FOTO: Eirik Helland Urke/Zero

Motreaksjonen mot Den tredje vei er forståelig

Tankene hans om «Den tredje vei» ble en bibel for det globaliseringsivrige sentrum-venstre på 1990-tallet. Nå sier Anthony Giddens at han forstår hvorfor mange sosialdemokratiske velgere har vendt den kursen ryggen.

Betrakter Anthony Giddens de europeiske sosialdemokratiene som en siste mohikaner som skuer utover et tapt land og et feilslått prosjekt? Og har han selv vært medvirkende til at sosialdemokratier mange steder nå lider nød?

For en hel generasjon av europeiske sosialdemokratiske politikere og rådgivere lystret jo da han på nittitallet oppfordret dem til å orientere seg mot globaliseringen, markedet og det politiske sentrum?

Riktig så firkantet vil han ikke selv oppsummere det. Men Giddens, som er en av de mest innflytelsesrike tenkerne innen det moderne sosialdemokratiet, er med et stykke på veien.

De mange arbeidsmarkedsreformene og omfavnelsen av globaliseringen og EU, blir av flere ansett som en elitært svik.

– Det er mange forklaringer på hvorfor det har gått så galt for de europeiske sosialdemokratene, og en av dem kan jo være at jeg og andre tok feil i analysene våre av hva som burde være den fornyende kraften i den europeiske sosialdemokratiet. Såpass enkelt mener jeg derimot ikke at den nåværende krisen for sosialdemokratene kan forklares, sier Giddens.

Han tar meg imot i selveste Westminster, som i disse tider er preget av det britiske brexitkaoset. Siden 2004 har 81-årige Anthony Giddens båret tittelen «His Lordship» som medlem av det britiske overhuset for Labour. Litt over 20 år etter hans sosialdemokratiske tekst «Den tredje vei» først så dagens lys, møtes vi her for å snakke om den politiske situasjonen for de sosialdemokratiske partiene i Europa.

Denne teksten  staket den gang ut en ny politisk kurs. Nå har tredjeveissosialdemokrater, særlig etter finans- og eurokrisen, blitt en målskive for kritikk – ikke bare fra folk lengre ut på venstrefløyen, men også internt blant sosialdemokrater.

De mange arbeidsmarkedsreformene og omfavnelsen av globaliseringen og EU, blir av flere ansett som en elitært svik, og Giddens forstår dem opp til et visst punkt.

Tilbake på nittitallet gikk Giddens fra å være en anerkjent sosiolog til å bli en slags sjefsideolog for et storstilt prosjekt som skulle fornye det som den gang het sentrum-venstre.

– Jeg godtar kritikken så langt som til å si at det er riktig at det politiske fokuset på å styrke den enkelte borgers muligheter til å bli selvforsørgende, har bidratt til en svekkelse mellom de faglige organisasjonene, lønnsmottakerne og de sosialdemokratiske partiene. Og det har vært skadelig for velgernes støtte til de fleste sosialdemokratiske partiene rundt om i Europa. Kombinert med den finansielle og økonomiske krisens svært negative følger for mange borgere, har det utvilsomt fått mange europeiske sosialdemokratiske velgere til å føle seg forrådte.

Det – og hvordan de europeiske sosialdemokratene bør reagere på det – kommer vi tilbake til.

 

Hvor skulle arbeidsplassene komme fra?

Tilbake på nittitallet gikk Giddens fra å være en anerkjent sosiolog til å bli en slags sjefsideolog for et storstilt prosjekt som skulle fornye det som den gang het sentrum-venstre. Han var del av et potent intellektuelt triumvirat, som utover ham selv inkluderte den engelske professoren i politisk teori, David Held, og hans tyske sosiologkollega Ulrich Beck. Alle tre jobbet på eliteuniversitetet London School of Economics, hvor Giddens i en periode også fungerte som rektor.

Det var derfor sosialdemokratiene skulle gå en tredje vei – mellom økonomisk liberalisme og sosialisme.

De utviklet nye analyser av globaliseringen og utfordringene globaliseringen bød for nasjonalstatene. For Giddens, som i en periode også var tett på Tony Blairs New Labour-prosjekt, var det helt avgjørende at arbeidsmarkedet på den ene siden ble globalt, og at velstanden på den andre siden oppløste arbeiderklassen og gjorde den individualisert.

Det var derfor sosialdemokratiene skulle gå en tredje vei – mellom økonomisk liberalisme og sosialisme. Særlig hadde Giddens fokus på at industriarbeidsplasser enten forsvant til Asia eller i framtiden ville gå tapt som følge av den teknologiske utviklingen.

Anthony Giddens på Zerokonferansen i Norge, 2011. Foto: Eirik Helland Urke/Zero.

– Den tredje vei var tenkt som en enkel oppskrift som skulle dekke over en rekke politiske ideer og tanker jeg gjorde meg opp gjennom nittitallet, om hvordan de europeiske sosialdemokratiene burde nytenkes og tilpasse seg de mange forandringsprosessene i samfunnet på grunn av globaliseringen. Den var aldri tenkt som et uttalt politisk program som man kunne kaste ut og gjennomføre i samfunnet, forklarer Giddens.

Sosialdemokratene måtte ifølge Giddens innse at hvis de skulle være politisk relevante i den globale framtiden, måtte den fremadrettede politikken dreie seg vekk fra arven fra den klassiske sosialismen, hvor hensynet var til kollektivet, og i retning av et mer individualistisk fokus. Målet skulle være å få staten til å investere mer aktivt i borgerne sine i form av utdannelse og etterutdanning, slik at borgene kunne bli selvforsørgende via markedet framfor å være hensatt til passiv offentlig forsørgelse.

Det var derfor avgjørende at sosialdemokratiet forandret seg i takt med disse prosessene.

– En av mine, men også mange ledende engelske sosialdemokraters store bekymring, var den gang at vi innen noen få år ville stå med en betydelig utfordring i arbeidsmarkedet, særlig med hensyn til den gruppen av lønnsarbeidere som er ufaglærte og som primært har ansettelse i industrien. Vi så at en betydelig andel av den industrielle produksjonen begynte å flyttes ut av EU-landene til land som Kina, Japan og de såkalte tigerøkonomiene i Sørøst-Asia. På sikt ville det etterlate særlig EU-landene, herunder Storbritannia, med en dobbel utfordring. Hvordan skulle man sikre disse menneskene arbeid slik at de kunne brødfø seg selv og familiene sine? Og hvordan kunne velferdsstaten finansieres når en betydelig del av produksjonen forsvant, erindrer Giddens.

– Det var derfor avgjørende at sosialdemokratiet forandret seg i takt med disse prosessene. Og et av de områdene hvor sosialdemokratiet ifølge meg og andre måtte forandre seg, var i tenkningen omkring det kollektive versus det individuelle.

 

Reformene var nødvendige, men motreaksjonen forståelig

Det var tanker til tiden. At sosialdemokratisk tenkning og medfølgende partier sto enormt sterkt mot slutten av nittitallet og starten av 2000-tallet i europeisk politikk, er vel nærmest for en underdrivelse å regne. I 1999 var det eksempelvis sosialdemokratisk deltakelse i elleve av de den gang 15 EU-landenes regjeringer, og regjeringslederne i de den gang tre største EU-landene – Tyskland, England og Frankrike – var alle sosialdemokrater.

Ikke minst i Tyskland ble tankene om fornyelse av arbeidsmarkedet gjort svært konkrete. Det er de tyske arbeidsmarkeds- og ansettelsesreformene, de såkalte Hartz-reformene, et tydelig eksempel på.

Hartz-reformene var særlig problematiske for sosialdemokratene i Tyskland.

De ble gjennomført i perioden 2002-2005 under SPD-formannen Gerhard Schröders lederskap, og som sitt mest markante tiltak lagde man et tak på hvor mye arbeidsløse kunne motta i offentlig støtte. Et beløp på 374 euro i måneden (cirka 3700 norske kroner) med den muligheten at man kunne ha jobb og få ytelsen samtidig.

Det overordnede målet med de massive reformene i Tyskland, var at man ønsket å øke ansettelsen, redusere antallet borgere på offentlige ytelser, samt bidra til en styrking av den tyske globale konkurranseevnen. Resultatene av disse reformene uteble heller ikke. Omkring 800 000 tyskere bevegde seg opp i løpet av 2000-tallet fra passiv forsørgelse til lønnet arbeid på markedet, og Tyskland ble en drivkraft i den europeiske økonomien.

Annonse

sosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvollsosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvoll

Men konsekvensen av disse betydelige reformene var også at store grupper tyskere opplevde at ansettelsesforholdet deres ble voldsomt forverret i form av uthulte rettigheter og minsket reallønn. Fenomenet working poor ble i løpet av 2000-tallet et stadig mer allment fenomen i Tyskland, og det ble helt tydelig at mange lønnsmottakere befant seg i relativ fattigdom selv om de var i arbeid.

Det var naturligvis aldri målet med Hartz-reformene at millioner av tyskere skulle få forverrede levevilkår, men for Giddens og andre var det ingen vei utenom – hverken den gang eller i dag – hvis man ønsker å holde fast på et høyt velferdsnivå i de europeiske landene.

Det er her Giddens vender tilbake til gamle sosialdemokratiske kjernevelgeres følelse av at partiene deres har forrådt dem.

– Hartz-reformene var særlig problematiske for sosialdemokratene i Tyskland, for på den ene siden var Tysklands økonomi på det tidspunktet «den syke mannen» i Europa, og det var helt avgjørende for den sosialdemokratisk-ledede regjeringen å gjøre noe med det. Og reformene lyktes jo faktisk med å vende den økonomiske utviklingen i Tyskland ganske merkbart på 2000-tallet. Også i England lyktes det med en rekke harde, men nødvendige arbeidsreformer å styrke samfunnsøkonomien, poengterer Giddens og understreker nødvendigheten av at sosialdemokratiet til enhver tid må jobbe for «å ha en arbeidsstyrke som er fleksibel, noe som i særlig grad gjelder i dagens samfunn.

Men han anerkjenner samtidig at denne økonomiske politikken har belastet forholdet mellom de sosialdemokratiske partiene og velgerne deres. Og i løpet av 2000-tallet ble den sosialdemokratiske dominansen i Europa forvandlet til eksistensiell krise. Sosialdemokratenes muligheter for i de kommende årene å vinne nøklene tilbake til regjeringskontorene i Berlin, Paris, London, Amsterdam, Warszawa, Budapest eller Praha, er på nåværende tidspunkt vanskelig å forestille seg.

Anthony Giddens og Tony Blair. Foto: Wikipedia.

Det er her Giddens vender tilbake til gamle sosialdemokratiske kjernevelgeres følelse av at partiene deres har forrådt dem.

Det er en samstemmig protest mot de etablerte partiene.

– De opplevde for det første et press på deres ansettelses- og lønnsforhold, som nok var nødvendig politisk og økonomisk, men som ikke desto mindre var merkbart for mange grupper på arbeidsmarkedet. I tillegg opplevde de at det var de som kom til å betale prisen når de store virksomhetene og finansinstitusjonene agerte arrogant og uansvarlig. Den følelsen av å være forlatt har betydd at mange tidligere europeiske sosialdemokratiske velgere har bevegd seg i retning av de høyrenasjonalistiske, populistiske partiene som har dukket opp i løpet av 2010-tallet, analyserer Giddens.

Han poengterer derimot at den protesten ikke utelukkende gjelder de europeiske sosialdemokratiene.

– Det er en samstemmig protest mot de etablerte partiene. Befolkningene opplever seg forlatt av en økonomisk elite som er de eneste som har vunnet på den økonomiske globaliseringen, og som kun har etterlatt de europeiske nasjonalstatene med et stort immigrasjonsproblem som truer med å bryte ned den nasjonale sammenhengskraften.

 

Den danske veien fram

Det er her Danmark og Mette Frederiksens suksess i det danske folketingsvalget i 2019 ikke bare er et unntak, men også har blitt et diskusjonsemne. Skal man som europeisk sosialdemokrat ta den danske veien? Med en mer venstreorientert økonomisk politikk, globaliseringsskepsis og en langt hardere linje i innvandringspolitikken.

Men viktigst for meg er at sosialdemokratene i Europa må erkjenne at de ikke lenger kan «gå alene».

Ikke akkurat Den tredje vei. Hva sier Giddens til det?

– Det synes å ha skjedd et betydelig skifte hos de danske sosialdemokratene fra Helle Thorning-Schmidt til den nye formannen, Mette Frederiksen, og det ses mest umiddelbart i partiets orientering mot bekjempelsen av ulikhet og innstramninger med hensyn til immigranter. Med den umiddelbare suksessen som de danske sosialdemokratene har fått, kan det være at vi i høyere grad bør se til Danmark for å finne svar på hvordan de europeiske sosialdemokratene kan gjenvinne tilliten hos velgerne og dermed gjenvinne nøklene til regjeringsmakten.

Men Giddens er ikke overbevist om at bekjempelse av ulikhet og restriksjoner i innvandringspolitikken alene vil være tilstrekkelig for hverken det danske eller de øvrige europeiske sosialdemokratiene.

Mette Frederiksen
Mette Frederiksen med Bornholms borgmester Winni Grossbøll. Foto: News Øresund/Johan Wessman.

– Hvis de europeiske sosialdemokratiene igjen skal gjøre seg forhåpninger om å få en maktposisjon i europeisk politikk, må de for det første tviholde ved det man gjør i Danmark, nemlig å gjøre kampen mot ulikhet til en merkesak. Så må de bli i stand til å favne både klima- og identitetsspørsmålet, og ikke bare den delen av identitetspolitikken som vedrører kjønn og etniske minoriteter. De er nødt til å skape en sterkere forbindelse til det nasjonale og kulturelle som er viktig for mange velgergrupper rundt om i Europa.

Det betyr derimot ikke at jeg abonnerer på nyliberalismens fortelling om det kapitalistiske markedets evige muligheter.

– Men viktigst for meg er at sosialdemokratene i Europa må erkjenne at de ikke lenger kan «gå alene». De er nødt til å styrke evnen til å inngå bredere strategiske koalisjoner med andre politiske partier. Det vil løfte mulighetene deres for parlamentarisk innflytelse. Men dette er en utrolig vanskelig balansegang, for i en digital tidsalder hvor alle føler at de har krav på sin egen fortelling, vil det være vanskeligere enn noensinne å oppnå et felles ståsted om hvilken politisk vei som skal velges. I dag ser man i stigende grad enhver politisk beslutning i et identitetsperspektiv, hvor man enten kan identifisere seg selv eller ikke identifisere seg selv med beslutningen. Politikk er som kjent kompromissets kunst, hvor det enkelte individets utfoldelsesmuligheter ofte må vike til fordel for samfunnets allmenne ve og vel. Det gjelder ikke minst for klimautfordringene, men også utfordringene med den akselererende teknologiske og digitale utviklingen som i årene framover for alvor vil utfordre måten vi hittil har innrettet og organisert arbeidsmarkedet på, forutser Giddens.

– Det er fortsatt min faste overbevisning at sosialdemokratiet må holde fast på en erkjennelse av at den såkalte økonomiske sosialismen er død, og at det eneste økonomiske systemet som vil eksistere framover, er kapitalismen – dette til tross for at finanskrisen rammet mange mennesker svært hardt. Det betyr derimot ikke at jeg abonnerer på nyliberalismens fortelling om det kapitalistiske markedets evige muligheter. Særlig i det 21. århundre har det vært tydelig, ikke minst i forbindelse med den franske økonomen Thomas Pikettys analyser av ulikhetsspørsmålet, at kapitalismen har noen enorme feil som krever politiske motsvar for å bevare sammenhengskraften i samfunnet.

 

Sosialdemokratiet må overskride de ideologiske skillelinjene

Vi har kommet til veis ende. Det var karakteristisk for Giddens og hans generasjon av sosialdemokratiske intellektuelle at de på den ene siden ikke underdrev hvor kritisk samfunnsutviklingen kunne bli, og på den andre siden så at den nære framtidens kriser ofte handlet om at de politiske systemene våre var utdaterte. Endret man systemene, løste man krisene. Det var derfra Giddens og de andre hentet reformiveren og den grunnleggende framtidsoptimismen sin.

Sosialdemokratiet har historisk sett vist at den kan navigere seg mellom hensynet til det kollektive og hensynet til det individuelle.

Det gjelder stadig for 81-årige Anthony Giddens. Hvis noe nytt har kommet til, er det understrekningen av den historiske bevisstheten.

– Min klare oppfattelse den gang var, og er fremdeles, at sosialdemokratiet alltid må jobbe for å overskride ideologiske skillelinjer for å finne de politiske løsningene som det er bruk for i morgendagens samfunn. Sosialdemokratiet har historisk sett vist at den kan navigere seg mellom hensynet til det kollektive og hensynet til det individuelle, mellom hensynet til staten og hensynet til markedet. Denne historiske arven vil være helt nødvendig å få satt i spill i årene framover hvis vi skal lykkes med å finne løsninger på de samfunnsutfordringene som nå for alvor tar form.

Intervjuet er først publisert på altinget.dk. 

(Oversatt fra dansk av Sigrid E. Strømmen.)