Et sprell levende særinteresseparti

«Det er skuffende å se hvordan Røe Isaksen bare overtar venstresidens retorikk»

 Kristin Clemet, Civita-leder i 2012.  

Det har vært en spennende politisk uke.

Høyre gjennomførte landsmøtet sitt sist helg. Arbeiderpartiet hadde landsstyre. Det er ett år igjen til stortingsvalget, og partiene er i ferd med å spisse profilen og gjøre seg klar til valgkamp.

For en uke siden skrev jeg derfor en tekst her i Agenda Magasin, om nettopp partiprogrammet til Høyre. Både min tenketankkollega i Civita, Kristin Clemet, og arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen svarte.

Noe er annerledes i Høyres fortellingen om seg selv. Før valget i 2013 var det viktig å fortelle om endring

Min første, og ganske enkle observasjon var denne: Noe er annerledes i Høyres fortellingen om seg selv. Før valget i 2013 var det viktig å fortelle om endring – partiet var ikke lenger det gamle næringslivspartiet, det skulle være arbeidspartiet.

Ved lanseringen av nytt partiprogram er fortelling nå en annen. Borte er Røe Isaken som snakker om arbeidspartiet. Inne er Henrik Asheim og Linda Helleland, som snakket om «gjenkjennelig høyrepolitikk» da programkomiteen hadde lanseringen.

Jeg får en underlig følelse, når jeg leser svar-tekstene, av at både Isaksen og Clemet mener det er nærmest utidig å påpeke at det er viktig, hva en sentral høyrepolitiker kommuniserer i forkant av et stortingsvalg.

Derfor skal ord og handling henge sammen for partier i demokratiske samfunn

Velgerne er kloke folk, skriver Isaksen. Det er et godt sitat. (Det er stjålet fra Martin Kolberg.) Men velgerne skal også behandles med respekt. Derfor skal ord og handling henge sammen for partier i demokratiske samfunn. Det er derfor jeg stusser, når Isaksen reagerer så sterkt på at noen påpeker det åpenbare:

Et partis fortelling om seg selv er viktig. Det viser hvilke saker de vil prioritere, og hvilke grupper de snakker for – og til.

Derfor er det en sentral oppgave, for kommentatorer og andre politisk interesserte, å sjekke om et partis fremstilling av seg selv stemmer overens med realitetene.

Her kunne flere gjort en skarpere jobb. Både Clemet og Isaksen hopper elegant over en annen stemme som ser et Høyre i endring. En av Nord-Norges skarpeste politiske penner, nemlig Skjalg Fjellheim, skriver: Gamle Høyre våkner til liv igjen. Han ser et Høyre som går mot høyre.

 

Røe Isaksen kanskje mest vesentlige argument er følgende: Han mener at fremstillingen min er feil, og at jeg for å få «det hele til å henge på greip» må «hevde to ting som rett og slett ikke kan være riktig samtidig.» Ifølge Isaksen er det slik at jeg:

«(…) må både hevde at Høyres nye program tar klare skritt mot Høyre, og samtidig at Høyres såkalte sentrumsdreining aldri har vært substansiell, men bare en slags kommunikasjonsstrategi. Du må faktisk velge en av delene.»

Mon det? Jeg synes jo nettopp det er viktig at begge disse tingene stemmer

For det første: Høyre hadde en klar kommunikasjonsstrategi. Det trenger du ikke ta mitt ord for. Vi kan sette oss i en tidsmaskin og lese det Kristin Clemet skrev om akkurat dette i 2012:

«Torbjørn Røe Isaksen har tydeligvis vært i Sverige og lært av Moderaternas suksess som “det nye arbetarpartiet” – for nå skal Høyre bli “det nye arbeidspartiet”.  Ifølge Røe Isaksen skal Høyre nå “erobre arbeidsfolk” ved å utmeisle en ny arbeidslivspolitikk. I en stort oppslått artikkel i Aftenposten i dag får vi bl.a. vite at Høyre avviser kutt i sykelønnen, vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser, går inn for allmenngjøring av tariffavtaler, skal kjempe mot “sosial dumping” med den samme retorikken og forståelsen av arbeidsmarkedets virkemåte som vi hører fra venstresiden – og opprettholde et høyt fradrag for fagforeningskontingent.»

Og poenget mitt var jo nettopp å påpeke det åpenbare i den strategiske fortellingen fra da Røe Isaksen var «kronprins».

Men, siden verden er mer enn kommunikasjon, bør vi måle det mot …Tadaaa! (liten fanfare). Virkeligheten!

Da ser vi at det (i likhet med svenske Moderatarna) nettopp er et stort sprik mellom et parti som fremstiller seg som et arbeidsparti, og samtidig i stor grad kutter i skatter og svekker arbeidsmiljøloven.

Derfor handler dette om begge deler. Høyres kommunikasjonstrategi har endret seg. Og politikken har endret seg.

Aller øverst i Høyres nye program løftes nå fjerning av formueskatten. I de to forrige programmene var det henholdsvis barnehage og politi som var viktigst

Kan vi si det slik at salige Francis Sejersteds sitat er blitt riktigere enn på lenge? Både i form og innhold?

Det er mye som tyder på det:

Aller øverst i Høyres nye program løftes nå fjerning av formueskatten. I de to forrige programmene var det henholdsvis barnehage og politi som var viktigst. Skattekuttene i dette punktet alene innebærer to til tre ganger så store skattekutt som partiet har gjennomført i hele stortingsperioden vi nå er inne i.

Landsmøtevedtaket om å fjerne formueskatten allerede i neste periode er hardere enn den rundere formuleringen i tidligere programmer. Fredagens politisk kvarter var ikke finanpolitisk talsperson Mudassar Kapur fineste øyeblikk, men lærerikt for sakens opplysning. Han klarte ikke å forklare hvordan man skal unngå rike nullskatteytere i Norge med Høyres nye politikk.

Hvor interessant er det at et parti gjentar seg selv? Er det ikke nettopp endring som er interessant?

Isaksen velger ellers å legge større vekt på det som er likt enn forskjellige fra forrige program. Men hvor interessant er det at et parti gjentar seg selv? Er det ikke nettopp endring som er interessant? Særlig for et parti som har ledet Norge i 7 år, og har fått gjennomført mye av politikken sin.

For tenk på konteksten for Høyres nye partiprogram: Vi har nettopp vært gjennom to perioder hvor Solberg-regjeringen har blåst liv i dyphistoriske konfliktlinjene i Norge. Frislipp av midlertidige ansettelser har ført til den første generalstreiken siden 90-tallet. Sentraliseringspolitikken har ført til et distrikts- og kommune-Norge i dyp opposisjon. og Senterpartiet til nye høyder.

Et programpunkt om nedsalg i statlige selskaper betyr noe annet nå, etter man har solgt seg ut av SAS. Da er nedsalg i Equinor mer nærliggende som neste punkt.

Lovnader om skattekutt betyr noe annet når skatten allerede er kuttet med milliarder. Et programpunkt om økt privatisering i helsevesenet (såkalt «fritt behandlingsvalg») betyr noe annet når regjeringen har gjort store og viktige vedtak i den retning allerede.

Lovnader om skattekutt betyr noe annet når skatten allerede er kuttet med milliarder

Flate kutt i offentlig sektor har større betydning når det allerede har blitt kuttet i flere år.

Et partiprograms hensikt er å inngå i sin samtidige kontekst. Den konteksten er annerledes i dag enn før Solberg kom til makten, fordi – og (og du trenger ikke være en særlig skarp politisk analytiker for å innse dette) – en regjering påvirker et samfunn.

Hvor langt til høyre er Høyre? Spørsmålet blir forhåpentligvis tydeligere i år enn på lenge.

Det jeg genuint lurer på er hvorfor dette kommer nå, midt i en pandemi, hvor betydningen av velferdssamfunnet og sterke offentlige institusjoner og ordninger har blitt tydeligere enn på lenge.

Men som sagt: det er bra at det nye Høyre-programmet er tydelig. For motsetninger er det bra å få frem. Og det er fint å se at Røe Isaksen ikke har mistet helt smaken på manesjen, eller sans for ironi, selv om han er på vei ut av politikken. Jeg lover herved å levere – hva var formuleringen –  «objektive, uhildede og svært treffende analyser» helt til han leverer fra seg taburetten.