FOTO: Nick Scheerbart/Unsplash

To parallelle verdener

I en tid der klimautsiktene blir stadig tristere, ser regjeringen ut til å leve i en annen verden – som om framtiden ikke angår dem. Bør vi ikke forvente mer av våre folkevalgte?

Vi lever i underlige tider. Denne helga publiserte NRK en artikkel som dokumenterte klimaendringenes effekt i Norge. Allerede nå ser vi at skogdød, erosjon, tørke, flom og temperatursvingninger forårsaker problemer for landbruk, fiskeri, skogbruk og infrastruktur i landet vårt – og vi vet at det bare er begynnelsen på et problem som stadig blir verre etterhvert som den globale temperaturen stiger. Seriøs forskning har påvist at vi har dårlig tid om klimaendringene ikke skal bli katastrofale, men CO2-utslippene fortsetter å øke, både globalt og her hjemme.

Skjermdump fra NRKs reportasje om norske klimakonsekvenser

Samtidig skjedde dette denne uken: Olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg delte ut rekordmange oljelisenser til selskaper som vil lete etter olje på norsk sokkel. Han er spesielt glad for at det er økt interesse for oljeleting i Barentshavet, forteller han, etter å ha gitt 14 av 83 lisenser til selskaper som vil lete etter olje der.

Å lese slike nyheter parallelt gir meg en følelse av at jeg lever i en helt annen verden enn regjeringen. Det er ikke bare det med oljen – jeg forstår at det ikke bare er lett å fase ut det som har blitt Norges hovedinntektskilde det siste halve århundret. Det er mer den totale mangelen på interesse for å ta opp saker som handler om klimapolitikk.

De har jo fått med seg FNs sjokkerende klimarapport fra i fjor høst, og foregående rapporter som peker i samme retning? De må jo ha fått med seg at nordmenn nå frykter klimaendringer mer enn terror? De har kanskje fått med seg at Norge er blant verstingene i Europa når det gjelder CO2-utslipp? Og at vårt gjennomsnittlige årsforbruk krever 3,4 jordkloder?

Det har de helt sikkert. Og i de få sekundene statsministeren snakket om klima i sin nyttårstale, nevnte hun at hun vil «skjerpe målene [2-gradersmålet] slik at Norge gjør vår del for å unngå farlige klimaendringer».

Likevel, to uker etter denne talen deles altså disse oljelisensene ut av en «strålende fornøyd» Freiberg. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen har uttrykt bekymring for utviklingen, men vi ser ham sjelden snakke med den samme overbeviste gløden som oljeministeren viste på Oljeindustripolitisk seminar denne uka. Vi har i tillegg en finansminister som ikke ser noen sammenheng mellom norsk økonomi og FNs klimarapport; en samferdselsminister som snakker om hvor herlig det er å fly til England for å se favorittfotballaget, men langt mindre om utbygging av klimasmart infrastruktur i Norge; og en landbruksminister som er aktiv når det gjelder å kjempe for vannscooterens rettigheter i skjærgården, men har lite å melde når det er snakk om hvordan landbruket skal tilpasses klimaendringene.

Det er jævla triste greier, egentlig, å se for seg en framtid med alle de konsekvensene som skisseres opp

Det er ikke så hyggelig å være interessert i global oppvarming. Det er jævla triste greier, egentlig, å se for seg en framtid med alle de konsekvensene som skisseres opp. Jeg skjønner godt at mange heller vil tenke på noe annet. Men av våre folkevalgte forventer jeg mer. Jeg forventer at solide, troverdige klimatiltak presenteres med mer iver og glød enn årets rekordmange oljelisenser. Jeg forventer at klimarelaterte saker ikke bare er noe som diskuteres på miljøministerens kontor, men gjennomsyrer alle politiske debatter. Jeg forventer at politiske beslutningstakere greier å tenke langsiktig om klimapolitikk, og ikke bare ser ting i et 4-8-års perspektiv.

Kort sagt, jeg forventer – nei, jeg KREVER – politisk vilje til å løse de enorme problemene vi står overfor. Jeg vil ha en finansminister som innser at oljeinntektene våre er lite verdt om de bare må brukes opp på å rydde opp etter klimarelaterte skader. En samferdselsminister som har ideer for hvordan (statseid) lyntog og bedre kollektivnett kan bidra til mindre flyvning og bilkjøring. En landbruksminister som ivrer for å finne løsninger for mer miljøvennlig matproduksjon. En energiminister som tenker nytt og åpner for flere fornybare løsninger. Og fremfor alt, en statsminister som gir oss håp for kommende år ved å vise konkret at vi kan nå 1,5-gradersmålet – om vi bare tar oss kraftig sammen.

Mer klimainteresserte politikere vil kunne vekke et engasjement i befolkningen. For vi trenger den politiske viljen til å finne store, internasjonale løsninger – men også til å endre våre egne vaner. De som sitter med makta må gå foran som gode eksempler og få oss til å forstå at forbruket vårt må ned. Vi må ofre mye om vi skal greie dette, og vi trenger ledere som tør å ta tøffe og delvis upopulære avgjørelser.

Klimasaken er ikke en politisk enkeltsak vi kan velge om vi vil interessere oss for eller ikke. Den angår oss alle og vil spille en stadig større rolle på alle politiske felt. Regjeringen må innse at vi bare har én klode – og at det ikke går an å leve i to parallelle verdener.