Føle på forskjellen

– I fjerde klasse innså jeg at jeg var blant de fattige barna på skolen.

Den dagen en ny kvinne begynte å jobbe i skolekantina, åpenbarte en sosial stige seg for Keith Payne. Inntil dette øyeblikket hadde han fått gratis lunsj på skolen uten at han stilte spørsmål ved det. Nå måtte han plutselig betale uten selv å vite hva forklaringen egentlig var; at gratis lunsj var forbeholdt de fattige barna.

Hva gjør ulikhet med oss?

Situasjonen løste seg raskt ved at en annen kantinearbeider diskret forklarte saken til den nye arbeideren. Han fikk fortsette uten å betale. Men denne korte opplevelsen satte dype spor i fjerdeklassingen.

– Etter denne episoden begynte jeg å legge merke til forskjellene mellom meg og klassekameratene mine. Jeg hadde ingen bevissthet om økonomi før dette øyeblikket, men det endret hvordan jeg oppførte meg.

– På hvilken måte?

– Jeg tror innsikten forsterket mine allerede sjenerte trekk. Jeg snakket aldri i klassen og jeg følte meg liten sammenlignet med andre barn som virket å ha mer penger.

«Plutselig strakte det seg ut et nytt sosialt hierarki foran meg, over meg. Trinnene var markert med sko, hår, aksenter, og sendte ut en kode jeg nå begynte å fortolke. Det spilte ingen rolle at det bare var oppfatningene som hadde endret seg. Faktum var at jeg nå var fattig,» skriver Payne i sin nye bok, «Følelsen av forskjell».

Les også denne teksten av Keith Payne om hvorfor det er sunnere med økonomisk likhet enn helsekost.

Hva gjør ulikhet med oss? Gjennom å vise til en rekke psykologiske studier på alt fra bananfluer til størrelsen på gravsteiner forsøker han å finne svar. (Ett er sikkert: Gravsteinene øker i størrelse, jo mer velstående du er.)

 

Den sosioøkonomiske stigen

Den 14. september i år kunne SSB legge fram en rapport som sier at formuesulikheten har økt de siste 21 årene. Folkehelseinstituttet slår fast at kvinner og menn med lengre utdanning lever 5-6 år lengre enn den øvrige befolkningen og at helsa blir bedre for hvert trinn du klatrer opp på den sosioøkonomiske stigen.

Ulikhet er blitt et viktig perspektiv i spørsmål om sosial bærekraft og regjeringen arbeider med en stortingsmelding om reduserte forskjeller.

Keith Payne er også interessert i objektive kriterier, men konsentrer seg her mest om den subjektive erfaringen av ulikhet. Han hevder at også den er relevant for folkehelse, kriminalitet og politikk.

– Se for deg en stige med ti trinn, der de øverste representerer de mest vellykkede; de nederste representerer de minst vellykkede. Hvilket trinn vil du plassere deg selv på?

Hva som regnes som «nok» har endret seg drastisk i takt med høyere levestandard.

Han forklarer at denne selvvurderingen sier mer om folks helse enn objektive kriterier som inntekt og utdannelse gjør.

–  Når du tar avgjørelser, gjør du det som regel ikke basert på hva du faktisk har stående i banken, men på hvordan du føler deg i det aktuelle øyeblikket. Den følelsen informeres av hvordan du opplever at du er plassert relativt til andre. De rundt deg setter standarden for hva som er «nok».

Et tydelig eksempel på hvordan påminnelser om ulikhet påvirker deg, kan du kjenne på neste gang du skal fly. På fly der passasjerene som sitter på økonomi må gå forbi første klasse, er sannsynligheten for raserianfall dobbelt så stor som på fly hvor de slipper. Det er den synlige ulikheten som setter følelser i sving, skal vi tro resonnementet i boka.

Hva som regnes som «nok» har endret seg drastisk i takt med høyere levestandard, forklarer Payne. Det innebærer at en person som objektivt sett befinner seg i middelklassen, likevel kan tenke at hen er fattig i et samfunn med høy ulikhet. Hvorfor er det viktig? Fordi den opplevde ulikheten også spiller inn i hvilke livsvalg en tar, og hvordan en har det.

Disse mekanismene begrenser livsmulighetene til de som er de er nederst på stigen.

–  Det fins gode grunner til at man tar mer kortsiktige avgjørelser som fattig. Fattigdom skaper prekære forhold. La oss si at husleia må betales i morgen, for eksempel. Da må man få betalt den husleia på et eller annet vis. Men den betalingsmåten vil kanskje ikke lønne seg i det lange løp.

Det er i tillegg psykologisk smertefullt å leve med ulikhet, forteller Payne; det er stressende. Det generer fysiske reaksjoner som høy adrenalintilførsel. Det kan være hjelpsomt i møte med umiddelbar fare (en sint bjørn som kommer imot deg, for eksempel), men som er skadelig om de pågår over lengre tid.

–  Fattigdom gjør også at du tar flere risikoer. Om du ikke føler at du har nok, vil de fleste være villige til å ta risikofylte avgjørelse. Gambling er et eksempel. Også en person med helt gjennomsnittlig inntekt vil være tilbøyelig til å flere risikoer dersom vedkommende lever i et samfunn med høy ulikhet.

Disse mekanismene begrenser livsmulighetene til de som er de er nederst på stigen – eller som opplever at de er det.

 

Dype historier om ulikhet

– Å lese boken din minnet meg om «Strangers in their own land», en bok fra i fjor der sosiologen Arlie Russel Hochschild intervjuer hvit arbeiderklasse i Louisina. Hun bruker det hun kaller en «dyp historie» for å forklare hvorfor de stemmer på republikanerne.

– Jeg kjenner til boka, og det er en fin sammenligning, selv om det – til forskjell fra min bok – er en slags etnografisk studie.

Enten de stemmer på Trump eller ikke, fatter de avgjørelser på grunnlag av hvordan de føler seg.

Likheten ligger i følelsen, oppfatningen av verden rundt seg: Hochschild kaller også den dype historien for en «feels-as-if-story». I denne boken blir vi kjent med et knippe mennesker som opplever seg overkjørt av tiltak som kvotering av kvinner og minoriteter.

Den dype historien er følgende: folk flest føler at de står tålmodig i kø for å oppfylle Den amerikanske drømmen. Så oppdager køståerne at andre sniker i køen – kvinner, minoriteter. De oppdager attpåtil at det er myndighetene som hjelper dem med å snike, blant annet på grunn av Affirmative Action (kvotering). Slik oppstår mistilliten til «de liberale elitene».

– Om du forteller dem at studier viser at hvite familier har tretten ganger så mye som en afroamerikansk familie, eller at afroamerikanske jobbsøkere med samme CV har en tendens til å få halvparten så mange oppringninger etter jobbintervju, vil det ikke spille noen rolle, selv om det er sant. Enten de stemmer på Trump eller ikke, fatter de avgjørelser på grunnlag av hvordan de føler seg.

Han tror det samme gjelder ulikhet:

– Du kan forklare folk at de har fått det objektivt sett bedre nå enn tidligere. Men vil det spille noen rolle, dersom de fortsatt føler at de henger etter?

Imidlertid tror ikke Payne at de fleste velgere stemmer mot egne interesser, slik de fremmedgjorte velgerne i Louisina (ifølge Hochschild) gjør.

– Den større og mer generelle trenden er at egeninteresse spiller inn, og at de som har mest, også stemmer for skattelette for de rikeste, og omvendt. Historisk har ulikhet og politisk polarisering økt i takt.

På et politisk plan vet vi allerede hva som funker best: Progressive skatter og mer velferd.

Han viser til en studie der folk som ble fortalt at de gjorde det bedre enn andre, argumenterte for skattekutt for de rike, mens de som følte seg fattige mente det motsatte. Folk i den vellykkede gruppen mente at de fortjente sin egen suksess, og de mente også at meningene til de «mindre vellykkede» burde telle mindre i styringen av samfunnet.

– Dersom ulikhet øker og stigen blir lengre, etterlater det ganske få folk på toppen. Betyr det at vi kommer til å få en ny venstrebølge? 

– Dette er veldig interessant. Svært få er veldig rike, fordelingen ligner en pyramide der de fleste tjener gjennomsnittlig eller mindre. Men dersom du ser på hvordan folk vurderer seg selv subjektivt sett, vil de fleste plasserer seg selv i middelklassen – enten det innebærer å gå opp eller ned i status. Det betyr at de amerikanske velgerne fordeler seg i to nesten like store grupper, forteller han.

 

Økonomi, rase og kjønn

Hva gjør vi så med forestillinger som tar utgangspunkt i følelser? Hochschild skriver ikke om hva som skal til for å endre en «dyp fortelling» om ulikhet og sosial status. Payne mener at et første steg vil være å ta tak i den faktiske ulikheten.

– Løsningen ligger nok på ulike nivåer og varierer fra ulike kontekster. På et politisk plan vet vi allerede hva som funker best: Progressive skatter og mer velferd. I USA kunne man gjøre mye dersom det fantes politisk vilje til det. Her er jeg optimist. På lang sikt, legger han til.

Les Hannah Gitmarks anmeldelse av boka “Følelsen av forskjell”.

På makronivå vet vi altså mer eller mindre hva som funker, ifølge Payne. Men det er også rom for å se nærmere på hva som kan gjøres med våre tankemønstre.

All diskriminering henger ikke sammen med økonomi.

– Om du spør de fleste om hva de ser på som viktig, får du ganske like svar: Familie, venner, kjærlighet og så videre. Det de ikke vil fortelle deg, er at de også er opptatt av sosial status. Vi bryr oss alle om vi er gode nok personer. Det bedømmes ikke best ved å sammenligne økonomisk status.

– Mens vi er inne på økonomi og status: Du bruker mest tid på økonomisk ulikhet og materielle privilegier i din bok. Men hva med kvinner; hva med den afroamerikanske befolkningen? Mange vil jo hevde at dette er like viktige faktorer for ulikhet?

– Både kjønn og rase er viktige aspekter ved ulikhet. De sammenfaller jo også mye med spørsmål om økonomi. Dersom vi ser på ulikhet i inntekt eller formue, ser vi faktisk rase- og kjønnsulikhet. I USA utgjør kvinner og ulike minoriteter en uproporsjonalt stor andel av den nedre delen av stigen. Vi snakker ikke egentlig om ulike ting, det er en del av forklaringen, en del av strukturene som har formet samfunnet vårt: vår historie med rasisme og sexisme.

All diskriminering henger ikke sammen med økonomi, legger han til.

– Det er forskjeller i inntekter mellom menn og kvinner i de fleste land, men selve diskrimineringen handler ikke om økonomi. Vi må tenke på kjønn og rase som noe separat også. Det er ikke inntekt som gjør at politiet bruker mer vold mot en afroamerikansk enn en hvit mann, selv om jeg tror at klasse kan underbygge og forsterke den opplevde ulikheten, avslutter Keith Payne.

(Res Publica og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.)