– Venstresiden må forene alle identiteter i kampen mot ulikhet

Hei Espen. I det forrige brevet ditt anklager du meg for å bidra til å gjøre dialog vanskeligere ved å skrive at «mørkhudede er prisgitt ‘de hvites’ velvilje». Jeg underbygget denne påstanden slik i mitt brev: «Mange opplever en slik manglende velvilje ganske ofte: De utsettes for diskriminering, trakassering og motvilje mot å forstå bakgrunnen for at de protesterer.»

Men dette er jo tilfelle, ikke en «voldsom overdrivelse», som du hevder.

 

Diskriminering er et faktum

Tall samlet inn av Likestillings- og diskrimineringsombudet viser at en tredjedel av befolkningen har utpregede fordommer og føler motvilje mot muslimer.

Arbeidsledigheten blant innvandrere fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika er også mer enn tre ganger så høy som i befolkningen for øvrig, og diskriminering er en del av årsaken. En undersøkelse viser at menn med utenlandsk klingende navn har nesten 40 prosent mindre sjanse for å bli kalt inn på jobbintervju enn personer med identiske kvalifikasjoner og norske navn.

Det finnes mye forskning på etnisk diskriminering i Norge. Og tallene er nedslående.

20 prosent av innvandrerne oppgir at de har opplevd negativ forskjellsbehandling når de skulle leie eller kjøpe bolig, ifølge Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport. Ved siden av politisk aktive personer, er etniske minoriteter og muslimer dessuten mest utsatt for hat og angrep i kommentarfeltene på Facebook.

I 2017 ble det anmeldt totalt 549 saker om hatkriminalitet på landsbasis, og tre ganger så mange innvandrere går rundt og er redd for å bli utsatt enn befolkningen forøvrig. Det finnes altså mye forskning på etnisk diskriminering i Norge. Og tallene er nedslående.

 

Ulike virkelighetsoppfatninger?

Jeg lurer på hvorfor du opplever samtalen om rasisme som vanskelig. Fra brevene dine får jeg inntrykk av at du er uenig med premisset om at rasisme er et reelt problem i Norge i dag. I så fall bør vi kanskje diskutere dette premisset først, for det er veldig vanskelig å ha en samtale basert på grunnleggende ulike virkelighetsoppfatninger.

Hvorfor opplever du det som mer legitimt at du retter pekefingre, enn at antirasistiske aktivister gjør det?

Min posisjon er som følger: Jeg tror på statistikken, og mener rasisme og annen forskjellsbehandling er viktig å bekjempe. Hva er din posisjon?

Om vi kan finne en slags felles forståelse av problemet vi diskuterer, blir det lettere å diskutere hva som skal til for at den offentlige samtalen skal bli mer konstruktiv.

 

Problematiske pekefingre

Du er spesielt opptatt av måten en del aktivister oppfører seg i sosiale medier, og det kan jeg skjønne. Jeg er i utgangspunktet enig i at argumentasjonsformen «å arrestere folk» for feil språkbruk og holdninger er skadelig for den offentlige debatten.

Jeg liker også metaforen din om at den som argumenterer slik, legger seg «bak en busk og venter på at noe skal trå feil, før den kaster seg frem med en pekefinger og et ’gotcha!’».

Når jeg tenker på hvem det er som benytter denne argumentasjonsformen ofte i Norge, er imidlertid ditt navn et av de første som dukker opp. Du retter jo stadig moraliserende pekefingre mot folk du mener moraliserer, er politisk korrekte eller bedriver identitetspolitikk.

 

 

I det forrige brevet prøvde du til og med å arrestere meg for «å gjøre dialog vanskeligere», som jeg nevnte innledningsvis. Dette er et av de vanligste våpenbegrepene i «gotcha-konkurransen» for tiden, noe jeg tidligere har skrevet om i Morgenbladet.

Jeg påpeker ikke dette for å arrestere deg – det byr meg sterkt imot å delta i dette spillet – men fordi jeg har et spørsmål: Hvorfor opplever du det som mer legitimt at du retter pekefingre, enn at antirasistiske aktivister gjør det?

 

Gjensidig provokasjon

Sånn som jeg tolker en del aktivister, oppleves slik retorikk som en ren provokasjon. Å angripe måten folk snakker på, i stedet for å diskutere innholdet i det de sier, medfører bare enda mer aggressivitet, og sånn fortsetter den negative spiralen.

Mitt ståsted her er altså at «gotcha»-konkurransen er skadelig, men like fullt forståelig. Jeg har sett ulike varianter av den samme dynamikken i alle konfliktene jeg har forsket på, både de som handler om identitet og de som springer ut av ideologisk uenighet og uforsonlige interessemotsetninger. Det er altså ikke noe særegent med identitetspolitikk i så måte.

Det venstresiden burde gjøre for å løse dette problemet, er å forene alle kampene for sosial rettferdighet på tvers av identiteter.

Årsaken til at det skjer, er at partene mangler institusjonelle betingelser for å inngå kompromisser, så det oppstår et nullsumspill om hvilke ståsteder, identiteter og formuleringer som er legitime. Anarkiet i sosiale medier bidrar sterkt til det økende konfliktnivået fordi gjensidig forståelse ikke er mulig uten en struktur for samtalen og felles språklige normer.

 

Venstresiden må samle ulike grupper

Det venstresiden burde gjøre for å løse dette problemet, er å forene alle kampene for sosial rettferdighet på tvers av identiteter. Det er ingen vits i å drømme seg tilbake til gamle skillelinjer i samfunnet. Identitetskategorien «arbeiderklassen» har altfor lenge tatt utgangspunkt i hvite, mannlige industriarbeideres interesser. Likestillingen, innvandringen, utdanningsrevolusjonen, profesjonaliseringen og den teknologiske utviklingen har endret klassestrukturen fullstendig.

I dag er det langt flere grupper, med mer sammensatte interesser, som utgjør venstresidens velgerpotensial. Derfor er det viktig å lytte til ulike stemmer og integrere deres behov i venstresidens overordnede prosjekt.

Sårbare grupper har alltid blitt prioritert. De som har problemer med det, kan finne sitt politiske fellesskap på høyresiden.

Du skriver i brevet ditt at du mener flertallet skal bestemme, også i samfunnsdebatten. Det er veldig rart å argumentere fra et venstresideperspektiv for at det proporsjonale demokratiet er tilstrekkelig for å sikre rettferdighet for alle.

Venstresiden er i utgangspunktet fundert på erkjennelsen av at folk har ulik grad av makt og innflytelse, og dermed må organisere seg i gjensidig solidaritet. Sårbare grupper i samfunnet har alltid blitt prioritert. De som har problemer med det, kan finne sitt politiske fellesskap på høyresiden.

 

Ulikhetene må erkjennes – og bekjempes

Når jeg skriver at minoriteters stemmer skal tillegges like stor vekt som den dominerende gruppens, mener jeg selvsagt ikke at minoriteter skal dominere, som du antyder. Det jeg mener, er at to mennesker er likeverdige, uavhengig av etnisitet, kjønn, religion og botid i landet.

Den økende tendensen til å stemple politiske krav fra minoritetsgrupper og kvinner som «identitetspolitikk», truer dette likeverdet. Saken er at alle i utgangspunktet kjemper for de samme tingene: økonomiske, demokratiske og sivile rettigheter.

Hva mener du må til for å gjøre den offentlige samtalen om rasisme i Norge mer konstruktiv?

Det som gjør at vi oppfatter ulike gruppers krav som forskjellige, er at noen gruppers interesser over tid har fått status som «universelle», mens andre gruppers interesser blir tolket i lys av deres identitet.

Målet er, etter mitt skjønn, å nå et punkt der alle mennesker er frie og like. Men for å komme dit, må man først erkjenne at ulikheten finnes, og så jobbe for å bekjempe den på en effektiv måte.

Jeg er nysgjerrig på hva din løsning er. Hva mener du må til for å gjøre den offentlige samtalen om rasisme i Norge mer konstruktiv?

 

Espen Goffengs neste brev til Anja Sletteland publiseres mandag 10. februar. Goffengs forrige brev kan leses her.