Tull om toll

I Agenda Magasin 9. januar skriver Harper og Olaussen om Brexit som en mulighet, om svar på min kommentar “Storbritannia vil tape på Brexit”.

Det er klart Brexit fører med seg muligheter. Mulighet for nytt samarbeid med EU, mulighet for andre bilaterale avtaler og muligheter for å vinne og tape økonomisk. Det er få som er uenige i det. Problemet oppstår når man tror dette vil skje raskt og smertefritt.

Det er riktig at det ikke vil bli innført tollmurer og at WTO i prinsippet hindrer innføring av nye tollbarrierer. Dette blir likevel en overforenkling av Storbritannias situasjon. Peter Sutherland, tidligere generaldirektør i WTO, skriver i en utredning om hvilke utfordringer Storbritannia vil møte i Brexit.

Med andre ord skal 164 medlemsland ved konsensus godkjenne Storbritannias nye tollsatser.

For det første vil Storbritannia måtte tre ut av EUs tollunion. Å være medlem slik Tyrkia er, vil langt på vei hindre Storbritannia å inngå frihandelsavtaler. Å inngå egne frihandelsavtaler har tross alt vært hovedargumentet til mange av de som var for Brexit. Utenfor tollunionen vil Storbritannia møte de samme tollsatsene som andre tredjeland. De vil klart være høyere enn i dag.

For det andre vil Storbritannia utenfor tollunionen måtte etablere egne tollsatser (såkalte schedules of commitments). De nye tollsatsene skal annonseres overfor alle medlemmer i WTO. Med andre ord skal 164 medlemsland ved konsensus godkjenne Storbritannias nye tollsatser. Det er ikke utenkelig at enkelte land kan finne det for godt å hindre godkjenning i håp om å presse frem endringer i tollsatsene som vil lønne seg for dem.

Å bli enige internt i Storbritannia om hvilke tollsatser som skal etableres, er heller ikke sikkert en enkel oppgave. Samtidig vil det være praktisk umulig å inngå en ny frihandelsavtale før dette er på plass.

Rekkefølgen og kompleksiteten i det Storbritannia står overfor, taler for en lang og uoversiktlig prosess.

Like problematisk blir sammenligningen mellom en ny avtale mellom Storbritannia og EU og den avtalen Norge fikk i 1972. Blant annet fordi produksjon, handel og regelutvikling er noe annet i dag sammenlignet med i 1972. Dagens frihandelsavtaler er mer omfattende og dyptgripende. De tar med andre ord lengre tid å forhandle frem fordi det er flere interesser og områder som berøres. Storbritannia og EUs avtale vil ikke være noe unntak.

Hvis Harper og Olaussen har en formening om hva partene i denne avtalen ikke vil ha med, som vil fremskynde forhandlingsprosessen, ville det vært interessant å få det på bordet.

Rekkefølgen og kompleksiteten i det Storbritannia står overfor, taler for en lang og uoversiktlig prosess. Det betyr vel antagelig at Harper og Olaussens kommentar må leses i et norsk perspektiv. For troen på en rask og smertefri avtale passer nok best når målet er å melde Norge ut av EØS.