Statkraft er ikke Statoil

I debatten om delprivatisering av Statkraft opplever vi ofte sammenligning med delprivatiseringen av Statoil som fant sted i 2001. Selv om sammenligningen på noen områder kan virke relevant, bommer den grovt på andre områder. Utgangspunktene for selskapene har nemlig vært helt ulike.

Statoil ble etablert for at det skulle være statens forretningsmessige instrument innen oljebransjen, mens Statkraft ble etablert for å sørge for at industrien fikk tilgang på kraft også etter at industriens egne kraftverk hadde hjemfalt.

Det meste av den norsk evigvarende fornybare kraftproduksjon eies og driftes av Statkraft.

Da Statoil ble privatisert, ble selskapet fratatt de samfunnsmessige oppgavene selskapet hadde hatt inntil da. Oppgavene ble overført til to nystartede bedrifter. Gasco skulle å sørge for likebehandling mellom aktørene i forbindelse med rørtransport av gass, mens Petoro fikk ansvaret for å forvalte statens direkte engasjement i sektoren.

Statkraft har også samfunnsmessige oppgaver. Det meste av den norsk evigvarende fornybare kraftproduksjon eies og driftes av Statkraft.

Statsselskapet har en lang historie som kraftutbygger, men også som statens redskap for å overta kraftverk bygget av private konsesjonærer som fikk konsesjoner med betingelser om at kraftverkene skulle hjemfalle til staten etter at industrien hadde fått drifte kraftverkene en lang periode. De fleste av industriens hjemfallskonsesjoner hadde en varighet på 40 år. Stort sett er disse konsesjonene hjemfalt til staten og overtatt av Statkraft. De hjemfalte kraftverkene var nedbetalt da Statkraft SF overtok driften, og har derfor svært lave produksjonskostnader.

Statkraft har i ettertid overtatt flere kraftverk som ble bygget av industrien.

På begynnelsen av 1990-tallet vedtok Stortinget en ny markedsorientert energilov. Statkraft, som inntil da hadde forvaltet statens kraftproduksjon og kraftoverføringen fra kraftstasjonene til forbrukerne, ble splittet i to selskap. Overføring av kraft skulle utføres av det statlige forvaltningsselskapet Statnett, mens Statkraft ble omdannet til et statsforetak som skulle produsere kraft og forsyne industrien med nye kommersielle kraftkontrakter etter hvert som politisk vedtatte kraftkontrakter utløp. Kraftverkene industrien selv hadde disponert, hjemfalt, og ble overtatt av Statkraft.

Ved omdannelsen av Statkraft ble kraftverk som industrien fremdeles driftet innenfor gitte konsesjoner, men som i fremtiden ville hjemfalle til staten, lagt inn i åpningsbalansen til Statkraft.

Statkraft har i ettertid overtatt flere kraftverk som ble bygget av industrien. Det er inngått nye kommersielle kraftkontrakter med industrien, men det er behov for mange flere industrikraftavtaler dersom klima- og miljøvennlig norsk industriproduksjon av for eksempel aluminium skal overleve i konkurranse med kullkraftforsynt aluminiumsproduksjon andre land.

Skulle politikerne likevel velge å delprivatisere Statkraft etter modell fra Statoil, måtte de etablert et eget selskap for å ta seg av all hjemfalt kraft i selskapets portefølje – i tillegg til all kraft som selskapet selv har bygget ut på gunstige vilkår opp gjennom historien.

Statkraft er et statsforetak som opp gjennom historien har fått store fordeler.

I tilknytning til selskapets industrikontrakter og avtaler om foregrepne hjemfall som er inngått ved politisk vedtak, gjelder også en egen informasjonsplikt for selskapet overfor Olje- og energidepartementet:

– Dersom selskapet gjennom reforhandlinger eller utøvelse av sitt forretningsmessige ansvar, foretar endringer som gir vesentlige negative konsekvenser for sysselsettingen i det lokalsamfunn kraften er forutsatt nyttet, må endringene skriftlig forelegges departementet før de gjennomføres med bindende virkning for selskapet.

– Etter skriftlig henvendelse fra departementet er selskapet til enhver tid forpliktet til å gi skriftlig informasjon til departementet om den berørte industris kraftkontrakter, kraftforbruk, etc.

Det de som har tatt til orde for delprivatisering av Statkraft og sammenlignet et slikt grep med Statoil har hoppet bukk over, er det faktum at Statkraft ikke er en hvilken som helst kraftprodusent.

Statkraft er et statsforetak som opp gjennom historien har fått store fordeler gjennom tilgang til vassdrag og vilkår for utbygging av egne kraftverk, samt overtakelse av betydelige volum hjemfalt industrikraft bygget av industrien.

Statsforetaket har klare forpliktelser på seg til å inngå nye kommersielle industrikraftkontrakter med industrien, et ansvar en riktignok kan diskutere hvor godt er fulgt opp. Men som etter all sannsynlighet vil bli ennå dårligere fulgt opp dersom selskapet delprivatiseres.

Det Statkraft trenger er et eierskap som bidrar til stabilitet og trygghet.

Delprivatisering av Statkraft vil gi enkelte private aktører privilegier til å eie kraftverk bygget på bekostning av norsk natur med formål å gi evigvarende fornybar og ren kraftproduksjon til norske industrivirksomheter. Det vil være en dårlig løsning – og noe helt annet enn det delprivatiseringen av Statoil var i sin tid.

Det vil også være lite hensiktsmessig å splitte opp Statkraft, da det vil kunne gi svekket internasjonal konkurransekraft.

Det Statkraft trenger er et eierskap som bidrar til stabilitet og trygghet – for Statkraft som selskap, men også for den norske industrien som Statkraft er moralsk og politisk forpliktet til å inngå kommersielle industrikraftkontrakter med. Det Statkraft trenger aller minst er et eierskap som bidrar til usikkerhet og manglende forutsigbarhet.