerne, en ikke helt korrekt mening hva transideologi angår.

I Norge er vi heldigvis ikke helt på dette nivået. Enda.

Med andre ord: Dette går ikke så bra i lengden.

I Norge er vi heldigvis ikke helt på dette nivået. Enda. Jeg og mange med meg har imidlertid skutt innertier når vi har spådd at vi også har beveget oss i en problematisk retning de siste årene.

Til slutt – og som en slu taktikk fordi jeg vet at du vil få skrive det siste brevet i denne utvekslingen 😊 – vil jeg gjerne forsøke å styre din oppmerksomhet over til de eksemplene jeg har brukt i de to siste brevene mine: Få høre hva du mener om dem.

 

Anja Sletteland neste brev til Espen Goffengs publiseres onsdag 19. februar. Slettelands forrige brev kan leses her.