Universitet uten vegger

Det overordnede bildet er enkelt: Å leve i Norge pleide å være ganske gjennomsnittlig. I dag er det milevis mellom den jevne verdensborgers liv og en nordmanns. Likevel skal det mye til å hevde at vi ikke har rom for forbedring, at det ikke finnes noe vi kan gjøre for å øke livskvaliteten vår ytterligere.

Å få øye på hva et slikt prosjekt kan være, krever imidlertid litt mer. Selv om livet på noen måter er blitt enklere å hanskes med, er verden nemlig blitt langt mer kompleks enn før.

Vi bør sette in støtet på et felt som allerede angår mange av oss.

Ethvert grep kan fort få utilsiktede konsekvenser som endog overstiger den positive virkningen av tiltaket. Et nytt politisk prosjekt i dag blir raskt enten altfor snevert til å ha innvirkning på hele befolkningen eller altfor generelt til å ha målbar effekt.

 

Lukkede institusjoner

Derfor bør vi sette inn støtet på et felt som allerede angår mange av oss.

Andelen i høyere utdanning har krøpet oppover i lang tid, og ser ut til å fortsette å øke. Flere og flere er innom et universitetsauditorium i løpet av livet. Og færre og færre vokser opp uten formell utdannelse.

Likevel er universitetene og høgskolene i stor grad lukkede institusjoner. Privatpersoner flest vet lite om hva som foregår innenfor de tunge dørene dersom de ikke selv deltar i akademiske miljøer.

Universitetene ser ut til å vri mer og mer av ressursene sine mot forskningen

Offentligheten, på den andre siden, evner ikke å holde fokus lenge nok til virkelig å forstå hva det er som blir formidlet fra akademia.

Samtidig ser universitetene ut til å vri mer og mer av ressursene sine mot forskningen, og da med helt spesifikke motiver. Man vil i størst mulig grad konkurrere om internasjonal oppmerksomhet, om publisering på prominent plass i de mest prestisjefylte tidsskriftene. Eller man har gått i stikk motsatt retning og stilt seg i steil opposisjon til «tellekantene», oppfordret de unge håpefulle til å ikke la seg styre av noe annet enn sin egen motivasjon, og så videre.

Som en stipendiat nylig sa om sitt doktorgradsprosjekt: «Jeg får stort sett gjøre som jeg selv vil». Er det en verdi vi skal forfølge?

 

Et sted å vende tilbake til

Masseuniversitetet er kommet for å bli, men det har likevel ikke blitt så mye mer for de fleste av oss enn en obligatorisk oppholdsplass på veien fra skoletilværelse til fast ansettelse. Universitetet er et sted man møter opp en høstdag for å motta og tilegne seg kunnskap og ferdigheter i løpet av noen få år før man forlater det for alltid.

Hva om universitetet istedenfor ble et sted man kunne vende tilbake til, enten for oppgradering av ferdigheter, tilegnelse av ny kunnskap eller også bare for de gode diskusjonene og den generelle dannelsens skyld?

En ny virkelighet krever nye metoder, nye læremåter, nye informasjonskanaler, nye ideer, og nye disipliner.

Det er en kjensgjerning at verden beveger seg raskere, endrer seg oftere og utvikler seg i et mye høyere tempo enn tidligere. Det er vi nødt til å ta konsekvensene av. Vi må skape mennesker som er i stand til å holde tritt. Kunne ikke et universitet som åpnet seg for allmennheten bidra til dette?

Universitetene må observere verden rundt seg og se at den er ikke fungerer som ved grunnleggelsen. En ny virkelighet krever nye metoder, nye læremåter, nye informasjonskanaler, nye ideer, og nye disipliner.

 

Våge å se tilbake

Det holder likevel ikke å utelukkende skue framover. Kanskje må vi også våge å se tilbake.

Denne høsten har vi mistet to av våre fremste offentlige intellektuelle, Per Fugelli og Frank Aarebrot, og i kjølvannet av deres bortgang har diskusjonen i stor grad handlet om hvordan vi kan erstatte dem. Hvem skal lyse opp verden for oss nå, når vi har mistet våre fyrtårn?

Hvis vårt samfunn kunne skape slike fyrtårn, må det da være innenfor vår rekkevidde å gjøre det igjen?

Dette er jo nærmest en fallitterklæring! Visst er det trist når vi mister noen av de beste blant oss, men det må da likevel la seg gjøre å gå videre?

Om det er noe vi kan lære av våre fremste formidlere, må det jo være at nettopp det er mulig. Hvis vårt samfunn kunne skape slike som dem, må det da være innenfor vår rekkevidde å gjøre det igjen?

 

Hvor har de tatt veien?

Ved en minnefrokost for Frank Aarebrot i Bergen 31. oktober fortvilte Bernt Hagtvet, professor emeritus i statsvitenskap, gjentatte ganger over at det norske universitetet var i forfall.

«Hvor er det blitt av den norske statsviteren,» spurte han. «Har vi tatt livet av den keitete, brautende, romslige akademikeren?»

Spesielt bekymringsverdig har, ifølge Hagtvet, vårt forhold til utlandet blitt. Han pekte på at det i dag er vanlig for akademikere å bare holde seg til engelsk og norsk som arbeidsspråk.

Hvis vi ikke lærer oss fremmede språk, blir det umulig for oss å forstå samfunnene der de snakkes, og vi får store problemer med å sammenligne forholdene i andre land med dem i Norge.

 

Et universitet for Norge

Hvis vi skal forme et universitet for det norske folk, blir det nødvendig å fokusere på norske forhold, ikke fordi vi tjener på å være innesluttede, men fordi vi behøver bred kontakt mellom institusjonene for høyere utdanning og resten av vårt eget samfunn.

Derfor er det også nødvendig å beholde den evnen til å se til utlandet som Hagtvet snakket om. Årsaken er ikke at vi skal vise oss for utenlandske akademikere og tidsskrifter, men for at vi skal forstå vår rolle i Norden, i Europa, og i verden.

For å forstå hva det betyr å leve i Norge er vi simpelthen nødt til å undersøke nettopp det spørsmålet.

La oss vite mye om utlandet, la oss kjenne verden, og la den kjenne oss, men ikke la den diktere hva våre samtaler skal handle om.

For å forstå hva det betyr å leve i Norge er vi simpelthen nødt til å undersøke nettopp det spørsmålet, ikke importere debatter, spørsmål og problemstillinger fra samfunn som ikke ligner vårt eget.

 

Gjør universitetene digitale

Men hvordan skal det skje? Hvordan skal vi endre en så tradisjonsrik institusjon som universitetet?

Redskapene ligger til dels klare foran oss: Fellesskolen gjorde det mulig for alle å tilegne seg utdanning, og internett gjør det mulig å nå uendelige mengder informasjon med noen få tastetrykk. Men ennå har vi ikke klart å gjøre universitetene digitale på en overbevisende og enhetlig måte.

I løpet av ti år bør det være mulig å utvide universitetets domene betraktelig.

Skal alle få anledning til å ta del i den kunnskapsspredningen universitetene står for, er det nødvendig å gjøre noe med dette. c, både når det gjelder undervisning, veiledning, formidling og analyse i digitale kanaler.

 

En kunnskapsbank for hele folket

Ambisjonen bør være å skape en kunnskapsbank for hele folket. Alle bør kunne motta informasjonen de er interessert i. Terskelen for å møte opp på et universitet bør bli mye lavere enn den er i dag. I tillegg bør god formidling gi kunnskapsbaserte meninger større plass i det offentlige ordskiftet.

Slik vil universitetene kunne bidra til at menneskene her i landet får rikere liv, og til at privatpersoner enklere kan følge opp sine interesser, utvide sine synsvinkler og utvikle et mer nyansert syn på verden.

Slik vil universitetene også kunne bidra til at vi får en bedre informert og mer etterrettelig offentlighet som ikke fokuserer så mye på løse utsagn som på faktiske forhold.

Vårt prosjekt og mål bør være å åpne universitetene for hele folket.

Begge deler har en klar demokratisk verdi, og kanskje kan det siste også føre til at vi oftere tar korrekte eller i hvert fall gode beslutninger på fellesskapets vegne.

Vårt prosjekt og mål bør være å åpne universitetene for hele folket, slik at vi kan øke utvekslingen mellom dem som skaper og fremskaffer kunnskapen og dem som forvalter og bruker den.

En slik virkelighet vil uten tvil forbedre sjansene våre når vi skal ta fatt på framtidas oppgaver.