Kjærlighet og raseri

Jeg tar heisen opp til 4. etasje på filosofisk institutt på Universitet i Oslo. I rom 435 holder professor Arne Johan Vetlesen til. Jeg har snakket med noen av hans studenter, og det er ingen tvil: Vetlesen er en populær filosofilærer. Hans tanker når relativt bredt, blant annet takket være at han gjennom en årrekke har vært fast spaltist i avisa Klassekampen. Nå har han nettopp skrevet nok en bok, myntet på et bredt internasjonalt publikum, Living with disappointment in the face of environmental crisis (Routledge).

Hva vil Vetlesen med denne boka, lurer jeg på.

– Vel, jeg har skrevet tre engelske bøker om naturfilosofi i vid forstand. Det begynte med The Denial of Nature (2015), så Cosmologies of the Anthropocene (2019), og til slutt Animal Lives and Why They Matter (2023). Men det slo meg at jeg likevel ikke hadde klart godt nok å sette miljø-, klima- og naturkrisen inn i en aktuell samfunnsmessig sammenheng. Hvorfor skjer det så lite i form av nødvendige tiltak, selv om vi har så mye kunnskap tilgjengelig om krisenes alvorsgrad? Ja…

– Vi må se kritisk på bidraget fra andre vitenskaper, som statsvitenskap, økonomi og politisk filosofi.

Dette er «vintage» Vetlesen, med sine ettertenksomme «ja». Jeg venter spent på fortsettelsen. Vetlesen er «old school», og tar seg god tid med sine lange resonnement.

– Vi har mye kunnskap om klimaendringer og tap av naturmangfold, særlig fra naturvitenskapelig hold. Men vi må se kritisk på bidraget fra andre vitenskaper, som statsvitenskap, økonomi og politisk filosofi. Disse fagene baserer seg ofte på psykologiske antagelser om at vi handler mer kortsiktig enn langsiktig og at selve menneskenaturen blir til en hinder for reell endring. Sånn er vi, og slik blir vi formet av det samfunnet vi er en del av. Men hvordan skal vi da få gjennomslag for et nødvendig generasjonsperspektiv?

 

Forholdet mellom individer og institusjoner

Vetlesen lar nok et «ja» falle, og tastaturet får hvile i noen sekunder.

– Under Gerhardsen-epoken levde vi med en begrunnet fremtidsoptimisme. Den moderne velferdsstaten ble bygd opp fra 1950-tallet, ikke bare her hjemme, men også i Storbritannia og i USA. Borgerrettighetsbevegelsen vokste frem, feminisme og miljøpolitikk kom på dagsorden. Denne epoken førte til bedre livskvalitet.

– Offentlig sektor speilet opplysningstidens idealer, fra både filosofen Immanuel Kant og fra den franske revolusjonen. Institusjonene i moderniteten hadde allmenn legitimitet i befolkningen, fordi de tok på seg oppgaver som vi er avhengige av at kompetente mennesker tar seg av, som skole og helse. Institusjonene tar hånd om oss, når vi som individer kommer til kort.

– Men det som har skjedd, med nyliberalismens inntogsmarsj fra rundt 1980-tallet, er at denne ordningen er satt på hodet. Nå er det individene som avkreves at de, ved egeninnsats skal kompenser for at institusjonene ikke lenger kan eller vil fylle en rekke oppgaver som er viktige for oss som kollektiv.

Vår nye samfunnsorden er hinsides både orden og system.

Vetlesen kaster et blikk ut av vinduet på sitt lyse kontor, og lurer på om jeg husker at under Erna Solbergs regjeringstid ble begrepet «robusthet» svært mye brukt. Alt og alle skulle bli mer robust i møtet med pågående og kommende kriser. Men i dette ligger en stor makt- og ansvarsforskyvning, fra fellesinstitusjonene våre til enkeltindividet, hevder Vetlesen. I den sammenheng lurer han på om jeg har sett den britiske regissøren Ken Loachs samfunnskritiske film fra 2016, I, Daniel Blake. Det har jeg, og Vetlesen mener at denne type kunstneriske uttrykk beskriver godt denne vendingen i modernitetens historie, der enkeltindivid blir overlatt til seg selv.

Vetlesen henviser også til filosofen og sosiologen Zygmunt Bauman, som hevdet av vi lever i det han kaller «en flytende variant» av moderniteten. Alt skifter; alt flyter. Vår nye samfunnsorden er hinsides både orden og system.

I denne prosessen erfarer vi en redusert forventning til hva institusjoner og regjeringer kan få til. Vi får en ny «realisme». Dette gjenspeiles, f.eks., i de klimamålene den til enhver tid sittende regjering setter seg. Disse blir aldri nådd, og de skyves frem i tid. Det er «realisme».

 

Klimapsykologien kommer til kort

I boka diskuterer Vetlesen derfor inngående det som kjennes under begrepet klimapsykologi, her hjemme først og fremst gjort kjent gjennom økonomen og psykologen Per Espen Stoknes. Vi lever med en såkalt «kognitiv dissonans», dvs at vi har mye kunnskap om problemer som må løses, men i virkeligheten gjør vi lite med det. Det er en form for selvbedrag, og vi har ulike forsvarsmekanismer for å hanskes med dette, som alle går tilbake til psykologen Sigmund Freuds teorier.  Men Vetlesen er kritisk til et for ensidig fokus på det kognitive. Vi må kjenne mer på følelser.

Hensynet til kommende generasjoner eksisterer ikke.

– Vi mangler et språk som gjør at dette kan bli tatt på alvor. Vi får ikke snakket om klimaangst og klimasorg. Denne språkløsheten opptar meg. Nic Waals barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk ringete meg i 2019. De ville ha meg til å snakke for psykologene og psykiaterne der, ettersom de nå får inn barn og unge som sliter følelsesmessig med ting de ikke har språk for. Mange unge føler at det går til helvete, de vil ikke sette barn til verden, de er opptatte av eksistensielle spørsmål om klima og natur. Dette er upløyd terreng.

 

Grunnlovens miljøparagraf – ikke verdt papiret det er skrevet på

En ting er en situasjonsanalyse, noe annet er et «veikart» for endring. Har Vetlesen en konklusjon som peker fremover?

– I boka går jeg gjennom det jeg kaller motstand og motstandskraft. Jeg analyserer ulike klimarettsaker internasjonalt, og i Norge. Og jeg vier en del sider til vårt store oljeselskap Equinor. Det har vist seg svært vanskelig i Norge å få noe som helst gjennomslag via rettsapparatet, og oljelobbyene har for det meste seiret hver gang. Og det viser oss at den såkalte miljøparagrafen i Grunnloven, § 112, ikke er verdt papiret den er skrevet på. Hensynet til kommende generasjoner eksisterer ikke.

Thunberg er vårt tids Carson.

Vetlesen diskuterer derfor inngående sivil ulydighet og aksjonisme i forskjellige avskygninger, med utgangspunkt i den svenske forskeren Andreas Malms bok Hvordan sprenge en rørledning (på norsk, 2024).

– Jeg følger Malm langt på vei. Det er viktig å bygge opp en radikal motstand. Den må være ikke-voldelig overfor alt levende. Men vi kan se for oss at ulike former for sabotasjeaksjoner i form av obstruksjoner og liknende, kan bli nødvendig. Selv om jeg ikke her og nå vil siteres på at dette er noe jeg går inn for. Slikt kan jo raskt føre til økt kriminalisering av protester. Aktivister fryses ut, slik mange har forsøkt å gjøre med Greta Thunberg. Den styrtrike amerikanske tek-milliardæren Peter Thiel kaller Greta for «antikrist». Det sier sitt. Hun er jo vår tids store varsler. Og varslere trenger vi flere av, slik Rachel Carson var det i sin tid for miljøbevegelsen da hun i 1962 publisert boka The silent Spring. Thunberg er vårt tids Carson. Stortingets yngste representant noensinne, Frøya Skjold Sjursæther (MDG), sier at det var Greta som tente henne. Varslere gjør slikt.

 

Ærlige politikere?

Politikere, derimot, skuffer oss, hele tiden. Vetlesens selv går tilbake til 1990 for å finne en han kaller «ærlig», nemlig dramatikeren, dissidenten og politikeren Václav Havel. I 1990 ble han Tsjekkias første president, etter murens fall. Han lovte at han, i motsetning til alle før ham, ikke skulle lyve til folket. Og folket måtte gå i seg selv, og ikke lete etter andre syndebukker. Han lovte det motsatte av selvbedrag. I motsetning til dagens politikere, ifølge Vetlesen.

Vetlesen oppfattes av mange som en profet som roper til oss fra ørkenen om at vi må vende om i tide, om ikke vil det gå oss ille.

En time sammen med en intellektuell kraft som Arne Johan Vetlesen går raskt. Filosofen har i alle år vært opptatt av ondskapens problem og har skrevet mye om dette også. Mange radiolyttere fikk nylig også med seg et svært åpenhjertig intervju i den populære programposten Drivkraft, der Vetlesen fortalte om mobbingen han var utsatt for i tidlig ungdomsalder. Dette har vært med å forme ham som person. Han forteller at tidlige klassekolleger har kontaktet ham etter programmet, og uttrykt anger og skam. Flere har insistert på å få treffe ham for å få lettet på samvittigheten.

Vetlesen oppfattes av mange som en profet som roper til oss fra ørkenen om at vi må vende om i tide, om ikke vil det gå oss ille. Vi trenger slike. Som moralske kompass. Som varslere.

Og Vetlesen smiler godt når jeg sier slikt, og utdyper:

– Mitt credo om du vil, kan oppsummeres i to ord: «kjærlighet» og «raseri». Vi trenger å føle kjærlighet til alt liv og naturen rundt oss. Og vi må vise at vi er rasende, ikke minst på de med makt, som ikke gjør nok for å ta vare på det vi har, både for oss og kommende generasjoner. Engasjement! Følelser!